Når i 2008 robotstøvsugeren Roomba over to og en halv million solgte enheter, virket det som begynnelsen på en ny æra: en der roboter skulle befolke hjemmene våre og ta seg av daglige gjøremål. På den annen side den første robotstøvsugeren (for ordens skyld het den Trilobitt og ble produsert av Electrolux), dukket opp i 1996. Likevel, nesten 30 år etter debuten og etter prototypene lansert av selskaper som f.eks Tesla, Unitree og den Norsk 1X, den etterlengtede fremtiden har ennå ikke kommet. Huslige roboter har holdt seg begrenset til noen få repeterende oppgaver, som å rengjøre gulvene, klippe gresset eller rengjøre svømmebassenget, mens de mest ambisiøse prosjektene – de av allbruksroboter eller såkalte humanoider – sliter med å overvinne terskelen til laboratoriet. Hvis du lurer på hvorfor roboter ikke har blitt en enda pop-teknologivet at svaret må søkes i en rekke faktorer: på den ene siden er det tekniske begrensninger og produksjonskostnader fortsatt for høyt, på den annen side fortsetter det å være fordommer mot disse verktøyene og mangelen på reell nytte i ulike huslige oppgaver.

Hvor er vi etter 30 år med roboter

Slik situasjonen er nå, er «kompanjong»-roboter avanserte nok til å vekke empati, men fortsatt for primitive til å være uunnværlige i hverdagen. Selv om de som eier en robotstøvsuger har en tendens til å behandle den som et slags «robotkjæledyr», til og med å gi disse enhetene et navn, har vi ennå ikke klart å gjøre disse maskinene til gjenstander for vanlig bruk. En av årsakene bak denne feilen innen robotikk er å finne iroboters manglende evne til å multitaske i komplekse miljøersom hjemmene våre og kontorene våre. Å støvsuge og vaske gulvet er én ting; å brette klær, legge i en oppvaskmaskin, lage mat eller gå tur med hunden er mye mer komplekse og vanskeligere å automatisere oppgaver.

Og selv om de siste årene selskaper liker Tesla, Unitree og den Norsk 1X har vist prototyper som er i stand – i det minste på papiret, i reklamevideoer – til å utføre en rekke komplekse oppgaver, men i dagens tilstand har de ikke hatt massespredning. Også fordi det veldig ofte, bak disse demonstrasjonene, noen ganger er skjulte systemer som drives eksternt og fortsatt langt unna den absolutte autonomien som er lovet av produsentene.

En mulig løsning på problemet kan være akselerasjonen som finner sted i verden av kunstig intelligens, spesielt innen AI LLM (Stor språkmodell), de store språkmodellene som lar maskiner forstå naturlige språkkommandoer og konvertere dem til handlinger. Google, med prosjektet Tvillingene Robotikk også synlig i videoene nedenfor, viste han hvordan en robotarm kan motta instruksjon «ta objekt X og legg det i beholder Y» faktisk klarer å gjennomføre handlingen.

Det er et skritt fremover, men veien er lang: grunnlaget for det eksperter kaller det mangler fortsatt fysisk intelligensdet vil si evnen til å forstå vekt, styrke, friksjon og skjørhet til gjenstander. For å gjøre dette trengs enorme mengder data, som ingen ennå har samlet inn. Noen forskere foreslår å «lære» roboter ved å observere nettvideoer eller simulere millioner av interaksjoner i virtuelle miljøer, men vi er fortsatt i den eksperimentelle fasen.

Selv om disse problemene er løst, gjenstår praktiske hindringer: batterier med kort levetid, høye vedlikeholdskostnader og sikkerhetsproblemer. En menneskelig robot, som er en kompleks og tung maskin, må overholde strenge regler: Hvis den slår seg av mens den er balansert, kan den falle og bli skadet. Av denne grunn vil de første realistiske applikasjonene trolig være begrenset til industrielle eller logistikksammenhenger, langt fra hjemmene.

For å være nyttig trenger ikke en robot nødvendigvis å være menneskelignende

På dette tidspunktet oppstår et spørsmål: Er det virkelig nødvendig for en robot å ha et menneskelig utseende? Ben er energiineffektive, mens strukturer på hjul eller belter gir større stabilitet. Å fokusere på roboter med menneskelignende trekk kommer mer fra en kollektiv fantasi sterkt påvirket av kino- og tegneserieverdenen enn fra et reelt funksjonelt behov. En robot som går og beveger armene er mer sannsynlig å få medieoppmerksomhet enn en anonym, om enn effektiv, modell som går på hjul. Likevel ligger kanskje nettopp i denne avstanden mellom form og funksjon en av de største årsakene til deres manglende suksess. Så lenge vi fortsetter å jage fantasien om den «menneskelige» roboten i streng forstand, risikerer vi å glemme det vi egentlig trenger: enkle, pålitelige og tilgjengelige maskiner, som er i stand til å gjøre livet mer behagelig uten nødvendigvis å måtte imitere mennesker.