Unge, Helse | Ikke spør «hvor er foreldrene?» – spør heller: «Hvor var vi andre da familien trengte hjelp?»

I debatten om ungdomskriminalitet hører vi stadig spørsmålet: «Hvor er foreldrene?» Som om svaret på vold, rus og kriminalitet ligger i stua hjemme. Men virkeligheten er langt mer sammensatt – og ansvaret er vårt felles.

Mange av ungdommene som havner i kriminelle miljøer, kommer fra familier preget av rus, vold, psykisk uhelse eller fattigdom. Dette er foreldre som ofte vil barna sine vel, men som selv mangler støtteapparatet de trenger for å klare hverdagen. Å peke finger løser ingenting – det skjuler bare samfunnets eget svik.

Forebygging må starte tidlig – allerede i mors liv. Trygghet, støtte og tilknytning i svangerskapet og småbarnstiden legger grunnlaget for barnets psykiske helse og utvikling. Tidlig innsats handler om å støtte foreldre før problemene vokser, ikke klandre dem når det er for sent.

Men det handler også om hvordan vi møter barna og ungdommene som allerede strever. Vi må tørre å være nysgjerrige på dem – ikke med fordømmelse, men med oppriktig interesse. Vi må tørre å spørre: Hvem er du? Hvordan har du det? Hva trenger du? Når voksne viser ekte interesse, skaper det trygghet og håp – og mange ungdommer trenger akkurat det.

Den siste tiden har det vært økende politisk fokus på å opprette institusjoner med høyere grad av kontroll og sikkerhet – såkalte «lukkede institusjoner». Politikere omtaler det som en nødvendig satsing for å beskytte samfunnet og barna. Selv om intensjonen er å beskytte barn og samfunn, må vi huske at slike tiltak først kommer når det forebyggende arbeidet har sviktet.

Bak hver ungdom som låses inn, ligger det ofte en lang historie med systemsvikt: skolefravær som ble bagatellisert, psykiske plager som aldri ble fanget opp, foreldre som ba om hjelp men ikke fikk det. Når vi møter ungdom bak låste dører, har samfunnet allerede kommet for sent.

Forebygging starter ikke når politiet rykker ut, eller når barnevernet må bruke tvang. Forebygging starter på helsestasjonen, i barnehagen, i klasserommet – og i de små møtene med voksne som bryr seg. Det handler om å bygge trygghet, tillit og tilhørighet før alt rakner.

Vi trenger flere trygge voksne i ungdommenes liv – miljøterapeuter, lærere, fritidsledere og ungdomsarbeidere som tør å se bak atferden. Vi trenger bedre samarbeid mellom skole, barnevern, psykisk helse og familievern. Vi trenger lavterskeltilbud, fritidsklubber og foreldreveiledning. Og vi må tørre å investere i tidlig innsats – ikke bare i låste dører.

Et samfunn som virkelig vil forebygge, må se hele barnet og hele familien – ikke bare problemet. Lukkede institusjoner skal være siste utvei, ikke standardløsningen når alt annet har sviktet.

Den viktigste kampen mot rus, vold og kriminalitet starter ikke på gaten. Den starter i mors liv, i barnehagen, på skolen – og i et samfunn som ser, støtter og tar ansvar for sine barn.

Ikke spør «hvor er foreldrene?» – spør heller: «Hvor var vi andre da familien trengte hjelp?»