Du har TV. Og så har du pute-TV. Programmer som tidvis er så flaue at du må gjemme deg bak – ja nettopp – en pute. For meg er blant annet «Kompani Lauritzen» et slikt program. Når Dag Otto Lauritzen i sin oransje beret lirer av seg floskler som at de skal bli den beste utgaven av seg selv. Vel, da høres han mer ut som en overbetalt, selvlært livsstilscoach enn en som kan gjøre endringer i livene deres.
Men mest pute-TV av alle er selvsagt «Jakten på kjærligheten».
Det er ikke det at det er dårlig. Det er bare så kleint at til og med Halvor Bakke ikke kunne stilt opp med nok puter.
Underholdende, men tidvis på en flau måte. Størst er behovet for puta når de skal på date. Gjerne med en kurv med noe godt i. Det ligger selvsagt noe konstruert over disse datene. Deltakerne sitter med TV-team rundt seg og skal komme nær hverandre. Jakten på kysset, liksom. Eller prøve, og bli avvist.
Men så kan det oppstå små øyeblikk av ekte følelser, du merker at det er noe der, og det kan være riktig så fint å se på. Det er om ikke annet godt å ta ned puta.
Ørjan Greiff Johnsen
Ørjan Greiff Johnsen er utdannet jurist. Skriver om samfunnsaktuelle debatter og er ikke redd for å provosere.
Herregud for ei dame
Årets så langt magiske Jakten-øyeblikk oppsto i atelieret til kunstneren Morten Viskum. Datteren Cornelia er en av bøndene, og tok med frierne til faren for å se hvem som var flinkest til å male. Motivet fikk de velge selv.
Til stede var også kunstneren Unni Askeland, som er en god venn av faren. Og når vi første nevner henne. Herregud for ei dame! For et fyrverkeri, så sprudlende – og snakk om å komme gjennom TV-ruta. Humor og selvironi.
Hun meldte blant annet til Cornelia med et lettelsens sukk at hun ikke hadde noen av hennes friere som match på Tinder. I tillegg framstår hun som upolert, noe av en «man-eater», og det tror jeg utmerket godt hun tåler at jeg skriver. Konklusjon? Gi Unni Askeland et eget program.
Les også: A-laget: Ekte, varm fjernsynsmagi
Årets TV-øyeblikk
Det virkelige øyeblikket av magi oppsto imidlertid mellom far og datter. Cornelia spurte Morten hva han syntes om frierne, og han sa de var så fine mennesker, alle sammen, og at han synes det var vondt at datteren måtte sende noen hjem. Han fikk tårer i øynene, og holdt godt omkring datteren.
Akkurat dette øyeblikket – følelsene var ekte, båndene mellom far og datter var så tydelige.
«Jakten på Kjærligheten» er ofte mer underholdende enn gripende. Det er sjelden noe som står på spill. Uansett hvem som blir sendt hjem. Det dreier seg om mennesker som har kjent hverandre i kort tid, det er ikke snakk om et 20 år gammelt samliv med felles barn som går i knas.
Skuffet? Jo visst. Men det er neppe dette som vil ødelegge livslykken for deltakerne.
Men i møtet mellom Morten og Cornelia var det noe som faktisk sto på spill. En far som ønsker og vil det beste for sin datter. En følelse alle foreldre, ikke minst oss fedre som selv har døtre, kan kjenne seg igjen i. Nettopp derfor var denne stunden i atelieret rørende. Men også morsom.
Mer av dette, takk.