– Jeg bestemte meg allerede i begynnelsen av krigen: Dør jeg, så dør jeg. Dør jeg ikke, så skal jeg ikke la meg selv bryte sammen.
Øynene til palestinske Jamal al-Rozzi (60) fra Gaza blir blanke. Han blunker og flytter fokus.
– Kanskje det hele bare er en del av min forsvarsmekanisme for å holde meg i live og gående, jeg vet ikke. Mange er avhengig av meg, og ikke bare min egen familie. Det er så mye nød. Jeg kan rett og slett ikke forstå at dette har skjedd i det 21. århundre.
Al-Rozzi er administerende direktør for den Gaza-baserte organisasjonen National Society for Rehabilitation in Palestine, og er i Oslo i forbindelse med årets TV-aksjon.
Organisasjonen jobber med personer med nedsatt funksjonsevne i Gaza, hvor behovene nå har eksplodert i takt med bombingen gjennom den to år lange krigen.
ENORMT BEHOV: Svært mange har krigsskader etter den to år lange krigen. Her går fem år gamle Sila Abu Aklan rundt hos bestemor i Gaza by i februar 2025. Foto: Abdel Karem Hanna / AP/ NTB
Når ikke hjelpen
På Oslos hovedbibliotek i Bjørvika forteller al-Rozzi om en krigshverdag som for Gazas befolkning har bestått av potensielt skjebnesvangre beslutninger hver eneste dag siden 8. oktober 2023.
Med det kjæreste man har i armene, og uten anelse om hvor bombene vil treffe neste gang: Skal du tilbake når bombene stilner? Nei, kanskje det bare var en advarsel. Skal du bli? Men hva med mat. Hva hvis noen må på toalettet? Skal du ta til høyre eller venstre?
MARKERTE: Palestinere markerte den internasjonale dagen for personer med nedsatt funksjonsevne utenfor Al-Ahli Arab- sykehuset i Gaza by desember 2024. Foto: Omar Al–Qattaa / AFP / NTB
– Du kan telle antall mennesker skadd eller drept, eller antall hus lagt i ruiner. Men du kan ikke telle frykten. Alle øyeblikkene du bare venter og ikke aner hva du skal gjøre. Det stikker så mye dypere enn hva all verdens grusomme bilder kan vise i nyhetene, sier Jamal.
For mennesker med nedsatt funksjonsevne gir en krig ytterligere utfordringer.
– I krig er det potensielt dødelig å ha nedsatt funksjonsevne. Du kan kanskje ikke løpe når du må, ikke hente hente nødhjelp hvis det kommer inn, forklarer Jamal.
– Mange føler seg som en byrde fra før. Den følelsen blir ytterligere forsterket når du vet at personen som må bære deg må velge bort alle eiendeler og bagasje – det lille den har kjærest – for å bære deg. Det er ydmykende. Og kanskje klarer de deg, men ikke rullestolen din.
JOBBER ANNERLEDES: Krigen har gjort at organisasjonen har måttet lage provisoriske kontorer i de midlertidige tilfluktsområdene på Gaza. Her fra Khan Younis. Foto: Privat
Ifølge FN har Gaza nå det høyeste antall amputerte barn per innbygger enn noe annet sted i verden.
I midlertidige flyktningeleirer er få steder tilpasset mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det innebærer gjerne at de får mindre mat og vann enn andre, og bare det å komme seg på toalettet er vanskelig, forklarer Jamal.
Blinde vet ikke hvor de skal gå for å finne nødhjelp, eller hvor de skal søke dekning for bombene. Døve hører ikke bombedrønnene. De ser at alle løper, men det er ingen der til å forklare dem hva som skjer.
– Mange av disse menneskene har startet å hate seg selv. Med krigen som bare har blitt verre, med kulden i teltet om vinteren, den intense varmen om sommeren. Med alt de har måttet tåle, så er det mange som ønsker å dø. Som sier «heller nå enn seinere».
LEDER OG FAR: Jamal begynte å jobbe med mennesker med funksjonsnedsettelse på slutten av 80-tallet. Siden fikk han selv en sønn med cerebral parese. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
– Ble som en stein
Jamal har jobbet med mennesker med funksjonshemming siden slutten av 80-tallet. Lite viste han at han få år seinere selv skulle få en sønn med funkjsonshemming, i form av cerebral parese.
Etter 200 dager med krig, ble han overtalt av familien til å flykte med kona og sønnen til Egypt. Datteren hadde reist i forveien med forloveden sin, men likevel nølte Jamal.
ENORME BEHOV: Fra å primært jobbe direkte med folk med funskjonsnedsettelse og opp mot beslutningstakere, har organisasjonen nå måttet utvide til å jobbe mot flere av de mest sårbare gruppene i samfunnet på Gaza. Her fra Khan Younis. Foto: Privat
– For det første hadde jeg ikke lyst til å dra fra jobben og ansvaret mitt. For det andre var det frykten for å ikke kunne returnere, sier han til Dagbladet.
Egne barndomstraumer over sin egen far som ble sittende fast i Egypt da seksdagerskrigenkrigen brøt ut i 1967, gjorde beslutningen ekstra vanskelig. I tillegg var det svindyrt. Selv med jobb og inntekt hadde han ikke 5000 dollar per hode, totalt over 150 000 norske kroner tilgjengelig. Men sønnen ble dårligere, og familien presset på.
TV-aksjonen 2025
Årets TV-aksjon går til Atlas-alliansen og skal åpne dører for funksjonshemmede som lever i krig og fattigdom.
TV-aksjonen går av stabelen søndag 19. oktober.
Norges Blindeforbund, Funksjonshemmedes fellesorganisasjon, Norges Handikapforbund og Norsk forbund for utviklingshemmede stiftet Atlas-alliansen i 1981 etter TV-aksjonen «Et nytt liv».
Gjennom likepersonsarbeid jobber Atlas-alliansen for like rettigheter og bedre levekårene for personer med funksjonsnedsettelser i utlandet. Atlas-alliansens organisasjoner bruker egne erfaringer og kompetanse i samarbeid med partnere i sør i det internasjonale bistandsarbeidet.
Stiftelsen Atlas-alliansen består i dag av av åtte organisasjoner av og for funksjonshemmede:
- Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO)
- Norges Handikapforbund (NHF)
- Norges Blindeforbund (NBF)
- Norsk forbund for utviklingshemmede (NFU)
- Ryggmargsbrokk- og hydrocephalusforeningen (RH-foreningen)
- Mental Helse Ungdom (MHU)
- Norges Døveforbund (NDF)
Kilde: TV-aksjonen / Atlas-alliansen
Vis mer
Vis mindre
– Sønnen min ble som en stein i løpet av de 200 dagene i krigen, og med mye press og diskusjoner, sa jeg til slutt ja.
Før han dro, gjenåpnet organisasjonen senteret i Gaza by. Det ble også åpnet provisoriske senter i midlertidige tilfluktssteder i Deir al-Balah, sentralt på Gazastripen, og i Khan Younis i sør.
Selv må han jobbe fra telefonen fra Egypt.
– Gjennom hele krigen har vi hatt mange ansatte som har jobbet med helse- og rehabiliteringstjenester. Med pleie- og omsorgstjenester, terapi, fysioterapi og psykososial støtte.
Mens grensene var åpne og nødhjelp kom inn, har de også bragt medisiner, sanitærprodukter og mat. Enkelte internasjonale donasjoner av mat til organisasjonen, pågår den dag i dag, forklarer Jamal.
ENORM NØD: Nøden var stor da Jamal selv rømte Gaza etter 200 dager. I dag klarer han nesten ikke ta inn over seg situasjonen på Gaza. Foto: Privat
Men nøden er blitt enorm, og behovene like så.
– Det var ille da jeg dro etter 200 dager. Da spiste jeg daglig en tredel av det jeg gjorde før krigen, og jeg hadde en jobb. Hvordan folk som jobbet i en restaurant eller andre yrker som ikke lenger eksisterer har overlevd til nå, det skjønner jeg rett og ikke. Det er ubegripelig.
Enorme behov
Før krigen jobbet organisasjonen mest mot mennesker med funksjonshemming og deres familier. Mot beslutningstakere, med rettigheter og holdningskampanjer.
I dag er arbeidsoppgavene noen helt andre, forklarer Jamal. Slik tror han også det vil bli i overskuelig framtid.
I OSLO: Administrerende direktør for National Society for Rehabilitation in Palestine, Jamal al-Rozzi, er i Oslo i forbindelse med årets TV-aksjon. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
– Nå jobber vi opp mot alle sårbare grupper. Det trenger ikke nødvendigvis å være en person med funksjonsnedsettelse, det kan være eldre mennesker, foreldreløse barn.
Alle i Gaza i nød nå, understreker Jamal. Nøden er enorm etter to år med krig og utallige evakueringer. Antall med fysiske funksjonsnedsettelser har økt dramatisk gjennom krigen. I tillegg kommer krigstraumene og de sosiale utfordringene av ødelagte familier og manglende håp.
HJELPEMIDLER: Fra et lager i Khan Younis distribueres det som er av hjelpemidler. Foto: Privat
– Vi må kjempe. Vi må kjempe for rettighetene våre, for folket vårt, framtida, våre barn og for landet vårt.
Bare skallet står igjen av familiehjemmet i Gaza by. At den lille leiligheten i Nuseirat fortsatt står, er Jamals håp. Men hjem til Gaza skal han uansett.
– Da får jeg lage meg et telt.