– Underveis hjalp det meg veldig å vite at jeg
alt hadde en bedre og mer målrettet behandling enn andre før meg hadde hatt, og
at den skal bli enda bedre og mer spesialisert for de mange unike kvinnene som
kommer etter.

Det er dette året Rosa sløyfe-aksjon retter særlig søkelys mot. For selv om de får samme diagnose, rammer sykdommen hver kvinne ulikt.

Da Julianne Brendeløkken var 29 år gammel fant hun en kul i det venstre brystet sitt. Det er fortsatt mindre vanlig at unge mennesker får kreft, men siden begynnelsen på 2000-tallet har det økt med 25 prosent blant kvinner i alderen 20-49 og 16 prosent for menn i samme aldersgruppe, ifølge NHI (Norsk helseinformatikk). 

Allerede dagen etter at Tromsø-jenta, Julianne fant kulen, var hun på plass hos en lege. Han mente det sikkert ikke var kreft fordi hun var så ung. Senere måtte legen spise sine egne ord.   

Trodde hun ble utbrent

Før Julianne ble syk, var hun veldig aktiv- til tross for at
hun hadde vært kraftig utbrent i fem år. I 20-årene begynte hun å studere
kybernetikk og robotikk i Trondheim, som var et veldig tøft studium med
12-timersdager.  

Under pandemien ble
det lettere når hun plutselig kunne studere hjemmefra og hun fikk også mer tid
til å ta vare på seg selv og fant glede og overskudd i det å være ute i naturen. 

– Jeg begynte å trene styrketrening igjen å gå på
ordentlige turer. Jeg dro i Trollheimen, der gikk jeg Trekanten alene med telt
og på en måte sprang den fordi jeg ville teste om kroppen min var tilbake i form. 

Hun gikk den nesten 60 kilometer lange turen bare to måneder før livet slik hun kjente det skulle ta en helt uventet vending.

– Etter disse turene fikk jeg plutselig en kræsj
igjen. Jeg trodde først jeg var på tur å bli utbrent igjen fordi jeg var syk
annenhver uke. Generelt i veldig dårlig form og hadde lite energi. Jeg tenkte
at høsten virkelig tar meg hardt i år. 

KOMME SEG UT: Mens Julianne var syk, var det viktig for henne å komme seg ut når hun var i form til det. Her bilde av henne med parykk mens hun fortsatt var under cellegiftbehandlingen. Foto: Privat

70 prosent sjanse

Så en dag i november kjente hun plutselig en kul på litt
over to centimeter i det venstre brystet, som hun ikke hadde lagt merke til
før. 

– Da ga alt mening for meg og jeg var helt sikker
på at det var kreft siden jeg hadde følt meg så dårlig. 

Allerede dagen etter var hun hos en lege for videre
henvisning og da begynte snøballen å rulle. Mammografier, ultralyder,
vevsprøver, CT-skanner og MR-skanner. Mange bilder og prøver som skulle
analyseres. 

Svaret kom da hun var hjemme i Tromsø på juleferie. Til folk rundt
seg hadde hun sagt at hun ikke var bekymret, selv om hun hele tiden visste
innerst inne at hun var syk. Hun hadde til og med analysert sine egne bilder og var temmelig sikker på det.

På grunn av fagene hun hadde hatt på studiet, satt hun seg
ned og lagde et maskinlæringsprogram som analyserte 8000 bilder av
kreftceller- og svulster og noen uten kreft. Hun brukte også sine egne bilder
mens hun ventet på svar, og svaret hun fikk var at det var 70 prosent
sannsynlighet for kreft.   

– De ringte fra sykehuset mens jeg var hjemme på juleferie.
Selv om jeg satt på kjøkkenet og snakket, tror jeg mamma skjønte det med en gang. Så jeg begynte med å fortelle det til henne, og så måtte vi fortelle
det til et nytt familiemedlem hver dag. Det ble likevel veldig viktig for meg å få ha den juleferien
før alt satt i gang etter nyttår. 

Den røde djevelen

Legene ønsket egentlig at Julianne skulle begynne på
cellegift først for å se om svulsten minsket i størrelse av behandlingen, men siden hun var så
ung måtte de ta seg tid til å hente ut egg først, som skulle fryses ned. Derfor ble det bestemt at hun skulle opereres rundt den 20. januar. 

14. februar var hun i gang med cellegift. 

– Så da startet jeg i hvert fall valentinsdagen på
cellegift, så det var jo kjempegøy, spøker hun mørkt. 

Hun hadde med seg en god
venninne på sykehuset på den første runden med cellegiften som heter EC90- også
kalt den røde djevelen.

– Den er helt grusom. Den knuste meg mentalt til
slutt. Hver tiende dag etter kur fikk jeg bevissthetstap. Plutselig visste jeg
ikke hvor jeg var, eller hvem jeg var og en dag fikk jeg trøbbel med å snakke.
Så da ble jeg redd for å være alene, sier hun. 

Heldigvis kom bevissthetstapene på cirka samme tid etter kur, slik at hun visste når hun skulle holde seg nært folk i tilfelle noe skjedde. Men hun legger til at hun var veldig sensitiv og gråt nesten hele tiden.  

– Så begynte jeg på en annen cellegift fra slutten av
mai. Taxol, som den heter, var jo mye lettere på én måte, men jeg fikk problemer med syke smerter i kroppen min
av den. Så jeg gikk på kraftige doser av smertestillende   

SELVSTENDIG: Da Julianne fikk kreft ble det viktig for henne å bevise at hun fortsatt kunne klare seg selv i stor grad. Dagboken ble derfor den hun betrodde seg mest til på de vondeste dagene. Foto Ole Martin Wold

Mye alene

Plutselig var den sprudlende jenta blitt et skjelvende
aspeløv som var livredd for sprøyter og gråt hele tiden. Men hun ville helst
klare seg på egen hånd og ville ikke at noen skulle synes synd på henne. Derfor
ble hun stående mye alene i sykdommen og behandlingen. Hun prøvde seg til og
med på å ta noen fag det første halve året hun gikk i behandling. 

– Jeg innså at det var det dummeste jeg hadde
gjort. Jeg måtte jekkes ned for å si det sånn. 

Etter forsøket på å prestere på studiet samtidig som hun var
syk, tok hun en pause fra utdannelsen og det gjorde at hun fikk tid til å være
sosial. 

– Vi dro på turer, sto på ski, hver solskinnsdag
var vi ute på tur. Jeg satt lenge og drakk te om morgenen og spiste gode
frokoster med venninner. Så jeg var flink til å gjøre det beste ut av
situasjonen.   

Når hun i dag leser i dagbøkene fra den tiden, ser hun at hun
virkelig hadde det mye tøffere enn hun kan huske, men kanskje skal det være
slik? At man glemmer litt hvor ille det var mens det sto på? Det å bli rammet
av en dødelig sykdom er jo et traume.

– Var du redd for å dø?   

– Det har jeg egentlig aldri vært. Jeg føler at jeg har levd livet
mitt sånn som jeg vil. Men jeg er redd for å dø ut av det blå. Men det å få en dato,
det hadde vært litt lettere for meg. For da kan jeg si ha det til folk.   

Etter tre måneder med cellegiften EC90, som førte til fullstendig hårtap, var det klart for å gå over på neste type cellegift: Taxol. Her kan vi se at Julianne begynner å få tilbake håret. Foto: Privat

«Stakkarslig og syk»

Ikke mange liker å høre slike ord, men da hun fikk diagnosen
forsonet hun seg med at hvis det ble hennes skjebne så var hun klar for å gjøre
det beste ut av det. Det som imidlertid gjorde henne vettskremt, var tanken på
det hun visste at hun måtte miste: Nemlig håret.  

– Håret har alltid betydd så mye for meg. Det har alltid
vært slik at forskjellen på en god og dårlig hårdag har hatt alt å si for
selvtilliten min. Så tanken på at håret skulle falle av var helt forferdelig, sier hun og fortsetter: 

– Men da det begynte å falle, så følte jeg plutselig en enorm styrke.
Fordi jeg tok kontroll over det ved å bestemme at «i dag skal jeg barbere det.
Jeg skal flette håret, og så skal jeg klippe håret og ta vare på fletten for å
ha den.» Og så fikk jeg hjelp av en venninne til å barbere og det var en
kjempeartig prosess, faktisk. Det gikk fra å være noe trist, og det var noe
greit, da. 

Til å begynne med følte hun seg veldig kul med nybarbert
hår, men det begynte virkelig å bli tungt da hun kjente at de siste hårstråene
slapp taket. Hun kunne stå i dusjen å olje inn det bare hodet sitt mens hun
gråt.   

– Det føltes så ekte da. Jeg følte meg veldig
stakkarslig og syk, som om jeg var naken. Jeg var jo også singel
da, men hadde en kar jeg møtte og jeg visste liksom ikke om jeg kunne sove med
han uten parykk. Det gikk jo selvfølgelig an, men det var veldig tøft fordi man føler
seg så stakkarslig, sier hun.

– Den styrken jeg vanligvis viste var ikke der og
jeg var plutselig veldig svak. Jeg endte opp med å være en sånn person som
brukte parykk hele tiden. Men heldigvis var jeg 29 år og jeg fikk to parykker
til en verdi av 50 000 totalt. 

Føltes som et press

Det var først i juni i år at Julianne sluttet å bruke parykk
og håret hennes har vokst ut til en fin nakkelengde. Ingen som går forbi henne
på gaten kan se på henne at hun har vært syk. Men den som har vært igjennom
kreftbehandling bærer med seg mange traumer- fysisk, psykisk eller begge deler. 

Julianne fikk påvist brystkreft Her2 grad 3 i en alder av bare 29 år. Kreften var
hormonsensitiv, og det betyr at kreftcellene bruker
hormonene østrogen og progesteron for å vokse og at kreften er ganske
aggressiv. Hun ble derfor veldig tidlig anbefalt å fjerne brystene, men det
virket så fjernt for henne. 

– Det føltes som et veldig hardt press på meg fra
dag én om at jeg måtte fjerne bryst. Jeg ville ikke det, jeg ville ha brystene
mine. Jeg har alltid vært fornøyd med dem og jeg ville ha kvinneligheten min
litt til, forteller hun. 

Etter hvert som hun forsto hva cellegiften kostet
kroppen hennes, skjønte hun også at denne belastningen ville hun ikke gå gjennom på nytt
hvis hun kunne unngå det. Hun ble satt opp til operasjon så fort som tilrådelig etter
cellegift og hun ble forsikret om at resultatet skulle bli bra og at alt kunne
ordnes. 

Julianne har beholdt lidenskapen for det å være ute i naturen gjennom den tøffe kreftbehandlingen. Foto: Privat

Fakta om brystkreft i Norge

  • Brystkreft er den vanligste kreftformen hos kvinner.
  • I 2024 fikk 4215 kvinner brystkreft. Også menn kan få brystkreft, og i 2024 fikk 36 menn diagnosen.
  • Stadig flere nordmenn overlever brystkreft. 9 av 10 kvinner som rammes, overlever sin brystkreft i fem år eller mer.
  • Årlig dør rundt 600 personer av brystkreft. I 2024 døde 610 kvinner av brystkreft.
  • I Norge i dag er det omkring 61 000 personer som har blitt friske av eller lever med brystkreft.

Kilde:
Kreftregisteret 

Vis mer
Vis mindre

«Så sterk er jeg ikke»

– Det er egentlig nesten det tyngste med det
hele. Fordi jeg var ferdig med cellegift, men likevel gråt jeg så masse og var
så stresset. Ingenting gikk som jeg ville, det var vanskelig å lande i hvordan
brystene skulle se ut etter operasjonen og jeg følte meg ikke hørt av legene.

Hun forteller om hvordan hun plutselig følte seg teit og forfengelig for at hun brydde seg om utseendet sitt midt i en kreftbehandling:  

– Jeg
ville ha bryster som lignet på de jeg hadde hatt før jeg ble syk.  Heldigvis traff
jeg til slutt en lege som forsto at jeg ikke kunne ha noe mindre enn jeg før
hadde hatt.   

Under operasjonen fjernet de alt av brystvev og la inn
proteser i stedet for. Til å begynne med så det helt greit ut, ifølge Julianne, men så begynte hun på strålebehandling av det brystet hun hadde hatt kreft i.
Det endret hele strukturen i det nye brystet. 

– Nå har jeg masse trøbbel med dem, og det er
usikkert om det kan fikses, selv om jeg ble lovet at alt kan fikses. Strålebehandlingen har gjort huden veldig stram. Legene mener at det ikke kan
ordnes uten at man henter hud fra andre steder på kroppen. Problemet med den
operasjonen er at da fjerner de også brystvortene. 

– Jeg er 30 år og jeg har ikke lyst til å
være uten brystvorter. Nå har jeg en kjæreste, men om jeg hadde vært singel så
hadde det jo kommet mange spørsmål i det man kler av seg. Så sterk er ikke jeg.

Julianne er ferdig med kreftbehandlingen, men er likevel nødt til å få på hormontabletter i ti år. Disse har også mange vonde bivirkninger. Foto: Ole Martin Wold

Knakk to ribbein

På den forrige legetimen gråt hun nok en gang, men heldigvis har hun nå fått time hos den beste kirurgen i Trondheim i oktober. Hun ser frem til det og håper at det vil løse seg, for det er ikke bare et kosmetisk hodebry, men også smertefullt når hun skal sove og når hun trener. 

– Selv om det ikke ser helt jævlig ut nå, så er
det for meg et tegn på alt jeg har gått gjennom som jeg egentlig vil skal være
forbi. Jeg vil se fremover og komme meg videre i livet.    

 Julianne forteller at dersom hun hadde fått valget nå,
hadde hun ikke takket ja til strålebehandling- på grunn av alle problemene
det har gitt med brystene. Dessuten blir området rundt der man har fått
stråling svakere så på et tidspunkt da hun var litt syk og hostet, knakk to
ribbein rett under brystet.     

– Jeg hadde heller hatt en høyere sjanse for
tilbakefall enn strålebehandling. Og det synes jeg sier litt. 

Aldri den samme

Hun forteller at det nesten er litt kjipt være ferdig
med all den harde og veldig synlige behandlingen fordi veldig få forstår hvordan
det er etterpå. Man blir aldri den samme som før. Både hjernen og kroppen
kommer til å ha problemer livet ut. Og det tar lang tid å komme tilbake igjen
til det livet man hadde før, hvis man noen gang gjør det. 

– Jeg har ganske mye
problemer med hendene og føttene etter cellegiften.  

I slutten av oktober er det et år siden hun var ferdig med behandlingen
mot kreft, men det betyr ikke at hun er ferdig. I tillegg til at hun må få
rettet opp i brystområdet, må hun nemlig gå på hormonbehandling i ti år.  

– Det er litt kjipt, for jeg snakket med noen
eldre damer som også har hatt brystkreft og de fortalte at hormonbehandlingen
var det verste å gå på. På det tidspunktet jeg hørte det, hadde jeg ikke begynt
å merke noe til behandlingen, men nå øker symptomene hele tiden. Jeg begynner å
skjønne at dette kan bli en vanskelig tid.   

Hun forteller at man ikke har noe særlig valg når det kommer til hormonbehandling, og at selv om mange sliter med bivirkningene så gjør man det man kan for å holde seg kreftfri. Hun har jo hele livet foran seg.

– Jeg har jo på en måte ikke blitt voksen enda,
føler jeg. Selv om jeg er 31 år, så har jeg ikke fullført studiet mitt, ikke
fått barn enda, så det har jeg foran meg. Det føles litt rart at jeg må vente
to år før jeg «får lov» å få barn fordi da er risikoen for tilbakefall lavere.   

Samtidig kan hun ikke bruke prevensjon fordi det øker
risikoen for tilbakefall, har Julianne endometriose og det eneste som har
hjulpet mot de sterke smertene hun har slitt med på grunn av det, er
prevensjon. 

Eneste løsning, per nå, er å operere, men hun vil vente lengst
mulig med det fordi det er fint å gjøre rett før man planlegger å bli gravid
fordi det øker sjansen for å bli gravid. 

– Så det er liksom en livreddende behandling kontra noe som
redder livskvaliteten min da, funderer hun. 

Håp for fremtiden

Det er blitt oppdaget at Julianne har en genfeil som gjør at
kroppen hennes ikke har det sjekkorganet, eller mulighet til å sjekke en celle
om den er en kreftcelle. Så da kan kreft skride forbi uten at kroppen hennes er
klar over det. 

Julianne er nysgjerrig og håpefull på fremtidig forskning og
håper man med tiden kan finne en sammenheng mellom kvinnesykdommer slik at de
blir lettere å behandle og forebygge. 

Julianne er glad for at det hele tiden gjøres nye fremskritt i kreftforskningen. Foto: Ole Martin Wold

Håpet for fremtiden er at hun med tiden skal fullføre
studiet sitt og at hun selvfølgelig skal fortsette å være kreftfri. Men hun
sitter også igjen med mange tanker om den livsviktige, men beinharde
behandlingen hun har gått gjennom:     

–  Jeg tror at det hadde vært riktig om man får
litt mer informasjon og kunne tatt avgjørelser, eller fått være med på å ta dem
i det minste. Men kanskje jeg aldri hadde forstått akkurat det med
strålebehandling hvis de hadde fortalt meg hva konsekvensene kunne bli. Men jeg
tror jo at hvis jeg hadde hørt om min egen erfaring at jeg hadde tenkt meg to
ganger før jeg hadde takket ja til det.

Uvanlig 

Leder i Brystkreftforeningen, Astrid Langeby Kolbekk mener det modig av dem som blir rammet av brystkreft, som forteller sine historier. Hun sier at kampen mot brystkreft ikke er over før alle har en behandling som virker for deres unike kontekst. 

Årets Rosa Sløyfe

  • Rosa sløyfe er en internasjonal folkebevegelse som markeres hvert år i oktober. Målet er å vise solidaritet med de som rammes, øke kunnskapen og samle inn penger til forskning på brystkreft.
  • Årets Rosa sløyfe setter fokus på at alle kvinner er unike og derfor trenger unik behandling. Livene deres er ikke like, og det er heller ikke svulstene. 
  • Før fikk alle med brystkreft den samme behandlingen. I dag vet vi at brystkreft ikke er én sykdom, men mange. Kreftsvulstene er like ulike som menneskene som får dem, og behandlingen som redder livet til én, kan ha en liten effekt for en annen.
  • Målet er at hver enkelt kvinne skal få den behandlingen og oppfølgingen akkurat hun trenger. For å komme dit, trenger vi mer forskning.
  • Forskning gir fremskritt som vil føre til bedre behandling, lengre overlevelse og økt livskvalitet for dem som rammes. Når du kjøper årets Rosa sløyfe, bidrar du til nettopp dette. 

Kilde: Kreftforeningen

Vis mer
Vis mindre

–
Julianne sin historie viser at behandling av kreft ikke bare handler om
overlevelse, men om livskvalitet og verdighet underveis og etterpå. Alle
kvinner er unike, og behandlingen bør også tilpasses den enkeltes liv.

Kjenner du forandringer i brystene, er det lurt å gå til legen, sier leder i Kreftforeningen, Astrid Langeby Kolbekk. Foto: Kreftforeningen

Selv om det kan virke som at flere yngre folk får nå kreft, sier hun at det det er veldig uvanlig at så unge kvinner som Julianne får brystkreft. Det kan likevel skje, så derfor er det
fint å bli kjent med kroppen sin og være oppmerksom på endringer.

– Noen
tegn å følge med på er: Hard kul eller hevelse i bryst eller armhule, søkk i huden,
brystvorte som trekker seg inn eller begynner å peke i en ny retning, væske fra
brystvorten, forandringer i huden eller sår på huden på brystet som ikke vil
gro.