Som jeg har nevnt i flere anmeldelser, lider europeisk spillutvikling av og til av det som kalles «Euro jank». Hvis du lurer på «Hva er det?», er du ikke alene. Euro jank refererer til spill som typisk er utviklet i Europa av mindre studioer uten store budsjetter. Dette er spill som ikke nødvendigvis er fulle av bugs, men hvor ting likevel føles litt stivt eller ikke helt riktig. Det betyr ikke at spillet er dårlig, men heller at det har en unik personlighet. Det er den typen spill som kan få deg til å himle med øynene over en merkelig animasjon, for så å smile litt, for det er nettopp det som gir det sjarmen.
Denne gangen har jeg fått tak i et annet eksempel på fenomenet. Det er ute i dag, og det heter Echoes of the End. Spillet er utviklet av Myrkur Games fra Island og utgis av Deep Silver, som ofte har hendene sine i noen av de beste eksemplene på Euro-jank. Det i seg selv er litt eksotisk, for det er ikke hver dag vi ser et spill fra Island, med mindre vi snakker om EVE Online.
Echoes of the End er nok en tur inn i et postapokalyptisk univers, som etter hvert er i ferd med å bli en yndet lekeplass for spillutviklere. Vi befinner oss i et stammesamfunn og spiller som Ryn. Hun er magiker, eller rettere sagt det spillet kaller en Vestige. Ryn har en magisk arm som hun ikke helt stoler på fordi hun som barn ved et uhell skadet broren sin da hun prøvde å hjelpe ham opp med kreftene sine, noe som resulterte i brennmerker på halsen og i ansiktet hans, noe som har gjort henne veldig forsiktig med hvordan hun bruker evnene sine.
Dette er en annonse:
Ryn og broren drar ut for å redde verden, slik man gjør i slike historier. De støter raskt på soldater fra et totalitært regime som har tatt over landet Aema. Broren blir kidnappet av disse muntre representantene for undertrykkelse, og nå er det opp til Ryn og hennes nye partner Abram Finley å redde ham. Og når de først er i gang, kan de like gjerne redde resten av verden.
Historien er ikke ny, faktisk er den så klassisk at man nesten kan gjette seg til neste plotpunkt lenge før det skjer. Likevel er det en viss sjarm her. Det hjelper at stemmeskuespillet er lagt til islendinger som snakker engelsk. Det gir dialogen en annen tone, og du kan høre at utviklerne har lagt hjerte og sjel i historien.
Echoes of the End er et actioneventyrspill i tredjepersonsposisjon som ligner på serier som God of War og Hellblade. Spillet låner litt fra begge og plasserer elementene i en veldig lineær verden, som du beveger deg gjennom ved å hoppe på avsatser, klatre opp på tydelig markerte vegger og finne veien fra område til område. Det er ganske standard, men det som gjør det interessant, er måten Ryn bruker evnene sine på.
Dette er en annonse:
Hun kan blant annet reparere sammenraste bygninger og broer slik at de står som nye. Hun manipulerer tiden slik at ting kan gå fra å være ødelagte til hele og tilbake igjen, nesten som å spole tilbake en gammel VHS-kassett. Ledsageren hennes kan sette ting i stasis, noe som gjør at de kan opprettholde en struktur i den tilstanden Ryn har skapt, mens hun selv endrer noe annet. Det er et system som gir nivåene en ganske god flyt, fordi du hele tiden støter på nye gåter som krever at du kombinerer evnene dine på ulike måter.
Senere får de to enda flere krefter. Ryn kan for eksempel se tilbake i fortiden for å avsløre feller eller strukturer som er skjult i nåtiden. Dette gir noen intense øyeblikk, spesielt når du oppdager at den trygge veien fremover faktisk er den sikre død på den andre siden.
Gåtene er generelt ikke altfor vanskelige, men mot slutten opplevde jeg en som ikke lot seg løse, selv om jeg fulgte spillets egne instruksjoner til punkt og prikke. Jeg vet ikke om det var en bug eller bare meg, men resultatet var det samme: spillet stoppet for meg der. Og det er faktisk en god introduksjon til spillets største problem, nemlig antallet bugs og merkelige designbeslutninger.
Det er mange små ting som bryter innlevelsen, og en av de mest irriterende er usynlige vegger som hindrer deg i å hoppe over lave hindringer. Det ser latterlig ut å stå foran en 30 centimeter høy steinmur og ikke kunne komme seg over den. Slikt ødelegger følelsen av frihet.
Et annet eksempel er en seilingssekvens som minner veldig om God of War. Jeg tenkte at jeg ville seile tett inntil en foss for å se hva som ville skje. Normalt ville man falle utfor kanten, men i stedet fortsatte båten uforstyrret over stupet, som om vannet bare fortsatte opp i luften. Jeg seilte rundt i fri flyt før båten landet i vannet igjen. Det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av en så stor feil, men det er også en tydelig påminnelse om at spillet trengte mer utviklingstid.
Grafikken er vakker, spesielt omgivelsene, men det er problemer. Jeg opplevde psykedeliske refleksjoner av teksturer som endret seg avhengig av kameravinkelen, og på et tidspunkt var det så ille at jeg fikk hodepine. Etter å ha brukt en time på å skru grafikkinnstillingene av og på, fant jeg ut at det var HDR-innstillingen som var synderen. Med HDR slått av forsvant problemet, men det er tankevekkende at en så åpenbar feil har sluppet gjennom.
For å oppsummere er Echoes of the End et ambisiøst spill med noen virkelig gode ideer og en vakker presentasjon, men også med tekniske problemer og designfeil som forringer opplevelsen. Jeg vil faktisk anbefale det, men bare hvis du kan vente på noen få oppdateringer.