Minnepolitikk, Hybride trusler | Minnepolitikk og russiske hybride trusler i nord

Den russiske minnepolitikken som vi ser i stadig mer offensiv form i Øst-Finnmark og på Svalbard er del av de sammensatte virkemidlene som Kreml bruker for å manipulere norsk offentlighet og fremme sine utenrikspolitiske narrativer om Ukraina.

Fra 2022 har vi sett en opptrapping av russiske gråsone-provokasjoner, både ved Frigjøringsmonumentet i Kirkenes og på Svalbard. Russiske diplomater organiserer krigsminnemarkeringer som aktivt tester grensene for ytringsfrihet og symbolbruk i Norge. Målet er å provosere fram norske reaksjoner, iscenesette situasjoner som åpner for å stemple Norge som «russofobisk», skape splid om norsk russlandspolitikk og stigmatisere de skarpeste kritikerne av Kreml i nord, som ordførerne i Sør-Varanger og Vardø kommuner.

Manipulasjonen er til dels svært subtil. De to siste årene har regisserte russiske «blomsterhav» dekket Frigjøringsmonumentet i Kirkenes sist i oktober, fulgt av en fortelling om at blomstene viser at et russiskspråklig fellesskap – fra Portugal i sør til Finnmark i nord – hedrer minnet om sovjetsoldatene. Blomstenes egentlige funksjon er å monopolisere det symboltunge minnesmerket og sverte stemmer som støtter Ukraina. Blomster-taktikken er godt kjent fra de baltiske landene. Det handler om å øke spenninger på fordekte måter og slik bygge opp om Kremls påstand om et fiendtlig og russofobisk Europa.

Det er ikke tilfeldig at russiske aktører er særlig aktive i Øst-Finnmark og på Svalbard. Dette er regioner av stor strategisk verdi for Russland og det er denne geografiske konteksten som gjør områdene til gjenstand for russiske hybride operasjoner.

Russere bosatt i Sør-Varanger arrangerte i begynnelsen av november 2023 en seremoni ved frigjøringsmonumentet på Haganes i Kirkenes, der det ble lagt ned over tusen roser og 60 lys.
Foto: Kjersti Nævestad, iFinnmark

Kransen, som ble lagt ned av Sør-Varangers ordfører under den offisielle markeringen 25. oktober, fikk noen dager senere selskap av disse isrosene og 1000 andre roser i forskjellige farger.
Foto: Kjersti Nævestad, iFinnmark

Krigsminner som verktøy for påvirkning

Dette ikke nytt. Rykende fersk forskning viser at Russland har brukt minnemarkeringer og krigsmonumenter i Nord-Norge til å påvirke norsk politikk siden rundt 2010. De russiske aktørene – diplomater, politikere og sikkerhetsaktører – har særlig arbeidet for å skape splid om norsk russlandspolitikk mellom opinionen i Nord-Norge og norske myndigheter i Oslo og undergrave sanksjonsregimet som Norge sluttet seg til etter Russlands anneksjon av Krym.

Bare få måneder etter Russlands invasjon av Ukraina i 2014, deltok utenriksminister Sergej Lavrov i 70-årsmarkeringen for Den røde armes frigjøring av Øst-Finnmark i Kirkenes. Fra talerstolen framsatte han påstander om truende nynazisme i Ukraina og snakket som om Norge sto sammen med Russland i å bekjempe dette. Lavrov trakk en linje fra kampen mot den tyske nazismen til den pågående russiske krigføringen i Ukraina, som han framstilte som en legitim forsvarskrig og en fortsettelse av den sovjetiske kampen mot Nazi-Tyskland. Russiske diplomater og guvernører fra Murmansk og Arkhangelsk serverte utsagn om at gode naborelasjoner mellom Russland og Norge i nord «står over Ukraina-krisen», at minnet om frigjøringen er «hellig» og at sanksjoner mot Russland er i strid med nordnorske interesser.

Det samme gjentok seg ved 75-årsmarkeringen i 2019. I forkant av begge markeringer hadde regionale myndigheter i Murmansk satt standarden for arrangementene, blant annet i form av militærpatriotiske «Seiersmarsjer» over grensen i russisk regi, med norske og russiske ungdommer som deltakere og med våpentrening underveis.

Kirkenes 25. oktober 2019: Den norske krigsveteranen Alf Rafaelsen og den russiske veteranen Valentin Soldatov hilser på Russlands utenriksminister Sergej Lavrov etter å ha blitt tildelt Regjeringens minnemedalje i anledning markeringen av 75-årsdagen for frigjøringen av Øst-Finnmark. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide,og statsminister og Erna Solberg står like bak.
Foto: Heiko Junge, NTB

Russisk myk makt i nord

De russiske virkemidlene har blitt tillatt i Norge fordi de har operert under dekke av legitime rammer, i høytidelige krigsminneseremonier og i folk til folk-samarbeidet i nord. Minnepolitikken har spilt på sentrum-periferi-dimensjonen i norsk politikk ved å utnytte nettverk med nordnorske opinionsdannere og nøre opp under misnøye i nord med norske sentrale myndigheter. Denne formen for «vennlig påvirkning» fra Russland kjenner mange i Nord-Norge seg igjen i, ikke minst forskere ved UiT som har vært utsatt for dette i mange år.

Det tydeligste eksempelet på aktiv russisk undergraving av sanksjonspolitikken finner vi i 2015; da foreslo den russiske ambassaden overfor det norske Forsvarsdepartementet å heve et sovjetisk flyvrak fra andre verdenskrig i Tanafjorden og organisere en russisk-norsk minneseremoni. Departementet avslo og viste til stans i militære kontaktflater, noe som utløste en storm av kritikk i nord og en protestaksjon ved Frigjøringsmonumentet i Kirkenes til støtte for styrkede relasjoner med Russland og vern om krigshistorisk fellesskap over grensen. De sterke reaksjonene må forstås på bakgrunn av en langvarig oppfatning i deler av den nordnorske opinionen om at krigshistorien i nord er oversett i norske nasjonale framstillinger, samt russiske aktørers evne til å spille på slike såre følelser og framstille seg som «venn av Nord-Norge». Manipulasjonen fungerer fordi den appellerer til identitet og verdensbilde.

KRONIKKFORFATTERE: Kari Aga Myklebost og Håvard Bækken

Dyrking av fiendebilder og militærpatriotisme

Kremls minnepolitikk overfor Norge er et avtrykk av russisk virkelighet, der historieskrivingen styres politisk for å bygge lojalitet til staten, fiendebilder av Vesten og beleiringsmentalitet. Kort sagt, historie er sikkerhetspolitikk. Store ressurser settes inn overfor barn og unge som innlemmes i et statlig regime for historiekontroll. Dette utøves gjennom skoleverk, lokale biblioteker og militærpatriotiske organisasjoner som Junarmija over hele Russland, inkludert grenseregionen mot Norge i nord.

Da Junarmija i Arkhangelsk ble invitert til Finnmark i forbindelse med 75-årsmarkeringen i 2019 ble det påstått at de «bare» var lokal ungdom. I realiteten er Junarmija et uniformert fellesskap for implementering av Kremls seiersnarrativer på lokalt nivå. Hos en Junarmija-avdeling nært norskegrensa lærer barna dikt om farene som liksom truer Russland og de russisk-okkuperte områdene i Ukraina: «Fascistene kravler ut av sprekkene. Våre bestefedre kverket dem ikke fullstendig. Nå er det barnebarna som har tatt fatt på oppgaven, for at Donbas’ folk skal leve i fred». En Junarmija-leder fra Murmansk fylke skriver rett ut: «Vi renser vårt naboland [Ukraina] for Nazi-søppel».

Som del av den ideologiske opplæringen samarbeider Junarmija på Kolahalvøya tett med de militære avdelingene langs den norske grensa, besøker krigsskip, kaster håndgranater, lærer nærkamp med kniv og gir blomster til veteraner fra angrepskrigen i Ukraina. Alle nye medlemmer avlegger troskapsed, en høytidelig prosedyre som gjennomføres blant annet på Nordflåtens krigsfartøy.

Å avkle russiske strategier

Ser vi til Finland, er sammenhengen mellom Moskvas sikkerhetspolitikk og minnepolitikken enda tydeligere. Etter Finlands søknad om NATO-medlemskap startet en prosess i det russiske rettssystemet der Finland anklages for folkemord mot «sovjetfolket» under andre verdenskrig. Anklagen er absurd og illustrerer hvordan Russland bruker historie som våpen i sin konfrontasjon med Vesten. I Moskva er ambassadene til Finland, Sverige og Norge gjenstand for iscenesatte demonstrasjoner hvor de nordiske landene anklages for nazi-sympatier, både historisk og i dag. Dette er Kremls svar på Nordens støtte til Ukraina og samtidig et resultat av russiske myndigheters økende behov for å skape fiendebilder som sikrer oppslutning i den hjemlige opinionen om krigføringen i Ukraina.

Den russiske aktiviteten må møtes med analyser som setter tydelig ord på Kremls minnepolitiske handlingsmønster. Vi trenger en form for avskrekking som avkler de russiske strategiene og dermed gjør dem ineffektive. Bevisstgjøring om hva den russiske historiepolitikken er og hvilke virkemidler den tar i bruk er veien til økt motstandskraft. Ettersom de sikkerhetspolitiske spenningene mellom Russland og Europa vokser, ser vi at Russland øker den hybride aktiviteten i nord. Derfor er slik bevisstgjøring særlig prekært her.