Bokanmeldelse«På sporet av et liv. Min historie»
Terningkast 3
Skal man tro Tore Strømøy er NRK et rottereir preget av misunnelse, svik og sjalusi.
Jeg har jobbet med litteratur og journalistikk hele mitt voksne liv. Har bakgrunn som forlagsredaktør, og som journalist i blant annet Aftenposten, Dagbladet og Morgenbladet. Jeg har også vært redaktør av tidsskriftet Prosa, og skrevet fem sakprosabøker. Bokanmelder i VG siden 2004.
E-post
«På sporet av et liv» overbeviser som partsinnlegg, til tross for at selvskrytet skinner tydelig gjennom.
Han er folkets mann, og har stått for noen av de største seersuksessene i NRKs historie. Ikke minst gjelder det serien «Tore på sporet».
Men Tore Strømøy fikk en uverdig slutt på sin NRK-karrière. Sagt opp på SMS, mens han var på vei for å lede formiddagssendingen fra NRK Tyholt.
Anmeldelse
«På sporet av et liv. Min historie»
Forfatter: Tore Strømøy
Sjanger: Selvbiografi
Forlag: Bonnier Norsk Forlag
Sider: 304
Pris: 449 kr.
Vis mer
annonse
Kjøp boken
«På sporet av et liv av Tore Strømøy – Signert»
Mye av bakgrunnen for den triste sortien skal finnes i skandalen omkring TV-dokumentaren «Bamsegutt». Historien om Jan-Egil Granfoss, som er hans egentlige navn, utelot vesentlige opplysninger om en gammel sedelighetsdom. Dette var en beslutning som Strømøys overordnede stilte seg bak, skriver Strømøy.
Skandalen førte til fellelse i Pressens faglige utvalg, og dokumentaren ble avpublisert av NRK.
Men viktigst i denne sammenheng er det at mannen bak dokumentaren, Tore Strømøy, i kjølvannet av saken følte seg kastet under bussen av sin arbeidsgiver gjennom nesten 40 år, NRK.
Saken om Bamsegutt blir naturlig nok en rød tråd gjennom denne boken. Like mye som en selvbiografi er det nok snakk om et stykke selvterapi.
Strømøy skildrer hvordan han alltid har følt seg litt annerledes, og på siden av den rådende, konservative NRK-kulturen. Det er mange kolleger og mellomledere som får sitt pass påskrevet i boken.
NRK fremstår i det hele tatt som et ganske usunt arbeidsmiljø, slik Strømøy beskriver det.
Tore Strømøy selger knallhardt inn selvbildet sitt som folkets mann. Han som er både «vanlig og litt annerledes». Hans jobb har vært «å tale de svakes sak», og han har «prøvd å snakke for de stemmeløse».
Slike sentimentale fraser sitter løst gjennom hele boken.
Følelsesmennesket Tore Strømøy legger ikke mange bånd på seg. Det er åpenbart at han tar all kritikk dypt personlig, og kanskje ikke skiller så godt mellom smått og stort.
Smått og stort hulter til bulter blir det også når Strømøy skildrer det som egentlig fremstår som en ganske ordinær oppvekst på øykommunen Frøya i Trøndelag. Det var idylliske forhold, skal vi tro forfatteren. «Vanlige folk» er en hederstittel for Tore Strømøy.
Det er like vanskelig å la seg engasjere av disse ungdomsminnene som av den grundige gjennomgangen av karrièren hans som kappgjenger.
I denne delen av boken kommer den språklige begrensningen hans for alvor til syne. Det blir mange klisjéfylte og pregløse setninger.
At Tore Strømøy er en snusfornuftig kar er det liten tvil om: «Det var forøvrig første og siste gang jeg forsøkte å røyke. For meg ble det for useriøst.» Javel!
Boken mangler i det hele tatt det som kalles undertekst, her er lite overlatt til leserens egen tolkning.
Det viktigste innholdet i denne boken handler om livet i NRK. Strømøy tar et effektivt grep når han unnlater å navngi enkelte av sine «fiender». I stedet blir de identifisert som for eksempel etikkredaktøren, regionredaktøren og kringkastingssjefen(!)
Til gjengjeld namedropper han mer enn gjerne sine venner og støttespillere. Enten det er Åge Aleksandersen, Kari Werner Øfsti eller NRKs tidligere underholdningssjef Tordis Aavatsmark.
Jeg synes det er helt på sin plass at Tore nå går opp sporet av sitt liv i NRK og den triste utgangen på det hele.
Riktignok skulle jeg ønsket meg et høyere litterært nivå. Men som nevnt, er dette et ganske uhemmet partsinnlegg. Det får vi bare tåle.