Grensen flytter seg ikke på kartet, men i hodet og minnene, i måten vi ser verden på. Russland fører ikke bare krig med våpen, men med minner, symboler og fortellinger. I Finnmark møtes to verdensbilder, og Norge må vise at vår tilstedeværelse ikke stopper ved grensen, men begynner der.
Dagens Russland
Dagens Russland ser ikke lenger på seg selv som en vanlig stat, men som et verdifellesskap med et historisk oppdrag. Som forsker Kåre Johan Mjør beskriver i Nordisk Østforum (2025), bygger Kreml på en idé om at landet har et moralsk kall som vokter av tradisjonelle verdier i kamp mot et sviktende Vesten.
Der vi i Vesten ser lover og grenser, ser Russland kulturelle rom som kan formes av språk, tro og makt. Når russiske ideologer sier at grenser pulserer, mener de at de kan flyttes når historien kaller. Når de taler om å beskytte «russere i utlandet», vet vi hva det betyr.
Det er ikke teori. Det er politikk.
KRONIKKFORFATTER: Kommunedirektør Charles Petterson i Nesseby, Finnmark
Foto: Privat
Grensen mot Russland har aldri vært en strek på kartet, men en livserfaring.
Røtter i grenseland
For meg er dette ikke abstrakt geopolitikk, men del av en familiefortelling. Min finske farfar vokste opp i Litsafjorden på Kolahalvøya. Hans søster forsvant under Stalins utrenskninger i 1937. På morssiden har mine samiske forfedre bodd i Varanger så lenge noen kan huske.
Grensen mot Russland har aldri vært en strek på kartet, men en livserfaring.
Her har mennesker møttes, handlet, elsket og forsvunnet. Derfor kjennes de nye skyggebevegelsene i nord ikke som noe fjernt, men som et ekko av fortiden.
Les også
Forsvarskommuner kuttes
Når verdier blir våpen
I løpet av det siste tiåret er ideen om Russland som vokter av tradisjonelle verdier blitt en del av statens selverklærte misjon. Når Putin taler om Gud, familie og fedreland, er det ikke retorikk, men ideologi – en fortelling som gjør ekspansjon til moralsk plikt.
Krigene i Ukraina og Georgia handler derfor ikke bare om territorium, men om å forme virkeligheten i tråd med et verdensbilde. For små land som Norge betyr det at uavhengighet ikke lenger kan tas for gitt. Den må vises, forhandles og forsvares.
Der verdenssyn møtes
Ingen steder i Norden merkes dette tydeligere enn i Finnmark. Her møtes ikke bare to land, men to måter å forstå verden på. For oss er Pasvikelva en grense. For Russland er den en overgang – et sted der fortellingen deres puster ut mot vest.
Gateskilt fra Wiulls gate i Kirkenes med tekst på norsk og russisk.
Foto: Annika Byrde, NTB
Når russiske strateger omtaler grenser som levende rom, betyr det at de kan flyttes når kultur og historie kaller. I praksis forbeholder Russland seg retten til å definere naboers suverenitet. Finnmark er derfor ikke bare norsk utkant, men en frontlinje i et globalt verdikart – et sted der Russland viser hvor langt dets selvforståelse strekker seg, og der Norge må vise at vi står støtt i vår egen.
Makt handler i dag like mye om å forme fortellinger som om å flytte soldater.
Minnet som våpen
Russland bruker ikke bare våpen for å påvirke sine naboer, men språk, kultur og minner. I nord ser vi forsøk på å omskrive historien, der frigjøringen i 1944 fremstilles som et tidløst vennskap – ikke som en alliert militær operasjon. Det som begynte som verdige minnesteder, brukes nå for å fremme fortellingen om Russland som beskytter av nordområdene. Dette er strategisk kommunikasjon.
Makt handler i dag like mye om å forme fortellinger som om å flytte soldater.
Utstilling på kunstmuseum i Murmansk 2017. Lokal-TV filmer fra utstillingen.
Foto: Charles Petterson
Da jeg besøkte et museum i Murmansk i 2017, hang to malerier som sa alt: En ubåt som gled lydløst i mørket, og en fallskjermjeger i snødrevet med blikket rettet mot vest. Bildene uttrykte årvåkenhet og kontroll – et verdenssyn der nord ikke skal deles, men mestres.
Fra vennskap til militarisering
For ikke mange år siden hadde Nesseby kommune et vennskapsskoleprosjekt med Pechenga. Elever på hver side av grensen møttes, lærte språk og kultur og bygde tillit. I dag er den samme skolen sterkt militarisert. Den bærer navnet til en soldat drept i Ukraina. Veggene er fylt med malerier av falne, og elevene har digitale møter med soldater ved fronten.
Skole nr. 5 i Petsjenga, Murmansk.
Foto: Foto: VKontakte (ВКонтакте). Kilde: Barents Observer
Det som en gang var et brobyggende samarbeid står nå som symbol på hvordan naboskap er blitt erstattet av propaganda – og hvordan fremtiden formes i klasserom der barn lærer å se verden som en slagmark.
Sivilt liv, næringsutvikling, politi og forsvar i nord er ikke bare distriktspolitikk, men rikets sikkerhet.
Hva Norge må gjøre
For det første må vi eie vår egen historie. Den røde armé frigjorde Øst-Finnmark i 1944 som del av en allianse mot Hitler, ikke som uttrykk for russisk selvforståelse. Det er vår jobb å fortelle historien ærlig – på våre premisser.
For det andre må vi være til stede i nord. Et tomt Finnmark blir lett tolket som et grått rom der makten er uklar. Russland respekterer styrke og nærvær, ikke fravær. Sivilt liv, næringsutvikling, politi og forsvar i nord er ikke bare distriktspolitikk, men rikets sikkerhet.
I 1986 gikk 260 elever på skolen i Berlevåg og 1 200 i Kirkenes. I dag er det rundt femti og litt under ni hundre. Det er ikke bare et demografisk tall, men et varsko: færre mennesker betyr svakere beredskap og mindre motstandskraft.
Norge kan ikke forsvare et nord som står tomt. Tallene viser mer enn demografi – de viser hvor stillheten begynner.
For det tredje må vi bygge beredskap fra ung alder. I Finnmark får videregående elever nå opplæring i samfunnssikkerhet og kritisk informasjonsbruk. De lærer å forstå trusler og håndtere informasjon – og blir den generasjonen som vet hvorfor nærvær betyr trygghet.
For det fjerde må vi forstå Russland som det er. Naivitet er vår svakhet. Russland er ikke bare en nabo med egne interesser, men en stat med en ideologisk misjon som gjør ekspansjon moralsk legitim. Å møte det krever både realisme og emosjonell modenhet.
Arktis – den nye frontlinjen
Dette handler ikke om frykt, men om realisme. For mens vi diskuterer, ruster Arktis opp igjen. Nordområdene blir på nytt den strategiske fronten mellom verdensmaktene.
For Russland er nord hellig grunn – kilden til ressurser, styrke og sjel. Når landet gjenåpner flybaser på Kolahalvøya og utvider isbryterflåten, handler det ikke bare om transport, men om dominans. Norge må svare med nærvær, samarbeid og fasthet. Vi må være tydelige NATO-medlemmer og forvaltere av et arktisk område der fred og rettsorden er våre verdier. Styrke og ansvar er ikke russiske eneretter.
For Russland er fravær et signal. En stille grense kan tolkes som svakhet.
Et tydelig Norge i nord
Neste år er det 200 år siden grensen mellom Norge og Russland ble trukket. Den er Norges yngste grense – og Russlands eldste som fortsatt består. Den står der fortsatt, ikke fordi den er uforanderlig, men fordi vi har forsvart den med klokskap, samarbeid og nærvær.
Utsikt mot Russland fra grensepost tilhørende Jarfjord Grensestasjon.
Foto: Lise Åserud, NTB
Finnmark er ikke utkant. Det er et speil på Norges evne til å være seg selv i møte med stormakter. For Russland er fravær et signal. En stille grense kan tolkes som svakhet.
Derfor må vi svare med liv, nærvær og tillit. Den norske tilstedeværelsen stopper ikke ved Pasvikelva.
Den begynner der – i menneskene som lever og bor der.