Leif Gunnar Smerud, SK Brann

Det føles nesten litt rart å skulle skrive det om en trener som egentlig nettopp har startet på jobben sin, men allerede er dømt nord og ned av mange supportere og egne spillere. Det er spesielt, men viser kanskje også hvilken start Freyr Alexandersson kunne fått i klubben om han ikke hadde den fremtoningen han har.

For de to trenerne til klubbens A-lag har to vidt forskjellige væremåter. Herrenes sjef er frempå og nærmest litt flørtende i kommunikasjonen med publikum, mens Leif Gunnar Smerud er mer tilbakeholden og rolig. Det er to forskjellige typer.

Den nye damesjefen kjente også både spillerne og fansen til fra før. Det er ikke alltid en fordel.

Smerud er også forskjellig fra Martin Ho. Akkurat som Freyr Alexandersson ikke er samme type som Eirik Horneland. Det var ikke alle i herregarderoben som var like sikker på islendingen i starten, men han fikk en sesongoppkjøring til å vise spillerne hvor han ville. Den sjansen fikk ikke damenes nye sjef. Han har på den samme tiden måttet spille et titalls tellende kamper.

Hvem Smerud er og hva han står for kommer verken spillerne eller vi andre til å se før neste sesong. Denne høsten handlet om å sikre seg seriegullet og å komme seg lengst mulig i Europa. Laget har levert på seriegull, men europaeventyret fikk en brå slutt.

Midt oppi alt det nye har treneren stått i en storm som er historisk for en dametrener i Norge. For misnøyen fra deler av spillergruppen, etter hvert deler av fansen og omtalene av det i media er noe nytt, men det er ikke en ny situasjon for Brann. Selv om misnøyen kom rekordtidlig.

Personlig syns jeg det er rart at flere spillere kan konkludere med at Smerud må gå etter et par måneder i en jobb han måtte starte i midt i sesongen, hvis det faktisk er det de vil. Det kommer heller ikke til skje, så lenge det ikke blir avdekket grove overtredelser fra den nye sjefen.

Jeg er derimot helt sikker på at ting kunne vært bedre. Det kan det alltid. Spillerne har fått inn en helt ny leder, med en helt annen stemme og fremtoning enn Martin Ho. Klubbledelsen måtte vite at det kunne by på problemer.

Samtidig er dette en konflikt som trolig hadde dukket opp uansett hvem som ble trener. Akkurat som da klubben jaktet Eirik Hornelands erstatter, var de opptatt av at erstatteren til Martin Ho skulle ta laget enda et steg videre i profesjonaliseringen og nivå.

For kampene mot Manchester United og Hammarby i Europa har vist at Brann har et godt stykke igjen på det fysiske og det ferdighetsmessige. Det har til tider sett ut som jenter som spilte mot damer i disse fire kampene. Men det hadde neppe vært løst med mer intense treninger i et tett kampprogram eller detaljterping i de få ukene Smerud hadde før kampene.

Faktisk står det til pluss, i min bok i hvert fall, at han tok grep om det han kunne gjøre noe med på kort sikt, nemlig dødballene. Det ga Brann blant annet en flaksen seier hjemme mot Manchester United.

Både tiden og oppdraget han har fått gjør at Brann-ledelsen ikke har som tema å sparke Smerud nå, men de gjør likevel klokt i å lytte på kritikken mot ham. Ting kommer ikke til å bli som det var for spillerne og kravene kommer trolig til å bli enda tøffere fremover, men Smerud bør også kunne justere ting underveis.

Så lenge profesjonelle kontrakter bare er i startfasen på damesiden i Brann, og nærmest umulig å få andre plasser i hjemlig liga, har de som havner på benken og tribunen mye å tape. Faren for støy er større, men kravene til spillernes profesjonalitet blir også høyere.

På samme måte som at kravene til spillerne blir høyere, gjelder det også for treneren. Leverer ikke Smerud resultater neste år mister han også sannsynligvis jobben, men det skjer ikke nå. Det hadde ikke vært særlig profesjonelt av ledelsen på Stadion.