Dette er en kommentar.
Staten låner milliarder fra finansbransjen for å betale egne utlån. Regningen sendes til folket – først som renter på egne lån, deretter som skattepenger for å dekke statens renteutgifter, og til slutt som inflasjon. I mellomtiden vokser byråkratiet, og finansnæringen tjener på runddansen.
Nå skyter renteutgiftene til værs: De har økt med over 60 prosent på to år. Økningen tilsvarer lønnen til 13.000 lærere – eller ett helt årsbudsjett til NRK.
Fortsetter trenden, vil renteutgiftene ta igjen hele politibudsjettet allerede rundt år 2030.
Renteutgiftene har eksplodert
Fra 2025 til forslag for statsbudsjettet 2026 øker statens renteutgifter med 3,7 milliarder kroner, til totalt 20,1 milliarder. Det er en vekst på 22,3 prosent på bare ett år.
Også i 2025 var det en kraftig økning fra året før, på 3,9 milliarder kroner, tilsvarende 31,9 prosent fra 2024.
Totalt har statens renteutgifter dermed økt med 7,6 milliarder kroner på to år – opp 60,8 prosent. Det tilsvarer 10,4 millioner kroner ekstra hver eneste dag i to år i strekk.
Til sammenligning utgjør hele tollinntektene til staten omtrent samme sum som hver av de årlige renteutgiftene.
Økningen på disse to årene alene tilsvarer samlet sett ett årsbudsjett til NRK, eller lønnen til rundt 13.000 lærere i ett år.
Kostnaden på statsgjelden øker langt hastigere enn inflasjon, og ikke minst andre viktige utgiftsposter. Renteutgiftene på 20,1 millairder i året sammenlignes godt med Politi- og påtalemyndigheter, som settes til 31,9 milliarder i forslag til statsbudsjett for 2026.
Det vil si at rentene på statsgjelden nå koster omtrent 7 og en halv måned med Politiet.
Fra 2024 til 2026 har dermed renteutgiftene vokst fra 46 % til hele 63 % av politibudsjettet — en økning på 17 prosentpoeng, eller nesten 40 % relativ vekst sammenlignet med politietaten.
Ser vi på utviklingen under disse årene, vokser renteutgiftene nesten fire ganger raskere enn bevilgningene til politi- og påtalemyndighet.
Fortsetter trenden, vil renteutgiftene ta igjen hele politibudsjettet allerede rundt år 2030.
Et effektivitetstap som koster
«Utgiftene til renter av statsgjelden varierer som følge av statens lånestrategi og endringer i rentenivået. Bevilgningene er et resultat av tekniske forutsetninger om låneopptak og renteutviklingen mer enn prioriteringer i budsjettet», heter det ordrett i statsbudsjettet – copy/pasted i de siste to dokumentene.
Videre står det at:
«Staten tar opp lån blant annet for å finansiere statsbankenes utlån til sine kunder. Store poster er utlån fra Husbanken og Statens lånekasse. Netto finansieringsbehov i 2026 er anslått til 34 milliarder kroner. I tillegg benyttes statlige låneopptak til å dekke avdrag på den gjelden som staten allerede har tatt opp.»
Staten låner penger for å finansiere egne utlån til befolkningen, som de så tjener renter på – for å betale sine egne renter. Disse renteinntektene føres et annet sted i budsjettet og overstiger faktisk ofte renteutgiftene på statsgjelden.
Staten låner penger i markedet ved å utstede statsobligasjoner og statskasseveksler. Kjøperne er slik som norske og utenlandske banker, forsikringsselskaper, pensjonsfond, sentralbanker – og indirekte Oljefondet selv, gjennom markedsoperasjoner.
Disse investorene får renteinntekter fra staten.
Samtidig låner staten videre til befolkningen gjennom blant annet Husbanken, Lånekassen, Innovasjon Norge – altså penger til bolig, studier og næringsliv. Disse utlånene finansieres i stor grad med midler fra statsgjelden, og folk og bedrifter betaler renter tilbake til staten.
I sum skjer dette: Staten betaler renter til finansmarkedet, og befolkningen betaler renter til staten.
Forskjellen mellom de to nivåene – det staten betaler ut i renter og det den får inn igjen – er et effektivitetstap. Her «forsvinner» pengene.
Pengene går til å finansiere administrasjonskostnader, rentemarginer og byråkrati. Staten og skattebetalerne får ikke gleden av pengene – snarere går midlene til å finansiere en sementering av statsapparatet.
Og selvsagt skal finansnæringen ha sin andel profitt.
Les også: NAV koster 80 millioner i timen – men ingen teller lenger
Inflasjonsdrivende lånepolitikk
Når staten låner i markedet, gjør den i praksis akkurat det samme som private låntakere – den øker etterspørselen etter kapital. Dette presser opp rentenivået i obligasjonsmarkedet, som igjen forplanter seg til utlånsrentene i økonomien.
Selv om staten “ikke mangler penger”, tar den dermed plass i kredittmarkedet og konkurrerer med husholdninger og bedrifter om de samme midlene, noe som bidrar til høyere renter og dermed høyere priser i økonomien.
Og like viktig: Selv om staten ikke trykker penger selv, låner den penger som allerede finnes i det fraksjonelle banksystemet, der hver krone banken låner ut igjen kan multipliseres gjennom reservekrav og videreutlån.
Når staten da låner titalls milliarder årlig fra banksektoren, injiseres kapital inn i økonomien uten tilsvarende produktiv vekst. Det er i praksis en inflatorisk impuls. Midlene stimulerer dessuten i høy grad ikke reell verdiskaping med tydelig etterspørsel, og må også finansiere administrasjon og runddanskostnader.
Det er lett å tro det at staten skal «drive bank» bare handler om trygghet og samfunnsnytte, men i praksis skaper det heller et dyrt og ineffektivt kredittsystem med flere kostbare ledd enn nødvendig. Finanssektoren kunne utført samme oppgave raskere, billigere og med reell risikoprising, i stedet for at kostnaden sosialiseres og risikoen politiseres.
Les også: Norges offentlige utgifter i perspektiv: Finn frem motorsagen
De som tjener på runddansen
Jeg er ingen ekspert på gjeldspolitikk, men snarere en nysgjerrig journalist. Sånn jeg ser det fremstår politikken i beste fall ineffektiv og fordyrende all den tid Norge har penger på bok og ikke har behov for å sette seg selv i inflasjonsdrivende gjeld med stadig økende renteutgifter.
Samtidig virker politikere og byråkratiet å omtrent dysse ned saken i offentlige dokumenter, og media utfordrer ikke politikken. Derfor inviterer jeg gjerne til motsvar fra noen (uten bindinger) som ønsker å forsvare gjeldende politikk, og hvorfor det ikke finnes mer effektive løsninger.
For å oppsummere: Staten låner penger i markedet for å låne ut igjen til folket, men betaler en mellomkostnad til finansnæringen og egne byråkratiske systemer – med midler fra folkets renter og skatteinnkreving.
Når staten både betaler renter og tjener renter i samme system, skaper den en selvforsterkende etterspørsel etter kreditt og refinansiering. Hver ny renteforpliktelse krever ny inntektsstrøm, som i praksis må dekkes av skattepenger eller nye lån. Dette forsterker likviditetssirkulasjonen uten å skape tilsvarende produksjon – altså klassisk inflasjonsmekanikk.
Statens lånepolitikk, slik den praktiseres i dag, har en inflasjonsdrivende effekt. Selv om den ikke trykker penger direkte, fungerer den som et forsterkende ledd i fraksjonell reservebanking, ved å utvide kredittvolumet og øke etterspørselen etter kapital.
Les også: Dagens oljepengebruk driver inflasjon, øker renten og sementerer sløsing
De reelle vinnerne i dette systemet er finansnæringen, som får renteinntekter på statsobligasjoner – og ikke minst det statlige byråkratiet, som opprettholder stillinger og systemer for å administrere prosessen.
Pengene sirkulerer mellom staten og befolkningen, men med innebygde friksjoner og kostnader som gjør at nettoverdien lekker ut – til finanssektoren og til det offentlige apparatet som håndterer ordningen.
Resultatet av lånepolitikken er at folket betaler tre ganger: Først i form av renter på egne lån, deretter gjennom skatt for å dekke rentene staten betaler videre til finansnæringen, og til slutt gjennom økt pengemengde i marked med inflasjon som presser opp priser.
Staten har med andre ord skapt et system der penger flyter i en kostbar, administrativ runddans – der byråkratiet vokser, finanssektoren tjener, og befolkningen sitter igjen med regninga.