Grafikk har aldri sluttet å være et hett tema, og i forhåndsomtalene av store utgivelser er det ofte det heteste samtaleemnet, selv om det er en faktor som faktisk har svært liten sammenheng med hvor bra spillopplevelse et spill har. Virkelig fin grafikk er rett og slett veldig populært, og det er selvsagt det første vi legger merke til når vi går fra en konsollgenerasjon til en annen.
Dette gjør det vanskelig å kåre verdens flotteste spill, ettersom man alltid må ta hensyn til når de ble utgitt. Kan for eksempel Battletoads til NES sammenlignes med Soul Calibur til Dreamcast eller Gears of War til Xbox 360? Derfor skal jeg prøve å velge ut de ti beste spillene fra hver generasjon og bare sammenligne innenfor den generasjonen. Fokuset ligger på konsoller (siden de har de klareste generasjonsinndelingene), og etter først å ha rangert den såkalte generasjon tre – tidligere enn det gir ikke mye mening siden spillene var så primitive – er det nå tid for den kanskje mest mytiske generasjonen av dem alle…
(10) Ristar (Mega Drive / 1995)
Få generasjoner har sett et så utrolig sprang mellom de første spillene og de siste som 16-bits-æraen. Jada, det var flotte spill tidlig, men de var i mange tilfeller glorifiserte 8-bits spill, mens de mot slutten var rett og slett bestialske. Det var mange spill som kjempet om denne plassen, kan jeg fortelle deg (inkludert Aladdin, Mega Man X, Vectorman og Streets of Rage 2), men uansett hvordan jeg så på det, ville denne nå litt obskure tittelen fortsatt komme inn. Ristar har kanskje ikke blitt en etablert plattformmaskot, men eventyret hans var nesten usannsynlig deilig og et bevis på magien Mega Drive kunne levere i de rette hendene.
Dette er en annonse:
(09) The Legend of Zelda: A Link to the Past (SNES / 1991)
Dette er et av de første spillene til Super Nintendo, utgitt i 1991. Men … det spiller selvfølgelig ingen rolle når alt faller på plass. Links tredje eventyr er og forblir et absolutt mesterverk når det gjelder animasjon, smart bruk av effekter, tydelig grafikk og pikselkunst. Joda, det fantes senere spill som så bedre ut, men ærlig talt var det bare åtte av dem, noe som plasserer dette som nummer ni.
(08) Final Fantasy VI (SNES / 1994)
Når man snakker om de mest visuelt imponerende spillene fra 16-bits-æraen, kommer Final Fantasy VI alltid opp, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor. Squares tredje forsøk i serien klarte å presse Super Nintendo til det ytterste med detaljerte sprites, dynamiske lyseffekter og filmatisk regisserte sekvenser som holder den dag i dag. Hvert eneste miljø, fra den dystre industribyen Narshe til den gjengrodde verdenen etter katastrofen, er levende, og figurene uttrykker følelser med små bevegelser og blikk, lenge før polygoner kunne gjøre det for dem. Final Fantasy VI er rett og slett et eksempel på hvordan kunst og teknologi kan møtes i en perfekt og tidløs balanse.
Dette er en annonse:
(07) Shinobi III: Return of the Ninja Master (Mega Drive / 1993)
Dette var også med på ninjalisten min, men det skal selvfølgelig også være med her. Sega har klart å skape en visuelt imponerende, stilig og helt rå ninjaværld med masse liv og bevegelse. Det er imidlertid animasjonene som virkelig skiller seg ut. Joe Musashi beveger seg med en ynde som få andre spillhelter i sjangeren, i en konstant flyt som gjør at eventyret føles moderne selv i dag. I tillegg til en fargepalett som perfekt fanger den rette balansen mellom japansk mystikk og 90-tallets actionestetikk, er det ingen tvil om at dette er noe av det flotteste pikselkunsten i spillhistorien.
(06) Super Mario World 2: Yoshi’s Island (SNES / 1995)
Da Nintendo kunngjorde at de ville bruke Super FX 2-brikken i Super Mario World 2: Yoshi’s Island, var det mange som forventet tredimensjonal grafikk. Men Nintendo likte å overraske allerede den gang, og brukte de ekstra hestekreftene til å gå mot tidens trender. Mens konkurrentene ville være så harde og kule som mulig, fikk vi her et lekent, håndmalt utseende som fikk hele spillet til å se ut som en levende eventyrbok. Fargestifter, akvareller og barnslig sjarmerende former ga Yoshi’s Island en unik stil som ingen andre titler på Super Nintendo (eller Mega Drive) kunne matche. Yoshi’s Island er et bevis på at grafisk stil kan være like minneverdig som teknisk dyktighet. Et spill som ikke bare så flott ut i 1995, men som fortsatt føles levende, kreativt og uimotståelig sjarmerende.
(05) Axelay (SNES / 1992)
Selvfølgelig kommer jeg ikke til å ignorere Axelay på denne listen. Konami klarte å kombinere fartsfylt shoot ’em up-action med en grafisk stil som var helt nyskapende. Det som virkelig skiller seg ut er hvordan spillet leverer så enorme og varierte miljøer, komplett med et perspektiv vi sjelden fikk se. Legg til spillets gigantiske sjefer og utrolige effekter, og vi har et prakteksempel på hvor bra det kan bli når teknisk briljans møter estetiske ambisjoner.
(04) Sonic & Knuckles (Mega Drive / 1994)
Tanken var at Sonic the Hedgehog 3 skulle være ett stort spill, men det lot seg rett og slett ikke løse på den tiden, så det ble delt opp i to spill. De ville hodene hos Sega prøvde som vanlig alt nytt, og fant opp muligheten for å sette spillet sammen som én gigantisk kassett for en uovertruffen Sonic. Sega brukte alt de hadde lært, og la på enda mer i et spill som kanskje er det nest mest teknisk imponerende fra denne epoken når det gjelder volum, variasjon, animasjon og effekter. Teknisk briljans, tvers igjennom – og et forferdelig bra spill.
(03) Secret of Mana (SNES / 1991)
Dette skulle egentlig utgis til PlayStation-tillegget som Nintendo og Sony jobbet med til Super Nintendo. Men… det ble kansellert, og spillet måtte forlate CD-formatet og klemmes inn på en kassett. Det burde ha vært et halvumulig prosjekt, men Square fikk det til og bød på et skikkelig kult rollespill med ekstra alt. Grafisk kan det kanskje sammenlignes med nevnte Final Fantasy VI, men vi kan ikke se bort fra at dette er actionbasert og dermed har et helt annet utseende – og dessuten kan spilles av tre personer. Et rent ut sagt mesterverk.
(02) Street Fighter II Turbo (SNES / 1992)
Da Street Fighter II ble utgitt, flyttet Capcom grensene for hva vi kunne forvente av den nye generasjonen. Plutselig hadde vi arkademaskiner hjemme på TV-en, virket det som. Men det var med Turbo-versjonen at de virkelig fikk det til. Grafisk sett var det piffet opp, vi kunne slåss som sjefene og hastigheten var skrudd opp, samtidig som animasjonene var på et helt nytt nivå. Det er ikke tilfeldig at både Petter og jeg ofte har hatt dette spillet som bakgrunnsbilde, hver eneste lille skjerm er et sant kunstverk.
(01) Donkey Kong Country 3: Dixie Kong’s Double Trouble (SNES / 1996)
Donkey Kong Country ville ha passet rett inn på førsteplassen. Men det var med Donkey Kong Country 3: Dixie Kong’s Double Trouble at Rare en gang for alle tok Super Nintendo-grafikken til et helt nytt nivå. Det var ikke bare de fargerike bakgrunnene og de detaljerte spritene, men hele verdensoppbyggingen var imponerende. Vi har hørt mange moteord i grafikkverdenen komme og gå, men Rares Advanced Graphics System holdt hva det lovet med en nesten tredimensjonal tyngde, i tillegg til animasjoner som må sees for å forstås. Og da har vi ikke engang nevnt de visuelle godbitene i form av bevegelige elementer som fossefall, fallende trestammer og dynamiske lyseffekter som ga liv til hver bane på en måte vi aldri har sett før i denne epoken.