Debatt, Helse Nord | Hvor mye er egentlig nok, Fredrik Solvang?

Debatten om lønnen til Kim Hannisdal, nyansatt kommunikasjonsdirektør i Helse Nord, har satt sinnene i kok her oppe i Nord-Norge. Med en årslønn på 1,85 millioner kroner – pluss goder – fremstår Hannisdal som et grelt eksempel på en dårlig ansettelsesprosess og hvor urettferdig det oppleves når det offentlige sløser med skattebetalernes penger.

Men er Hannisdals lønn et unntak, eller er han snarere et symptom på to større og mer alvorlige problemer?
Nemlig at:

1. Lønnsnivået for toppledere i offentlig sektor er blitt altfor høyt.

2. Vi har en offentlig sektor som er oppblåst, ineffektiv – og full av stillinger vi strengt tatt kunne klart oss uten.

Millionlønninger på statlig regning

Hannisdal er langt fra alene. Han føyer seg inn i en lang rekke av godt betalte kommunikasjonsfolk og direktører i statlige foretak og etater. På samme lønnsnivå – og høyere – finner vi direktører i de andre helseforetakene, i Statens vegvesen, Bane Nor og i Avinor. De to sistnevnte betaler sine toppledere over tre millioner i året. Kringkastingssjefen i NRK har rundt fire millioner i årslønn – mer enn dobbelt så mye som kulturministeren.

NRK er for øvrig full av andre redaktører og direktører med lønninger på Hannisdals nivå og mer. Selv programleder Fredrik Solvang, som gikk hardt til verks mot Helse Nord-topper i «Debatten» torsdag, hadde en inntekt på 1,3 millioner i 2023, ifølge skattelistene. Og siden dette tallet er etter fradrag, ligger hans faktiske bruttolønn sannsynligvis et godt stykke høyere.
Så igjen: Trenger du å tjene så mye, Fredrik? Kaster du stein i glasshus?

Hva har disse stillingene til felles?

De er alle finansiert av skattepengene våre. Fellesskapets penger.

Er det rimelig at ledere og rådgivere i offentlig sektor kan hente ut millionlønninger, mens det samtidig kuttes i budsjettene til sykehus, skoler og eldreomsorg? Hvorfor skal topplederne i offentlig finansierte stillinger ha lønninger som ligger langt over det folk i mange private virksomheter tjener?

Elleville tall fra byråkratiet

Noen vil kanskje forsvare disse lønningene med at det er «nødvendig for å tiltrekke seg kompetente ledere», og at man må konkurrere med privat sektor. Men konkurrerer de egentlig? Ja, kanskje på noen stillinger, men neppe på alle.

Og mens mange toppledere forsøker å markedsføre seg som effektive samfunnsbyggere, vokser byråkratiet under dem – både i bredde og dybde.
I sommer ble det kjent at Statens vegvesen har hele 55 kommunikasjonsrådgivere, med en snittlønn på 800.000 kroner.

Hva brukes alle disse rådgiverne til – og hva kunne de pengene gjort i eldreomsorgen?

Eller ta NAV, som i 2024 inngikk en ny rammeavtale for IT-konsulenter med en øvre grense på 4,6 milliarder kroner over fire år.

Fire komma seks milliarder. Det er elleville tall.

Disse eksemplene illustrerer hvordan offentlig sektor har vokst seg både topptung, for byråkratisk og kostbar – uten at det nødvendigvis gir bedre tjenester for folk flest.

Jeg kunne nevnt mange eksempler til.

Et system på ville veier

Offentlig sektor skal være et redskap for fellesskapet, ikke en karrierevei for de som kan forhandle seg til millionlønninger på skattebetalernes regning. Vi har blitt et land der vi godtar at folk i administrative stillinger tjener tre–fire ganger så mye som en erfaren sykepleier. Hvorfor?

På den ene siden har vi dyre kommunikasjonsdirektører og NRK-sjefer. På den andre siden har vi yrkesgruppene som bærer velferdsstaten – sykepleiere, lærere, barnehageansatte, renholdere – som jobber hardt for lønninger som så vidt holder tritt med prisveksten. Det er i dette spennet urettferdigheten virkelig blir synlig.

Hva om deler av disse millionene som går til ledere og rådgivere heller kunne blitt brukt på flere sykepleiere, lærere og barnehageplasser? Eller på å ruste opp kommunale skoler og nedslitte eldrehjem?

Nok nå, kanskje?

Det er lett å bli desillusjonert når man ser hvordan offentlige toppledere karrer til seg mest mulig, uten at det stilles spørsmål ved om dette er i tråd med intensjonen bak velferdsstaten. Hvem avgjør egentlig hva som er en rettferdig lønn i offentlig sektor?

Det er på høy tid at vi gjør noe med det:
Den norske offentlige sektoren er blitt for stor, for dyr og for ineffektiv.

Det handler ikke bare om Hannisdal. Det handler om strukturer og prioriteringer.
Om åpenhet. Om ansvarlighet. Og om respekt for skattebetalernes penger.

Skattepengene skal ikke gå til gullkantede lederavtaler. De skal gå til fellesskapet.