Vi er nå inne i den andre alvorlige torskekrisa på tretti år. Det er mulig komme seg ut av dette. Men det fordrer en fiskeripolitikk der en satser på er fiske med utvelgende fangstredskap og levering av fersk fisk til nærliggende fiskeindustri.

Fiskeriministeren/næringsministeren har nå ikke lenger argumenter som kan forsvare trålfiske. Ut fra trålstigen skal 1/3 av norsk totalkvote av hvitfisk sikres til trålerne Men trålerne leverer sin del av totalfangsten til utlandet for bearbeiding og ødelegger med det hjemlig fiskeindustri.

Fisken i norsk økonomisk sone er en felles naturressurs som danner grunnlaget for fiskerinæringens grunnrente – den ekstra verdien som oppstår fordi tilgangen til ressursen er knapp, og gratis gitt av naturen. For at denne grunnrenten skal eksistere, må ressursen forvaltes bærekraftig. Bare slik kan fiskebestandene holdes på et nivå som gir høy og stabil avkastning over tid.

Når fiskeriet derimot rettes mot umoden fisk, før den har rukket å gyte, er følgen det motsatte av bærekraftighet. Gytebestanden reduseres, rekrutteringen svekkes, og den totale mengden fisk som kan høstes i framtiden går ned. Dette betyr at den biologiske kapitalen – selve ressursgrunnlaget – forbrukes i stedet for å forvaltes.

Resultatet av dette fiske er at grunnrenten ødelegges for alle.

  • Fangst per innsats synker, kostnadene øker, og lønnsomheten i næringen forvitrer.
  • Ressursens evne til å skape økonomisk merverdi over tid svekkes.
  • I stedet for å høste et varig overskudd fra en produktiv bestand, konkurrerer aktørene om en stadig mindre ressursbase.

Dermed forsvinner den felles verdien som skulle tilfalle samfunnet og næringen som helhet.

Bærekraftig forvaltning og høsting på moden fisk er derfor ikke bare et miljøhensyn – det er en forutsetning for at fiskerinæringen skal kunne opprettholde og høste sin grunnrente i fremtiden.

Fiskerinæringen er i praksis tvunget til å fangste på umoden fisk. Det er et resultat av økonomiske insentiver, teknologisk utvikling og sviktende forvaltning over tid. Økende fangstkapasitet, større fartøy og mer effektive redskaper har gjort det mulig å fange fisk tidligere i livssyklusen, lenge før den har gytt. Samtidig har korttidshensyn og konkurranse om kvoter ført til at fiskere presses til å ta ut mest mulig verdier raskt, i stedet for å la bestanden vokse og gi høyere avkastning senere.

Når gytebestandene svekkes, blir det biologiske grunnlaget for fisket gradvis mindre, og næringen må stadig lengre ned i aldersklassene hos fisken for å opprettholde fangstvolumet. Over tid har dette skapt en selvforsterkende spiral der uttaket av umoden fisk blir det eneste realistiske alternativet – ikke fordi det er lønnsomt på sikt, men fordi bestandene ikke lenger gir rom for en bærekraftig og moden fangst.

Den alternative måten for å begrense innsats hos oss ville ha vært å utnytte den naturgitte fordelen i norsk fiske for å holde nede innsats og fangste på mest mulig voksen fisk. Altså ved å holde fast på det det kystnære fisket med begrensa båtstørrelse og med fangsting med mest mulig utvelgende redskap. Med et slikt grep kunne en også ha holdt oppe en større deltakelse for de som vil være med på å dele fiskeressursene. Med det ville en også ha unngått den raske samlinga av fangstrettigheter på færre båter og enda færre hender som skjer fra iverksettinga av båtkvoteordninga fra 1990.

I reindrifta har reguleringene de siste årene hatt som mål å begrense overkapasitet – å hindre at det blir for mange dyr i forhold til beitegrunnlaget. I fiskerinæringen har derimot politikken gått i motsatt retning. Dette ble tydelig da fiskeriminister Cecilie Myrseth la fram Kvotemelding 2.0 i Tromsø i mai 2024. Hun slo fast at det ikke skal gjennomføres noen revolusjon i fiskeriene, og at struktureringene i flåten – altså sammenslåing av kvoter – skal fortsette for å «holde oppe effektiviseringen av flåten».

Med dette ble det klart at myndighetene fortsetter å forveksle effektivitet med lønnsomhet.

I årets statsbudsjett er det satt av 500 millioner kroner til kompensasjon drivstoffavgiften for fiskeflåten. Full dekning av CO₂-avgiften vil kreve rundt 2 milliarder. Dette viser en politikk som heller skjermer næringen for endring enn å stimulere til fornyelse.

Når staten dekker utslippskostnadene, forsvinner insentivet til å investere i grønn teknologi og energieffektiv drift. Samtidig opprettholdes en overkapasitetsdrevet struktur som gir svak lønnsomhet – selv i en næring med rikelig ressursgrunnlag. Slik undergraves både grunnrenten og fiskerinæringens langsiktige bærekraft. En moderne fiskeripolitikk må støtte omstilling, ikke kompensere for et system som har gått ut på dato.