Nord-Norge avfolkes og spesielt er Finnmark et sted svært få ønsker å bo eller å flytte til. Her subsidieres alt – fra reindrift, fiske, landbruk og gjennom sterkt nedsatte skatter og avgifter. Det er mangel på muligheter, mangel på energi og mangel på arbeidsplasser. I Finnmark skjer det nesten ingen ting.

Det er nemlig ikke lov å gjøre så mye. Ikke fordi norsk lov hindrer det, eller nordlendinger er giddelause, men fordi statsminister Jan P. Syse signerte og ratifiserte ILO-konvensjon nr. 169 på vegne av Norge i 1990 – en avtale forberedt og anbefalt av den foregående regjeringen under Gro Harlem Brundtland.

I Norge har vi i praksis latt en bitteliten gruppe mennesker få særrettigheter over nesten halve landet – og vi kaller det “urfolksvern”. Det startet med gode intensjoner. Man ønsket å rette opp uretten som ble begått mot samene under fornorskingen. Det var riktig den gang, og det var nødvendig. Men det som startet som rettferdighet, har utviklet seg til et system der noen få tusen reindriftsutøvere har mer innflytelse over norsk arealpolitikk enn millioner av vanlige borgere.

I 2024 var bevilgningen til Sametinget fra staten alene på ca. 685 millioner kroner. Staten gir dessuten årlig tilskudd og støtte på omtrent 150–160 millioner kronergjennom Reindriftsavtalen. Reindrift er ikke økonomisk bærekraftig uten tilskudd.

I dag står rundt 22 000 personer i Sametingets valgmanntall. Av disse er det bare om lag 2500 personer som faktisk driver med reindrift – den næringen som gir grunnlag for de fleste samiske rettigheter til land og vann. Likevel omfattes rundt 40 prosent av Norges areal av områder der samiske interesser, særlig reindriftsretten, har juridisk vern. Når 0,05 prosent av befolkningen kan påvirke hvordan nesten halve landet brukes, må vi tørre å stille spørsmålet: Er dette fortsatt vern av kultur, eller har det blitt et urimelig system av særprivilegier?

Reindriftsrett, tradisjonell bruk og sedvane har blitt juridiske verktøy for å stoppe utvikling. Et vindkraftverk på Fosen, som skulle levere grønn energi til titusenvis av mennesker, ble erklært som et menneskerettsbrudd mot samisk kultur. Norge, som ønsker å være verdensledende på grønn energi, står handlingslammet fordi noen rein ikke kan flyttes. Dette er ikke vern.

Og hva med resten av oss? Hvis din familie har ur-røtter i Valdres tilbake 5-600 år. Det har vært fisket i det samme vannet, bodd og brukt området gjennom generasjoner – hvorfor har ikke du og din familie krav på samme vern? Hvorfor er samisk beite-bruk av naturen “kultur”, mens din norske bruk bare er “privilegium”? Vanlige nordmenn må finne seg i at staten tvangs-eksproprierer, regulerer og beslaglegger grunn, mens en liten gruppe kan vise til “urfolksrett” og stoppe samfunnsnyttige prosjekter resten av befolkningen både ønsker og trenger.

Dette handler ikke om diskriminering. Det handler om fornuft, samfunnsnytten, proporsjonalitet og likebehandling. Og i dag er balansen helt ute av kurs.

Ingen ønsker å ta fra samene språk, identitet eller kultur. Men vi må tørre å si at urfolksbegrepet misbrukes. Når en gruppe på 2 500 personer i praksis påvirker norsk arealforvaltning på 40 prosent av landarealet, da er ikke dette lenger et spørsmål om kultur – det er et spørsmål om makt. Internasjonale konvensjoner ble aldri ment å gi små særinteresser kontroll over nasjonale beslutninger om energi, forsvar og utvikling. Likevel er det akkurat det som har skjedd.

Vi kan fortsatt respektere samisk kultur uten å gi bort landet vårt? Er det på tide å trekke i nødbremsen?

  • Denne artikkelen ble først publisert med en feil opplysning om at ILO-konvensjon 169 ble signert av statsminister Gro Harlem Brundtland. Dette ble korrigert 15. oktober kl. 17.10. Innlegget ble aller først publisert på Jarle Aabøs FB-vegg