De siste Fast & Furious-filmene har vært mye tull, og spillene er egentlig ikke noe bedre, med Fast & Furious Crossroads (Slightly Mad Studios, 2020) som et godt eksempel. Dette ser imidlertid ikke ut til å hindre Cradle Games i å bringe et beslektet arkadespill fra noen år siden til hjemmekonsoller.
Fast & Furious: Arcade Edition hopper over karakterene fra filmen og fokuserer utelukkende på bilracing. Det er ingen sammenhengende historie, og spillet som helhet består av individuelle oppdrag som følger hendelsene i filmen, fra å fange en safe til å sprenge en rakett. Uansett oppdrag forvandler spillet det til et kappløp gjennom et felt fullt av farer, som må fullføres før den tilmålte tiden går ut.
Dette er en annonse:
Som en morsom selvmotsigelse løper man alltid oppdraget i gruppe, men til tross for at vennene advarer mot farene, vil de andre i gruppen prøve å kile deg av banen og hindre deg i å komme videre på reisen. Hvis en spiller ikke kommer først i mål før de andre i gruppen, er spillet over, selv om det fortsatt er tid igjen på klokken. Men heller ikke dette spiller noen rolle, for spillet fortsetter uansett til neste nivå. Faktisk, hvis spilleren velger enkeltspiller eller duell på delt skjerm, som er identiske når det gjelder spill, vil spillet tilby de samme seks sporene i rekkefølge, uten mulighet for å avbryte spillet og gå tilbake til menyen, selv for å endre innstillinger. For å gjøre dette kunne jeg ikke tenke på noen annen måte enn å gå tilbake til skrivebordet, lukke spillet og starte det på nytt.
Fast & Furious: Arcade Edition er filmet bak bilen, noe som gir et bredt utsyn over banen som kjøres. Dette er nyttig, ettersom bilene er latterlig raske (spillets reklamevideo inneholder mye slowdown). De fleste av hindringene og finessene på banene er bare minneverdige etter flere runder med spilling, ettersom øynene dine blir vant til den unaturlige racing. Det er som å se Fast & Furious på hurtigspoling i din Hot Wheels.
Skaperne må ha trodd at høy nok hastighet ikke krever mye kontroll over bilen, for spillets manøvrerbarhet er hinsides forferdelig. Bilen styres av servostyring, gass, brems og turbo. En av knappene på kontrolleren er dedikert til å endre musikken. Bilens sideveis kontroll er så følsom at selv den minste berøring umiddelbart sender bilen inn i nærmeste vegg, selv på en rett vei. Du trenger ikke å bekymre deg for bremsene, for du fortsetter å kjøre fremover nesten uten å bremse ned, selv om du snurrer sidelengs rundt på betongpullerter eller kjører inn i en vegg. Spillet får til og med bilene til å krabbe gjennom luften til du når noe konkret under dekkene, hvis for eksempel et hopp fra et fjell til en bro har gått galt.
Dette er en annonse:
Du kan også gjøre noen triks med bilen. Et dobbelt trykk på gasspedalen får bilen til å slingre et øyeblikk, noe som ser ut til å øke rushen med den samme bokstavelige «wrum wrum»-lyden uansett hvilken bil som er valgt. På samme kommando ruller bilen vertikalt i luften, ikke engang rundt midten, noe som får en allerede latterlig funksjon til å se enda tåpeligere ut. For å gjøre vondt verre, ser det ikke ut til at funksjonen tjener noe formål utover det visuelle. En egen turbo-kommando fungerer som en ekstra boost for lengre buing. Denne funksjonen måtte delvis læres ved flaks, ettersom innstillingene bare instruerte deg om å «trykke på en knapp» for å aktivere den. Knappen var altså ikke eksplisitt nevnt i menyene, men ble avslørt i spillets hete. Funksjonen har imidlertid liten relevans for spillet, for i stedet for den typiske gummibåndseffekten reagerer de såkalte motstanderne i Fast & Furious: Arcade Edition på spillerens hastighet nøyaktig som om de var limt til karosseriet på en bil. Å komme først i mål ser ut til å være mer avhengig av AI-ens teft enn av dine egne kjøreferdigheter.
Kjørebanene er herlig varierte og detaljerte. Mange farer, dynamiske feller, snarveier og hemmelige ruter gir spillet en følelse av å være større enn livet, noe som minner om det utmerkede Split/Second: Velocity (Black Rock Studio, 2010). Men der Split/Second: Velocity var et imponerende spill av høy kvalitet, er Fast & Furious: Arcade Edition ikke det. Spillets grafikk ser flere tiår for gammel ut. Modellene og omgivelsene er rimelig tydelige, men teksturene er ganske enkle, og det brukes ingen moderne effekter eller lyssetting. Det raske tempoet tilgir langt på vei den tekniske underprestasjonen, men ja, dette rotet minner mer om spilleautomater fra tidlig 2000-tall enn konsollkvalitet fra 2025. I det minste kjører spillet i et forrykende tempo på Xbox Series X, selv i flerspillermodus med delt skjerm, og det tar ikke lang tid å laste inn.
Spillets lydeffekter er ikke overraskende generiske og kjedelige. Uansett hvilken bil du velger å spille med, vil du høre veldig like, om ikke de samme, motor- og turbobrølene. Det er noe metallisk klirring og skrangling i kollisjoner, men variasjonen er minimal. Atmosfæren skapes av de snappy elektrobeatene, én for hvert nivå. Selv om du kan bytte mellom de seks låtene midt i en kjøretur, blir musikken raskt kjent.
Selv om man ikke kan forvente en veldig dyp spillopplevelse fra en spilleautomat, og Fast & Furious-temaet skaper en viss forventning, var jeg ikke helt klar for dette utfallet. Det var ikke nok at Fast & Furious: Arcade Edition mekanisk sett er en over-the-top gjesp, men når spillet og fortellingen egentlig ikke har noen logikk, enn si mye mening, vet jeg ikke hva skaperne tenkte. Jada, spillet byr på noen få latter, spesielt når du spiller med en venn, men når innholdet spilles på mindre enn 20 minutter, virker den relativt billige prisen på rundt 25 € ikke rettferdig.
