Selv om jeg ble litt avskrekket av den mer periodespesifikke, bevisst langsommere og mindre presise Battlefield -opplevelsen som Battlefield 1 og Battlefield 5 tilbød, har jeg et veldig godt forhold til serien, et forhold som går tilbake til da jeg var snikskytter på Arica Harbor i Bad Company 2 og som virkelig eksploderte med Battlefield 3 og Battlefield 4. Som en avicionado av enspiller-spill finnes det ingen sterkere flerspiller-spillserie, fordi den så sømløst gir deg ren fordypning ved siden av alle konkurranseelementene. I tillegg til å se på poengsummen din og feire viktige oppgraderinger til din valgte karakterklasse, er du i skyttergravene sammen med dine brødre og søstre i kamp.
Battlefield 6 er på mange måter et comeback til den typen Battlefield jeg elsket aller mest, noe som er krystallklart fra den første hovedmenyen og helt frem til hele laget ditt stormer frem i Conquest for å delta i eksplosiv skyttergravskrig med dusinvis av andre spillere. Dette er god gammeldags Battlefield med fokus på imponerende eksplosjoner og ødeleggelser, samt lagbasert, klassebasert krigføring, der ditt bidrag til frontlinjen kan ta mange forskjellige former.
Dette er en annonse:
Jeg har spilt utallige kamper på Iberian Offensive, Liberation Peak og Siege of Cairo, som hver for seg viser hvordan DICE kan spille med muskler når det virkelig gjelder. Kairo er mer lukket, med ekstreme ildkamper i små, trange gater og smug, men ellers er det åpne plasser, massevis av kjøretøy og det klassiske Battlefield -lydbildet som får hvert øyeblikk til å høres ut som en Dolby motion-logo på kino.
Helt klassisk fokuserte jeg først og fremst på Support -klassen, som har vært en personlig favoritt siden Bad Company 2 -dagene på grunn av dens fokus på å være en lagspiller. Den nye måten å trekke falne kamerater ut av fiendens ild og gjenopplive dem i sikkerhet gjør dette bare enda mer oppslukende, og generelt ser de forskjellige settene ut til å være ganske allsidige, responsive og effektive i kamp. Spesielt på Liberation Peak opplevde jeg flere herlige flaskehalser der begge lag presset hardt og der støttespill som undertrykkelse, røykgranater og etterforsyning ble helt avgjørende. Det er nettopp dette andre lignende serier ikke klarer å få til, denne push/pull-faktoren, der det føles som om det er en frontlinje som hele tiden bølger frem og tilbake, og den ser ut til å være tilbake her.
Mens Conquest fortsatt er seriens signaturmodus, hadde jeg også mye moro i Breakthrough, som er en slags videreutvikling av Rush. En gang i tiden var Rush stjernen, og nettopp fordi begge lagene gikk etter nøyaktig samme mål, dvs. enten å forsvare eller angripe et enkelt poeng, skapte det fantastiske situasjoner av ren intensitet. Breakthrough begrenser antall spillere litt, men byr på den samme fantastiske dynamikken der man føler at man betyr litt mer som individ.
Dette er en annonse:
Men bortsett fra at Conquest virker litt mer rotete enn for eksempel Breakthrough, er det svært få ting å klage på foreløpig. Spillets TTK (time to kill) virker ganske finjustert, det samme gjør de generelle kontrollene, fysikken og alle de små aspektene ved en generell skytteropplevelse som skaper både fordypning og balanse. Alt er bunnsolid, selv måneder før den faktiske utgivelsen.
Det er fortsatt vanskelig å si om skinnene du kan kjøpe ser dumme ut, eller om spillet er fylt til randen med aggressive mikrotransaksjoner, eller om sluttproduktet er litt for buggy, men det er tydelig at Battlefield Labs -initiativet har lønnet seg, for Battlefield 6 kommer til å bli et comeback for alt jeg elsker med serien.