Mens enkelt saker ses på isolert og sektorhensyn får bremse viktige prosjekter, glir helheten i nord lengre ut av syne. Museum, forsvar, reindrift og naturvern står snart igjen som det eneste «levedyktige» her i nord. Men hva med menneskene – og framtida til dem som fortsatt prøver og ønsker å bo her?
Kraftinfrastrukturen er som en blodåre i en levende organisme – og helt nødvendig for ett levende samfunn.
Når NVE nå igjen bremser utbyggingen av 420 kV-linja mot øst med flere utredninger, ser vi resultatet av et system som ikke evner å vurdere samfunnsutvikling i sammenheng.
«Vi må nå vurdere samlet belastning på reindriften, klimaendringer og virkninger for samiske kulturminner på en mer helhetlig måte», sier Myrtveit Men hvem skal vurdere belastningen og konsekvensene på en mer helhetlig måte for befolkningen som bor i distriktene? Hvordan skal den sikkerhetspolitiske situasjon vurderes om der bare er noen få sjeler igjen som bor her?
Hver sak lever sitt eget liv. Hver etat verner sin sektor. Næringer verner sitt område. Men ingen tar ansvar for helheten. Og når summen av dette blir at utvikling stoppes, fører det til at enda flere mennesker forsvinner fra nord. Det har vi ikke råd til!
Vi snakker mye om natur og reindrift. Om forsvar og beredskap. Om vern, kraft og linjer. Vi snakker også om ungdommen som flytter, familiene som gir opp, og kommunene som mister både kompetanse og livskraft. Men jeg tror ikke de som vokter systemet fullt ut evner å ta det innover seg: Det er krise i nord!
Fiskerinæringen er allerede hardt rammet av klima, kvotepolitikk og internasjonale avtaler som har flyttet verdiskapingen ut fra kysten og ut av landsdelen. Nå står også energipolitikken og næringsutviklingen i fare for å følge etter. Når vi mister arbeidsplasser, mister vi også folk – framtidstro følger tett på. Barnehager tømmes, skoler får færre elever, og omsorgstjenester står igjen uten folk. Da hjelper det lite med kraftlinjer eller militærinvesteringer – for hva skal de forsvare, når menneskene har flyttet? Vi må aldri glemme at lys i husene er beste form for forsvar, og årsak til at vi trenger ett forsvar.
Det er på høy tid at hensynet til demografi og den sikkerhetspolitiske situasjonen sees i sammenheng med reindriften, klimaendringer og virkninger for samiske kulturminner. Vi trenger en utredning som handler om mer enn strøm, natur og sektorinteresser – vi trenger en politikk som setter livskraftige samfunn først. Hvis kursen ikke endres, står vi igjen med natur, museer og militærleirer – med pendlere, men uten mennesker.
Så jeg spør: Når skal hensynet til mennesker veie tyngst i Finnmark – før, eller etter at de er borte?