I nord har vi kanskje ikke den kommunikasjonskompetansen som kreves for Helse Nord (jeg greide ikke la være), men vi har noe langt viktigere: Folk med bein i nesa, hjerte på utsida av kroppen og verdens beste evne til å få deg til å føle deg som hjemme. Som søring som har slått rot i nord, må jeg bare si det høyt:
– Jeg elsker Nord-Norge
Og det handler ikke bare om fjellene, midnattssola, havet og det dramatiske været. Selv om det i seg selv er nok til å miste pusten. Det handler om menneskene. Om fellesskapet. Om den gjenstridige, pragmatiske, varme og vittige måten folk her oppe møter både liv og folk på.
Her er det jeg mener vi sørpå kan lære av folket i nord:
«Det ordne sæ»-mentaliteten
Om det er fiskerigener og stormvante sjeler eller bare godt gammeldags pågangsmot vet jeg ikke. Men her oppe løser folk det. Det er ikke alltid pent, kanskje ikke alltid etter boka, men det fungerer. Det finnes ikke problemer, bare utfordringer. Og løsningen er aldri langt unna.
«Du ska bare komme, så fikse vi det.»
Det er noe veldig beroligende med å være omgitt av folk som ikke lar seg vippe av pinnen av verken dårlig vær eller dårlig planlegging.
Bygdesamfunnet lever, og godt er det!
Du kjenner kanskje naboen. Du smiler til fremmede. Du småprater i kassa på Coop. Og det er ikke rart, det er faktisk vanlig. Som når han i varebilen stoppet oss i Andersdalen og lurte på «om vi sku på tin’n?» og «no må dokker være forsiktig da, kos dokker!». Eller nabodama som stoppet og ropte opp til oss i tredje etasje på verandaen som stod og måkka snø for harde livet: «Nemmen, kor flink dokker e!» I ei tid der mange steder blir mer og mer anonyme, så finnes det fortsatt steder der folk ser hverandre, og på ordentlig føles det som.
Lite hårsårhet, mye raushet
Det er lov å drite seg ut litt. Si noe rart. Prøve å være morsom og ikke helt treffe.
«Ho prøve no bare å vær artig, ho trøndern», sier de og ler litt med deg.
Og dét. Og bli møtt med et glimt i øyet og ikke en moralsk pekefinger, det gjør noe med deg. Det gjør at du tør litt mer. Slapper litt mer av. Blir litt mer menneske.
«Føl på følelsan»
Her er det rom for at ting kan være vanskelig. Det er ikke like mye small talk og fasade, det er mer ekte. Livet er livet, og det skjer med oss alle. Mange her oppe har en slags stillhet i seg, en evne til å stå i det som er tungt, uten å pakke det inn. Det er rom for ettertanke, og likevel for latter. For sorg, og likevel for håp. Her går folk inn i følelsene sine, kjenner på dem. Og så går du videre.
Jeg vet ikke helt hvordan det skjedde, men Nord-Norge snek seg inn i hjertet mitt.
Det ble hjem. Ikke fordi jeg vokste opp her, men fordi menneskene her fikk meg til å føle meg som en av dem. Det er en egen form for kjærlighet det også.
Så takk, Nord-Norge. For at dere er som dere er.
For at dere tåler både vær og vesen.
For at dere ser folk. For at dere løser det.
Og for at det alltid finnes plass til én til.