Dette debattinnlegget gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegg kan sendes til debatt@tu.no.
Motivert av russisk blodtørstighet og amerikansk press bygger Europa nå betydelig forsvarsevne og avskrekking. Ta et sjømilitært eksempel: En fregatt er den maritime ekvivalenten til en sveitsisk lommekniv – eller Leatherman, om du vil. Den er havgående, har relativt stor utholdenhet og kan løse mange oppgaver.
De neste åtte årene vil Europa ferdigstille rundt 40 kampfartøy av fregattstørrelse og samtidig modernisere en rekke eldre enheter. Regner vi en snittpris på 10 milliarder kroner, representerer de nye fartøyene alene en investering på 400 milliarder.
Litt avhengig av opplevd trusselnivå, og hvor mange eldre enheter som derfor beholdes utover sin planlagte levetid, vil kjente flåteplaner resultere i minst 130 europeiske fartøy av denne typen utpå 2030-tallet.
Usikre russiske planer
Fregatten har tre oppgaver, skriver Helge Arnli. Foto: Europabevegelsen
Når jeg bruker uttrykket «fregattstørrelse», er det fordi Ikke alle nasjoner klassifiserer sine fartøyer likt, noe jeg kommer tilbake til. Med fregatt menes her kampfartøy med et deplasement på mellom ca. 4000 og noe over 10.000 tonn. Med Europa forstås her EU, Storbritannia og Norge.
Tilsvarende russiske planer og prosjekter er mer usikre. Basert på allment kjent viten vil Moskva i 2030 disponere rundt 20 enheter av tilsvarende størrelse i sin vestlige retning. Flere av disse vil ha rundet 40 år.
Tilbake til Europa: Tyskland, Frankrike, Italia og Storbritannia sikter hver mot en flåte på mellom 15 og 20 fregatter. Deretter følger Nederland, Spania og Hellas med 8 til 14, og Sverige, Finland, Danmark, Polen, Portugal og Norge med fire til seks enheter hver. Belgia bidrar med to eller tre.
Med forsvarsbudsjetter som skal øke til 3,5 prosent av brutto nasjonalprodukt (BNP), kan det fort bli flere.
Bygger vi for mange fregatter?
Fregattens hovedoppgave i krig, som del av en eskortestyrke eller mer selvstendig, er å drive ubåtjakt og luftforsvar. Og den kan bekjempe overflatemål. Noen er spesialisert for én eller to av oppgavene, mens andre løser alle tre nesten like godt.
Eksempelvis er norske fregatter optimalisert for å drive ubåtjakt, men har også kapasiteter i de andre krigføringsdomenene.
Ikke alle fregatter vil være tilgjengelige til enhver tid. Flere vil være på verft for vedlikehold eller modernisering, og noen vil drive oppøving. Andre igjen vil ha skader eller tekniske feil og mangler som holder dem til kai. La oss si at 30 prosent av styrken er utilgjengelig.
Så har Storbritannia, Frankrike, Italia og Spania høyt prioriterte mål, som hangarskip og store troppebærende fartøy, som må passes på til enhver tid. Slike fartøy representerer store sjømilitære verdier, men krever mye eskorte. Fort går 15 prosent med til dette.
Til sammenlikning vil Russland trolig ha ett slikt fartøy på den vestlige halvkule i 2030.
Kan ikke binde opp alt
Mange fregatter vil være opptatt med å hindre motpartens ubåter i å nå åpent hav og med å kontrollere farvann som skal nyttes for egne operasjoner. Dette gjelder norske fregatter, men også mange andre. Ytterligere minst 15 prosent går med til slikt arbeid.
Ingen stater eller mariner ønsker å binde opp alle sine ressurser – og vil insistere på å holde noe tilbake for oppdukkende behov. Eksempler på slike kan være eskorte av egen kysttrafikk eller forsterkning av luftverndekningen i utsatte områder. Noen stater vil ha særegne sikkerhetspolitiske utfordringer og behov i flere retninger, slik som Hellas.
En del fregatter vil være tilpasset lokale farvann og oppdrag, slik de Finland nå bygger. For å understreke dette poenget, og begrensningen til oppdrag nord i Østersjøen, har finske myndigheter valgt å klassifisere sine nye enheter som korvetter, riktignok svært store korvetter. Andre nasjoner benytter klassifiseringen jager (destroyer) om fartøy med spesialisering i langtrekkende luftvern.
Å reservere 40 prosent av styrken for de to siste oppdragskategoriene blir antakelig ikke helt feil. Og slik disponeres 130 kampfartøy av fregattstørrelse fra 14 ulike europeiske nasjoner en gang på 2030-tallet. Om noe av dette ressurspådraget kunne ha vært brukt bedre til andre forsvarsformål, er alltids et spørsmål.
For å komme tilbake starten: Europa bygger nå en forsvarsevne som Russland vil slite hardt med å utfordre. Dette gjelder uansett hvilket organisasjonsflagg som vaier over Europas militære hovedkvarter. Holder vi bare viljen, fokus og tempo oppe, skal dette gå bra. Alternativet kan bli nokså trist.
Les også:
Lockheed Martin: Advarer mot å velge fregatt uten amerikansk kampsystem