Mayhem, Darkthrone, Burzum, Emperor og så videre. Når de beste, «viktigste» og mest innovative navnene innen norsk black metal dras fram, utelates overraskende ofte Immortal.
Det er jo lett å kødde med Immortal. Bergenserne er et band som stikker Gene Simmons-tunga så langt ut at de overgår alle parodier, og slik sett burde være immune mot latterliggjøring. I rock-sammenheng er det jo ikke nødvendigvis negativt å være litt tegneseriefigur.
Det er uansett vanskelig å kødde med selve musikken. Bandets vedvarende popularitet er ikke noe mysterium. Immortal scorer maks på «identitet», og albumkatalogen deres har vist seg å være både tidløs og slitesterk.
Sannheten er at black metal ville vært utrolig mye kjedeligere uten Immortal.
Dette er i utgangspunktet historien om to brødre i ånden, Abbath Doom Occulta og Demonaz Doom Occulta, pluss diverse støttespillere. Dette brorskapet skulle få en brutal slutt i rettssystemet – noe vi får komme tilbake til lenger ned i teksten.
På tross av konflikter, langtidssykemeldinger og minst syv fjell bestående av tomme ølbokser: 33 år etter debutplata nekter dette bandet å dø.
Så apropos ingenting annet enn Immortals vedvarende relevans i metal-verdenen, og uten noen form for unnskyldning, er det på tide med en liten gjennomgang av bandets (foreløpig) ti studioalbum. Her skal vi kose oss stegvis gjennom katalogen til disse rabagastene – fordi de, vi og absolutt alle klodens innbyggere fortjener det.
«Diabolical Fullmoon Mysticism» (1992)
Death metal-bandet Old Funeral, der Abbath og opprinnelig Demonaz var medlemmer, var gravlagt. Nå var det pur black metal (eller «BLÆKKMÆTTL», som det uttales på bergensk) som gjaldt.
Datoen var 1. juli. Immortal ble kun «slått» til den norske målstreken av Darkthrone og Burzum, som begge hadde levert sine første black metal-utgivelser i albumformat tidligere på året.
På debutplata hører vi et band som fortsatt leter litt etter identiteten sin. Dette er ofte den beste perioden til mange band, før muskelminnet tar over og ting blir for formelbasert. Skiva har en rekke fete gitarriff, men Immortal skulle mestre sitt håndverk bedre etter hvert.
Immortals første album er veldig inspirert av Bathory. Både svenskenes opprinnelige svartpunk, og den senere vikingmetal-greia til Quorthon – som fortsatt var ganske fersk og innovativ i 1992.
I tillegg hører vi at Erik «Pytten» Hundvin – som ble en slags husprodusent og Rick Rubin-figur for store deler av svartmetallmiljøet – på dette tidspunktet fortsatt lærer hvordan man skal fange denne dissonante styggedommen på tape.
Produsenten, som senere skulle få legendestatus, hadde jo stort sett bare øvd seg på Burzum, hvis ene medlem (han med navn som rimer på Jens Pikenes) ønsket så dårlig lyd som mulig på sine innspillinger.
Immortal-debuten låter derfor mer av fuktig gutterom, med gulvmatter dynket i Hansa, enn auraen til den majestetiske Grieghallen, for å si det sånn. Man burde blitt vant til det, men jeg lar meg fortsatt irritere av at den akustiske gitaren – som dukker opp i tide og utide – er mikset høyere enn fuzzgitarene.
Samtidig nailer virkelig Abbath det som skulle ble den arketypiske black metal-vokalen allerede på første forsøk.
Immortal lefler, i albumtittelen, litt med okkultisme og onkel Belsebub. Bandets lyriker og ideolog Demonaz kastet seg allikevel ikke på trenden med sataniske tekster. Det var lurt, siden bandmedlemmene (så vidt vi vet) ikke praktiserte verken kirkebrenning, gravplyndring eller andre aktiviteter politiet var svært interesserte i.
Det må jo for Fanden være lov å sminke seg litt, kle på seg sine lekreste nagler, og posere svært bredbeint uten å være heeelt Kåre Krim, ikke sant? Se bare den for lengst legendariske videoen til «The Call of the Wintermoon», som får Spinal Tap til å fremstå som et Coldplay med kontorjobb i fylkeskommunen.
«Diabolical Fullmoon Mysticism» er albumet mange svartmetall-purister drar fram som sin Immortal-favoritt. Jeg regner den mer som et finfint vorspiel til en helvetes hurlumhei, der festen gikk totalt av hengslene, et drøyt år senere.
Beste sangtittel: «Cold Winds of Funeral Dust»
«Pure Holocaust» (1993)
Boom! På noen svært få album stemmer bare alt – fra første riff, skrik og blastbeat. Dette er en slik plate.
Her ser man ikke bare mystikken på platecoveret – man kjenner den på kroppen. Skrotten, den bankes temmelig mør i løpet av disse 33 brutale, heseblesende minuttene.
Om Fenriz og Nocturno Culto fra Darkthrone er svartmetallens Batman og Robin, er Abbath og Demonaz «Kniksen» og «Pesen» (for å ta en fotballanalogi). Det handler om å utfylle hverandre – som hun sa, brura.
Demonaz var lyrikeren, mens Abbath var grovarbeideren i komponeringsarbeidet. Førstnevnte regjerte på gitar, mens han andre tok seg av de andre instrumentene. Slik ble nemlig arbeidsfordelinga etter hvert. På dette coveret er også trommisen Erik «Grim» Brødreskift avbildet, men han spilte ikke på skiva.
Trommingen er i sin helhet utført av Abbath, og sjelden har vel noen tatt uttrykket blastbeat mer bokstavelig. Her råder virkelig «more is more»-filosofien når det kommer til slag og spark på skarp- og basstrommene.
Allerede fra starten av hadde Immortal sitt eget «take» på det dissonante ur-riffet som kjennetegner True Norwegian Black Metal (sett inn Ekte Norsk- og Nøkkelmerke-logo der det passer).
På «Pure Holocaust» finner Demonaz en egen nøkkel til hvordan man låser opp all jævelskapen denne spillestilen inneholder. Her snakker vi åtte låter med saftig riffsnadder nok til å brødfø uendelige mengder av skrubbsultne metalheads.
Dette albumet bøllet seg faktisk inn på pallen, da en modig kar ved navn Helge Skog tok på seg den hårete oppgave å kåre tidenes ti beste norske black metal-album. Om Mayhems «Live in Leipzig»-album er selve definisjonen av norsk black metal, er «Pure Holocaust» blækkmættl 2.0.
Beste sangtittel: «Frozen by Icewinds»
«Battles in the North» (1995)
Puh! Om «Pure Holocaust» ikke var kald og intens nok, blåser oppfølgeren virkelig pelsen av isbjørnen. Abbath og Demonaz suser av gårde i et latterlig tempo. Hvordan riffene henger sammen, uten å ende opp som pinneved midt i denne stormen over alle stormer, må kvalifiserte forskere svare på.
Immortal kommer aldri til å få Nobelprisen i litteratur, men på denne skiva spisset de virkelig sitt eget konsept, Blashyrkh. Siden du spør, er ikke Blashyrkh en type hostemedisin fra Øst-Europa, men derimot fantasiriket som Immortals tekster hentes fra.
Jepp, som band er det vel kun Kiss som har flere fasetter ved eget konsept og image som er copyright-verdig. At Immortal ble posterboys for den hardbarka svartmetallen – ikke pingle-fjolleriet med vampyrtenner og blondekanter – er ikke så rart. Det ikoniske albumcoveret inviterer til litt av en snøballkrig, mens Abbaths iskalde stemme sprenger alle grim-o-meter.
Som forgjengeren, er «Battles in the North» stappet til randen med blodfete gitarriff. Her serveres vi ti runder med sonisk rundjuling som mange andre band i etterkant prøvde å kopiere, uten å være like treffsikre som The Blashyrkh Brothers in Black.
Bandets enorme fascinasjon for snø, is og minusgrader er litt interessant. Spesielt siden de kommer fra Bergen – et sted hvor man må være skikkelig heldig for å få oppleve sludd og sørpe i løpet av en hel vinter.
Eller er det nettopp derfor? Altså fraværet av frost. At man ender opp med å ønske at alt det forbanna regnværet skal innta et ondere fysisk format? Og at man dermed slipper å dumme seg ut med det minst rocka hjelpemiddelet av alle; paraplyen?
Beste sangtittel: «At the Stormy Gates of Mist»
«Blizzard Beasts» (1997)
What the føkk happened? Det er spørsmålet, og svaret er det vel bare bandmedlemmene som har – sannsynligvis skjult bak lås og slå, eller helt bakerst i barskapet. «Blizzard Beasts» er et godt eksempel på hvordan man snur et positivt utgangspunkt til et negativt resultat.
Låtene på denne skiva er egentlig helt okay. Problemet, med kjempestor «P», er lyden.
Det låter som om plata er innspilt i et kott, med instrumenter laget av papp. Dette må være det eneste albumet i historien med dorullnisse-sound på trommene. En bragd i seg selv, kan man selvsagt si. En takknemlig jobb for bandets nye trommis Reidar «Horgh» Horghagen, var det i alle fall ikke.
I tillegg ligger alle instrumentene lavt, som en slags lapskaus, i miksen. Dette gjør at Abbaths ekstremt dominerende vokal fremstår energiløs – som en bisarr type hvisking, med halsbetennelse. Tekstene er i tillegg farlig nær å bikke over i rene værmeldinger.
En ting man allikevel bare må elske, er at disse ni låtene blåses ut på snaue 29 minutter. Dette i en tid hvor alle band skulle ha «CD-lengde» på platene sine – også kalt en unødvendig overvekt av tid.
Selv om «Blizzard Beasts» var som en langfinger rett i trynet på sin samtid, der mange black metal-band konkurrerte i å være mest mulig pompøse (også kalt «symfoniske») klarer ikke punk-energien som ligger latent i låtene å bryte ut gjennom høyttalerne.
Her må vi også dra fram en ikke-så-fun-fact: Det skulle ta hele 21 år (!) før Demonaz spilte gitar på et Immortal-album igjen. Forklaring følger.
Beste sangtittel: «Frostdemonstorm»
«At the Heart of Winter» (1999)
Immortal var i ferd med å bli som Ramones. I utgangspunktet ikke noe galt med det, men Immortal-boksen var i ferd med å bli i overkant trang. Tempoet, riffene og vokalen var nær å bli ganske forutsigbar.
Snakk om å sprenge rammene! På «At the Heart of Winter» sparker det nye, storslåtte Immortal ned døra – med betongstøvler på. Bandet beholdt signaturen, men krotet nå svartsinnet sitt utover alle hjørnene på arket.
Her kan man muligens se, ikke bare høre, skrønene om, Blashyrkh. For første gang droppet Immortal å klistre de krigsmalte trynene sine utover platecoveret.
Dette er Immortal-skiva med fetest lyd, og startskuddet for det «moderne» Immortal, som skulle vinne fans langt utenfor den semi-lukkede runkesirkelen verdig betegnelsen True Norwegian Black Metal. Bergenserne tok nemlig turen til Abyss studio i Sverige, hvor Hypocrisy-sjef Peter Tägtgren – fra sin innrøkte produsentstol – drysset litt stjernestøv over musikken.
Horgh slår trommer som om han banker febrilsk på porten til Valhall, og krever å slippe inn på festen. Her inntok ikke bare trommisen rollen som fullverdig bandmedlem – han hjalp også Abbath med arrangeringen av låtene.
To år tidligere hadde nemlig Demonaz pådratt seg akutt senebetennelse. Gitaristen var dermed ikke lenger fysisk kapabel til å spille i hastigheten eller intensiteten Immortals musikk krevde. Abbath, som i denne epoken av bandet gjorde alt arbeid som ikke hadde med penn og trommestikker å gjøre, hadde heldigvis kvesset riff-øksa si.
«Episk» er, på metal-språket, i 99 av 100 tilfeller en dårlig og oppblåst beskrivelse av noe som egentlig ikke er så spennende. «At the Heart of Winter» er faktisk episk.
Beste sangtittel: «Tragedies Blows At Horizon»
«Damned in Black» (2000)
Var bandet litt vel hissige på grøten her? Bare 13 måneder etter en fulltreffer av historiske black metal-proporsjoner var et nytt album i hyllene. Klisjeen sier at man skal smi mens jernet er varmt. På «Damned in Black» kan det derimot fremstå som at Immortals kollektive hjerne hadde gått varm.
Det hele låter litt tørt og «innestengt», etter at herr Tägtgren hadde tatt i bruk hele vingespennet i Immortal-soundet på «At the Heart of Winter».
Siden Abbath nå var opptatt med å spille gitar, fikk Stian Smørholm, alias Iscariah, jobben som bassist. Vi kan fastslå at det nye medlemmet hadde større talent som musiker enn som modell, om man gløtter på coverfotografiet. Immortal var dermed en trio for første gang siden debutplata. Demonaz beholdt sin rolle som tekstforfatter, og nå også manager (!).
Abbaths stemme fremstår litt veikere her, sammenlignet med tidligere Immortal-skiver. Dette er litt merkelig, siden «Damned in Black» musikalsk sett er et mer aggressivt album enn «At the Heart of Winter» (1999),
Bergenserne hadde på forgjengeren flørtet litt med klassisk heavy metal. På denne skiva skinner kjærligheten for (tysk) thrash metal enda tydeligere igjennom. I enkelte øyeblikk høres det også ut som om Immortal prøver å spille rock’n’roll – noe Abbath faktisk fikk bedre til i sin solokarriere 15 år senere.
Ellers høres de kuleste riffene på «Damned in Black» egentlig bare ut som gjenbruk av tidligere materiale. Selv om det ikke er noe galt med denne plata, ville ingen spor herfra forsvart en plass på spillelista med Immortals 25 beste låter – selv om «Against the Tide» ikke er altfor langt unna.
Sammenlignet med det sørgelige søppelberget av lavkvalitet-metal (deriblant den deformerte bastarden «industriell black metal») som veltet utover publikum rundt årtusenskiftet, er ikke «Damned in Black» noen dårlig skive. Sammenlignet med Immortals toppnoteringer er den derimot en parentes.
Beste sangtittel: «In Our Mystic Visions Blest»
«Sons of Northern Darkness» (2002)
Pang! Så hadde Immortal plutselig prikket inn godformen igjen. Hva slags stimuli som hjalp Abbath og co. tilbake på rett kjøl – eventuelt i utforstil ned ei helvetes bratt fjellside i Blashyrkh – vet jeg ikke. Dette er i alle fall ikke langt unna 20 i Immortal-stil. Og den stilen er det faen ikke alle som klarer å bære med verdighet.
«Sons of Northern Darkness» er ikke bare en kombinert selvangivelse og programerklæring. Dette er muligens plata de er mest kjent for. Etter et liv i musikkens verden antar jeg nemlig at albumcoveret er plakaten som henger på flest amerikanske pikerom – som er den ultimate målestokken for suksess.
Tittelen er i alle fall et slagord som har festet seg i offentligheten, og noe metal-folk flest forbinder med svart-hvitt-figurene i bandet.
Musikalsk sett kombineres en temperert variant av turbo-riffinga fra gode, gamle Immortal-dager med seigere materie. Eksempelet på at bandet kunne gire helt ned i sakte galopp, og allikevel beholde all kraft og intensitet, hører man i «Tyrants» – som er det nærmeste en hitlåt et black metal-band noen gang vil komme.
Det er noe Manowar-aktig, ispedd vibber av ubehag, over Immortal når de finner marsjtakta. Her tør bandet igjen å være melodiske, uten å måtte ta i bruk for mange synth-etiske virkemidler.
Her blir det selvfølgelig både blodig urettferdig og galt å referere til Immortal som en duo, bestående av Abbath og «spirituell leder» Demonaz. Horgh hadde ikke bare mange fingre med i trommespillet, han deler også æren for komposisjonene sammen med Abbath.
Beste sangtittel: «Beyond the North Waves»
«All Shall Fall» (2009)
Det ble en liten kunstpause, som skulle vise seg å vare i årevis. I 2006 kom et album under navnet I (ja, bokstaven «i» i caps lock), hvor Demonaz hjalp Abbath med å finne sin indre Lemmy/Quorthon/Joey DeMaio. Slapp av! Det høres merkeligere ut enn hva det endte opp med å bli.
Syv år etter «Sons …» var det duket for Immortal-comeback, som etter hvert skulle vise seg å bli comeback nummer én. Denne gang var Aura Noirs Ole Jørgen Moe, alias Apollyon, hanket inn som bassist – noe som umulig kan ha vært et musikalsk drawback.
Tittelsporet, som innleder skiva, er et av høydepunktene i Immortal-katalogen. Her kombineres de storslåtte riffene med blastbeat-infernoet bandet gjorde til et kjennemerke tidlig i karrieren. For øvrig er dette Immortal-plata med høyest power metal-faktor.
I mange av låtene ser man for seg Abbath ridende ut av tåka på et avkom av Sleipner, som fråder rundt munnen, og vrinsker med de skarpeste skarre-r-ene på denne siden av Davy Wathne.
Så er jo ikke dette reinspikka black metal, om man skal ta laboratoriebrillene på. Immortal lyktes i å gjøre sin svartmetall tilgjengelig for et større publikum. Dette førte selvsagt til NM i neserynking fra en del True Norwegian-ambassadører. Disse museumsvokterne virket, ironisk nok, i svært liten grad å være folk som faktisk deltok under den opprinnelige black metal-eksplosjonen på tidlig 90-tall.
Immortal lo uansett hele veien til banken, unnskyld… Blashyrkh.
Beste sangtittel: «Norden on Fire»
«Northern Chaos Gods» (2018)
Comeback nummer to, og den fysiske gjenoppstandelsen til Demonaz. Den kroniske senebetennelsen var helbredet, og bandets opprinnelige gitarist kunne igjen «shredde» seg opp og ned halsen på seksstrengeren.
Siden forrige skive var Abbath for første gang pælmet ut av Immortal-bildet. En rekke temmelig spesielle seanser i rettssystemet – noe band fra Bergen (hallaien, Gorgoroth og Hjerteslag) er svært gode på – endte med at Demonaz og Horgh satt igjen med Immortal-rettighetene. Hurragutten Abbath endte opp med å gå solo under eget artistnavn.
Etter å ha giret litt ned med «All Shall Fall» var det åpenbart mye som skulle ut av systemet, i en sabla hastighet, 9 år senere. Tittelsporet er, bokstavelig talt, «a blast from the past» som like gjerne kunne ha kommet ut i 1995.
Personlig var jeg like skeptisk som en katt på badeland, til hvordan dette skulle funke uten Abbath. Spesielt på hvordan Demonaz ville levere som vokalist, siden Abbaths grimme fresing inn i mikrofonen var blant bandets sterkeste kjennetegn.
Det viste seg at Demonaz skled rett inn i rollen, som Immortals kunstneriske talerør. «The Horghmeister» klasket trommer med sedvanlig autoritet, og bidro også til at dette er et godt komponert og sammensatt album, selv om det er begrenset med klare klassiker-kandidater her.
Beste sangtittel: «Called to Ice»
«War Against All» (2023)
Hvem er det som faktisk spiller på denne skiva? Dette fremsto, i forkant av plateslippet, som en industrihemmelighet på nivå med hva slags heslig variant av protein som utgjør det hvite stoffet i midten av fiskepinner.
Demonaz hadde nå sendt Horgh ut av portene til Blashyrkh. Han var nå Immortal, i ensom majestet.
Hjelpemannskapet skulle vise seg å bestå av session-trommisen Kevin Kvåle og bassist/gitarist Arve Isdal. Sistnevnte, som mange vil kjenne fra Enslaved, gjør også en bunnsolid jobb som produsent gjennom disse 8 låtene.
På Immortals foreløpig siste album slipper Demonaz og co. unna med å gjøre «gamle sanger om igjen». Grunnen er at bandet har en så sterk musikalsk identitet å ta utgangspunkt i, at nytt materiale føles som nye kapitler – ikke materiale tatt rett fra kopimaskinen.
Samtidig er det litt komisk at en kanonlåt som «No Sun» ligner veldig mye på Mayhem-klassikeren «De Mysteriis Dom Sathanas». En ikke spesielt subtil hyllest til den norske svartmetallens stamfisker? Meget mulig.
Demonaz beviser nok en gang at han har fagbrev i riffing utført som en sonisk haglskur, og på bandets ferskeste album er det mange pakker med spiker som skytes ut.
Beste sangtittel: «Thunders of Darkness»
Immortal, her fotografert etter gjenforeningen i 2009. Olve Eikemo, alias Abbath, til venstre. Harald Nævdal, alias Demonaz, til høyre.
Foto: Gitte Johannessen / NTB
Epilog: Det er enkelt å gjøre narr av Immortal – en posisjon bandet definitivt har satt seg selv i. At de har sjølironi på greia si, samtidig som de tar selve musikken dødsseriøst, har muligens ikke alle forstått.
Black metal kan aldri bli pent, rent eller behagelig. Men denne musikken kan allikevel være god underholdning. Dette har Immortal – i motsetning til svært mange andre band i sjangeren – alltid forstått.
Ser man på populariteten, påvirkningskraften, og selve kvaliteten på musikken, er det få black metal-band – worldwide – som er verdige å pusse skinnstøvlettene til Immortal. Det passer seg å runde av med et sitat fra et annet nydelig musikalsk brorskap, mellom Mick Jagger og Keith Richards:
«I know, it’s only rock’n’roll – but I like it».