De aller fleste band har én ubestridt frontfigur, som i 99,9 prosent er vokalisten. Motörhead, Joy Divison, The Smiths, Gluecifer, Judas Priest, Black Sabbath, Nirvana, Led Zeppelin, U2, Queen, Metallica og så videre.

Likevel er musikkhistorien full av eksempler på band der ett eller flere andre medlem har vært svært viktige med sine enkelte vokalbidrag, både som andrevokalist (altså at de synger andrestemme), men at de også har sunget leadvokal på helt sentrale låter i bandets katalog.

Her vil alltid grensene være litt utydelige, og det vil selvsagt også variere hvor mye hver enkelt har bidratt, men vi tenker at denne lista alle har andrevokalister som har preget bandet såpass mye at de fortjener å få litt ekstra neonlys på navnet sitt her hos oss.

Vi er jaggu snille! Lista er ikke rangert, men la for al del ikke det hindre deg i å rase og tordne mot rangeringen, som altså er ikke-eksisterende.

1. MICK JONES (THE CLASH)

Han var et av de første navnene som poppet opp, da man begynte å vri hjernen her, og skulle vi rangert, ville han vært garantert en plass på pallen.

I The Clash var det salige Joe Strummer som var kaptein, første i alt og straffetaker. Han så ut som ei blanding av James Dean og en engelsk gateramp, sang de aller fleste låtene, og utsondret så til de grader for hele verden utenfor at det var han som var sjef i bandet, fra starten til den, etter hvert, sørgelige slutten.

Likevel var bandets andre gitarist, Mick Jones, helt uhyre viktig for hvordan bandet låt. Hans mye lysere stemme var stort sett andrestemme på alle låtene Strummer sang, men også flere de låtene der Jones selv var hovedvokalist, står seg i dag som noen av bandets mest signatursterke låter («Train i Vain», «Stay Free», «Somebody Got Murdered», «Remote Control», «Should I Stay or Should I Go» med flere). Da han gikk ut av bandet, kollapset alt. Plata som kom ut, uten Mick Jones, er ikke engang lov å snakke om, for ikke å si høre på.

2. MIKE MILLS (R.E.M.)

Michael Stipe var jo vokalisten, med stor V, i bandet, men bassist Mike Mills’ vokalbidrag er helt enormt vesentlige i lyden av R.E.M. Én sak er at han jevnlig slapp til som vokalist på enkeltspor på mange av platene, men vel så viktig var de karakteristiske koringene hans, som var med å løfte både Stipe og resten av bandet.

En episk poplåt som «Fall on Me» ville nok klart seg helt greit uten Mills, men det er i brua på låten, når Mills kommer inn fra høyre og synger, at låten virkelig får vinger og letter opp fra bra til regelrett genial. Samme kan man si om andrestemmen hans i flere av refrengene til bandets mest sentrale låter. Begynner du først å legge merke til det, blir det fort en sykelig hang-up. Jeg har personlig lidd av en nesten sykelig Mills-opptatthet i mange år.

3. LOU BARLOW (DINOSAUR JR)

Lou Barlow var med i bandets originalbesetning, men forlot dem etter tre skiver og masse interne stridigheter, for så å lage musikk under eget navn og som frontfigur i bandene Sebadoh og Folk Implosion med flere. Da moderskipet Dinosaur Jr ble gjenforent i 2005, var det igjen med Lou i førsterekka, og nå slapp han også til på låtskriversiden (han skrev riktig nok to forglemmelige låter på andreskiva) og vokal.

Det løftet også skivene deres, da hans få låter skaper mer luft og et mer poppa uttrykk enn frontfigur J Mascis mer kantete fuzz-o-rama, og som dermed gir platene mer dybde, variasjon og varme. På de fem platene de har sluppet etter comebacket, er flere av Lou Barlows låter gode kandidater til platenes høydepunkt. Anbefaler også denne spillelista, som utelukkende består av låter med Barlow som sjef bak mikkstativet.

4. NICK OLIVERI (QOTSA)

Den løse kanonen, rabagasten, villstyringen og partygutten Nick Oliveri var med i grunnbesetningen til både Kyuss og forlengeren Queens of the Stone Age, og det var i det siste han og vennene virkelig slo gjennom kommersielt.

Her i gården er det likevel helt ekstremt opplest og vedtatt hvem som var og er sjefen, og der er det ingen som er Josh Homme rangen stridig, selv om det assosierte medlemmet Mark Lanegan alltid var den suverent tøffeste.

Likevel var det, ironisk nok, Oliveri som brakte inn noen av de mer konvensjonelle og mest melodiøse låtene inn bandets hardtslående rock, som han gjorde med bravur i eminente låter som «Auto Pilot» og «Another Love Song».

Og da han sluttet, var vi opptil flere (her snakker vi minst en håndfull) som mente at bandet, både live og på plate, ble uopprettelig mye dårligere.

5. RONNIE LANE (THE SMALL FACES OG THE FACES)

Om jeg kunne valgt å være med i ett band, fritt valgt fra musikkens historie, der jeg skulle turnere med dem, feste med dem og være en av gutta, hadde jeg nok valgt The Faces 10 av 10 ganger. For en helt besynderlig herlig og flott gjeng med dritflinke og upretensiøse tøysekopper, og som samtidig hadde så jævla dreisen på håndverket sitt.

Ronnie Lane var bassist i begge, og måtte – naturlig nok – leve i skyggen av Steve Marriott og Rod Stewart, begge noen av de råeste rock’n’soul-vokalister verden hadde (og har hatt).

Lane var likevel dritviktig, både som låtskriver og vokalist, og hans låter har så mye ujålete sårhet og ektefølt treffsikkerhet i fraseringene, noe som kom enda bedre frem i solokarrieren hans.

Ikke rart at prominente folk nærmest sto i kø for å samarbeide med ham. Da Ronnie Lane sluttet i bandet, angivelig fordi han ville slipper mer til på vokal, raknet også bandet. Tilfeldig? Neppe!

6. NICO (THE VELVET UNDERGROUND)

De ga ut fem skiver og satte spor etter seg som var dypere enn det hjullastere ville etterlatt seg i en trolldeigtime i barnehagen. Debuten deres i 1967 i særdeleshet, som fortsatt høres helt fuckings unik ut, snart 60 år etterpå.

Lou Reed var den utilnærmelige, kjipe, skumle og ultrakule frontfiguren her, men det er selvsagt helt umulig å tenke seg debuten uten Nico som vokalist på de tre sentrale låtene «Femme Fatal», All Tomorrow’s Parties» og «I’ll be Your Mirror». Hun burde selvsagt også sunget åpningssporet «Sunday Morning» (som også var meningen).

Den iskalde, tysk aksent-drivende og maskinelle vokalen hennes er helt til å besvime av, den sprøyter skiva full av originalitet og gir plata en helt annen magi enn det hadde vært om Lou Reed bare hadde sunget alt selv. Det sier jo sitt at skiva også fikk tittelen «The Velvet Underground & Nico».

7. KIM DEAL (PIXIES)

I Pixies var det aldri noen debatt verken innad eller blant fans om hvem som var sjefen. Black Francis styrte skuta med autoritær og myndig kaptein-attitude, og spilte gitar og skrev og sang så å si alle låtene. Men han hadde solid drahjelp fra bassist Kim deal, og det var ikke bare på bass.

Allerede på debuten «Surfer Rosa» meldte Kim seg på som vokalist, og på det mange regner som selve høydepunktet på skiva, «Gigantic», er det Frøken Deal som tar ledelsen og synger. Hun har også den superviktige andrevokalen i «Where Is My Mind?», og la mye vokalkrydder på alle skivene deres (og særlig på de tre første).

8. KIM GORDON (SONIC YOUTH)

En annen Kim som svingte øksa på østkysten var en vesentlig del av den kreative kraften hos det for lengst genierklærte bandet Sonic Youth. Thurston Moore – som hun var gift med – var det mest fremskutte medlemmet i bandet, men de tunge basslinjene, og den skjeve og karakteristiske stemmen, til Kim var alltid en sentral del av soundet deres.

Det var så visst ikke bare den grovskårne traktorbassen som gjorde det, men hennes særegne stemme, som i likhet til sin ektemann ikke var spesielt egnet til å imponere på verken Idol-audition eller ved opptaksprøvene til Den Norske Opera.

Heldigvis startet hun heller rockband. «Kool Thing», «Drunken Butterfly», «Tunic (Song for Karen)», «Cinderella’s Big Score», «The Sprawl» og mange flere er sentrale låter i bandets katalog, og der er det Kim som leder an.

9. PETER CRISS (KISS)

Her skulle man kanskje valgt Ace Frehley (R.I.P.), av rent nyervervede og sentimentale årsaker, men sånt kan vi jo ikke ta hensyn når det heller er rene kvalitetskrav vi skal gå etter. Paul Stanley og Gene Simmons er de to som alltid vil være i front når Kiss skal skrives inn i historien, men det var jo Peter Criss som var den beste vokalisten, noe heldigvis alle er hjertens enige om.

Som en amerikansk Rod Stewart sang han de aller beste balladene til bandet («Beth» og «Hard Luck Woman», den siste vel så mye en poplåt), men viste også han hadde en brillefin rockstemme i rocklåter som «Black Diamond», «Mainline» og «Getaway». At bandet nesten kalte seg opp etter hans etternavn sier også en hel del. Hadde ikke vært samme schwung over Srimmons, Stranley eller Frrehley.

10. LARS BECKSTRÖM (DE LILLOS)

Nok en bassist som har måttet leve i skyggen av bandets grunnlegger og frontfigur. Lars Beckstrøm har vært med fra dag én, men selv om han hadde samme fornavn som frontfigur Lars Lillo Stenberg, var det alltid Lillo Stenberg som, naturlig nok, var numero uno.

Beckstrøm har likevel vært en vokalist som alltid har preget deLillos’ skiver med egne låter, der både melodier og tekster har skilt seg kraftig ut fra Stenbergs bidrag. Tekstene er mer absurde og morsomme, låtene har mer islett av jazz i seg, og de fungerer helt utmerket som variasjon og krydder på skivene.

«Balladen om Kåre og Nelly», «Nittenåttifire», «Den Feite Mannen» og flere andre er både høyt skattede sanger og livefavoritter hos fansen, og viktige bidrag i den omfangsrike katalogen til et av Norges beste band de siste 40 årene.

Close, but no cigar: Viktige medlemmer i The Byrds, Fleetwood Mac, Pink Floyd, Teenage Fanclub, Hüsker Dü, ABBA, The Beatles (viktig å huske at det var flere enn bandets hjerne, Ringo, som bidro kreativt, for å si det på den måten) The Eagles, og mange flere måte vike her. De får vi ta i runde 2.