Battlefield 6 er ute, og dommen er felt. Selv om spillet leverte sterkt på flerspillerfronten, hadde enspillerkampanjen mye å gå på. I kommentarfeltet ble den en liten diskusjon om hvor mye den delen egentlig har å si for spillet, som fikk meg til å tenke på noen av de sterkere kampanjene denne sjangeren har levert opp i gjennom.
I Battlefield er det kanskje ikke så mange som forventer at enspillderdelen er noe å hoppe i taket for, men jeg syns jeg det er litt trist at det har blitt sånn. I kjølevannet av den opplevelsen har vi satt sammen et knippe minneverdige skytespill, med morsomme oppdrag og spennende historier, litt gammelt og litt nytt.
Titanfall 2
Etter det første Titanfall-spillet, som forøvrig ikke hadde noen ordentlig enspillerdel, var det ingen som forventet hvor fantastisk gjennomført oppfølgeren skulle vise seg å være.
Titanfall 2 tar deg på en actiondrevet og overraskende følelsesladet reise sammen med titanhjelperen din, BT-7274. Du veksler mellom å styre BT og titanpiloten uten den mekaniske drakten, som fører til en god blanding av action i stor og liten skala.
Titanfall 2.
EA
Det er noe med måten kampanjen legger frem nivådesignet og idéene sine som alltid får meg til å tenke på Valves spill, som for så vidt er et stort kompliment i seg selv. I tillegg fikk spillet til noe helt spesielt med hvor bra bevegelsen og parkour-systemet fungerer til å farte rundt på slagmarken.
Jeg var skytespillfan på den tiden også, og husker veldig godt hvordan Titanfall 2 ble et friskt pust blant de store skytespillene i 2016. Det overgikk både Battlefield og Call of Duty med god margin i det året – men dessverre lot ikke kvaliteten seg oversette til bedre salgstall, så det var siste gangen vi fikk noe ordentlig historieinnhold i Titanfall-universet.
Spillet er regelmessig på salg, så jeg anbefaler å gi det et forsøk om muligheten melder seg.
Halo 2
Det var ikke lett for meg å velge ut én favoritt fra Halo-serien til lista, og akkurat hva som er favoritten kan variere litt avhengig av hvilken dag man spør meg. I enspillerkontekst vil jeg nok likevel si det var noe ekstra spesielt med måten Halo 2 blåste opp historien, og viste oss nye sider av det stilige science fiction-universet til Bungie.
Halo 2.
Jørgen Bordal Andersen/Gamer.no
Den galakseomspennende konflikten trappet seg skikkelig opp, og i de første timene av spillet gikk til og med turen innom jorden. Sandkassen fikk en bråte nye innslag, med nye våpen, kjøretøy og muligheten til å bruke 2 våpen på en gang.
Mange husker kanskje dette spillet best for måten det innoverte flerspillerkamper på konsoll, men for meg var det alltid enspillerdelen som var selve trekkplasteret.
Kampanjen var litt mer ambisiøs enn hva som var mulig å få til med det lille utviklingsvinduet, men Halo 2 er fortsatt en fryd å spille gjennom.
Call of Duty: Modern Warfare 2 (2009)
Jeg kommer aldri til å glemme den natten jeg satt oppe med årets mest etterlengtede spill i 2009, selveste Modern Warfare 2. Jeg spilte gjennom hele historien i en smell den natten, til tross for at det var midt i skoleuka.
Historien i Modern Warfare 2 plukket opp der forgjengeren, Call of Duty 4: Modern Warfare, hadde sluppet et par år tidligere, og leverte en enda sterkere historiemodus. Den hadde høyt tempo, minneverdige sekvenser, og et skikkelig Hollywood-inspirert lydspor med musikk fra selveste Hans Zimmer.
Call of Duty: Modern Warfare 2.
Activision
Historien føles litt som en ekstra overdrevet Tom Clancy-bok, med noen skikkelig dramatiske actionscener, sabotasjeaksjoner og verdenskrig. På et tidspunkt spiller du som en soldat i Washington, mens USA blir invadert av Russiske soldater. Historien tar med andre ord flatt av.
Dessuten var det her det kontroversielle flyplassbrettet «No Russian» kom fra. Det startet en liten diskusjon om ubehagelige scener i dataspill, og hvordan kunstformen kan brukes til å vekke følelser hos spilleren. Jeg tror likevel de fleste var enige i at det var mange hakk over streken å be spilleren skyte og kaste granater mot sivile i et militærskytespill.
Resten av spillet var derimot fantastisk, og Modern Warfare 2 satt standarden som Call of Duty har prøvd å strekke seg etter siden den gangen, og etter min mening har de aldri helt nådd tilbake til samme nivået siden.
Metal: Hellsinger
Metal: Hellsinger var et av de mest innovative skytepillene jeg har spilt, og for et par år siden anmeldte jeg det her på siden. Dessverre har studioet som sto bak denne skytespillperlen blitt lagt ned siden den gangen, så sannsynligvis får vi ikke se så mye mer fra den kanten.
Metal: Hellsinger.
The Outsiders
Ved første øyekast kan det kanskje se litt ut som en kopi av Doom, men i praksis er det noe helt annet som foregår. Metal Hellsinger er nemlig en blanding av rytmespill og skytespill, hvor du må skyte fiendene i takt med musikken for å gjøre det bra. Det føles utrolig tilfredsstillende å klare å lande lange angrepskombinasjoner mens gitarsoloene freser forbi i bakgrunnen.
Det er et spill som står utrolig stødig med idéene og rytmespillmekanismene sine, og det klør de samme delene av hjernene min som Guitar Hero eller Crypt of the Necrodancer gjorde – bare med skikkelig kul skyting i tillegg.
Spillet har fått en god del nedlastbart innhold siden det kom ut, og det er definitivt verdt å plukke opp for dem som liker rytmespill, skyting og tungmetall.
Doom: The Dark Ages
Det nyeste innslaget på lista er et Doom-kapitel som har bare vært her noen få måneder, men som jeg allerede har rukket å bli veldig glad i. Doom: The Dark Ages viderefører den raske, tilfredsstillende skytespillopplevelsen vi forventer fra id Software, men tar et lite steg tilbake fra ultraraske Doom Eternal, som til tider ble litt for hektisk for min smak.
For min del var dette temposkiftet helt perfekt, og kampanjen i The Dark Ages ble en umiddelbar klassiker. Det traff en bedre balanse i hvordan det lemper stadig kraftigere våpen i sekken din, uten å miste seg selv i resursstyringen fra det forrige spillet, samtidig som det leverte den samme kvalitetsfølelsen når det kommer til skyting og bevegelighet.
Doom: The Dark Ages
Bethesda Softworks
Historien var en av de svakere jeg har opplevd i år, men det plagde meg faktisk ikke et eneste sekund da jeg spilte gjennom.
Jeg var for opptatt med å glise av de kule våpnene, de ekstremt overdrevne tingene som skjer i mellomsekvensene, og ikke minst det hardslående lydsporet til Finishing Move (som riktignok leverte litt svakere enn mesteverkene Mick Gordon serverte i de to forrige spillene, men det går greit).
Doom: The Dark Ages er det skytespillet jeg har kost meg mest med på mange år.
Half-Life: Alyx
Jeg har allerede snakket i de lange og brede om hvor sterkt jeg setter Valves store klassiker, Half-Life 2, så til denne lista vil jeg heller gi litt ekstra kjærlighet til det nyeste spillet i serien.
Alyxtok oss tilbake til Half-Life-universet på en måte jeg aldri trodde vi skulle få oppleve igjen, og det var utrolig kult å se hvordan det universet kunne se ut i moderne form. Alyx er nemlig et spill som kun kan spilles med VR-briller.
I alt snakket om hvor bra dette funker som et VR-spill, syns jeg det ble litt underkommunisert hvor bra dette også leverte som et Half-Life-spill. Valve brukte virtuell virkelighet for alt det var verdt, og satt sammen det eneste VR-spillet som føles som en komplett, ambisiøs spillopplevelse.
Half-Life: Alyx.
Valve
Det gjør meg litt gal at dette ikke ble det startskuddet for VR-spilling som mange hadde håpet på. Det har jo faktisk ikke skjedd noe særlig nevneverdig i VR-verdenen som er i nærheten av samme omfanget som Alyx, og nå er det spillet over 5 år gammelt.
Jeg vil likevel alltid være takknemlig for at vi fikk et gjensyn med Valves fascinerende univers, og krysser fingrene for at det ikke var siste gang.
Battlefield: Bad Company-serien
Utgangspunktet for å lage denne lista var at jeg ikke var helt fornøyd med Battlefield 6 sin tamme kampanjemodus. Selv om jeg både skjønner og er enig i at flerspillerdelen alltid veier tyngre for den serien, så syns jeg det er verdt å påpeke hvordan serien har levert tidligere.
Bad Company-spillene skilte seg ut med en humoristisk tone, og mindre selvhøytidelig historie. I motsetning til de senere spillene i serien hadde det faktisk både et tydelig særpreg og minneverdige rollefigurer.
Battlefield: Bad Company 2
EA
Det er kanskje et fåtall av spillere som gjør det i disse dager, men før i tiden var det faktisk ikke helt uvanlig å kjøpe disse spillene for kampanjemodusen sin skyld, og jeg skulle ønske det ikke var en selvfølge at kampanjen er den svake delen når man plukker opp et nytt Battlefield nå.
Jeg sier ikke at det riktige hadde vært å gå tilbake til Bad Company-serien, eller at Battlefield i det hele tatt trenger en kampanje for å gjøre det bra. Men jeg tror fortsatt det går an å lage noe som underholder hvis utviklerne fortsetter å utforske mulighetene. Akkurat hvordan det kunne sett ut får vi kanskje aldri vite, men det må være lov å drømme litt.