I føljetongen «Rockens sorte får» børster Feedback støvet av et knippe av rockens kultklassikere. Disse skivene har tålt tidens tann særdeles godt, men fikk muligens ikke den anerkjennelsen, oppmerksomheten eller kommersielle suksessen de fortjente.
Men – uten disse musikalske bautaene i platehylla er ikke livet ditt verdt fem flate øre, så nå sørger Feedback endelig for en kulturhistorisk gjenreisning. Hurra!
POSSESSED «Seven Churches» (Combat Records, 1985)
Det 100 prosent ekte musikalske uttrykket. Sugd rett ut av sjelen, ubesudlet av konsekvenstankegang, og skutt ut uten sikkerhetsnett.
En slik drøm om jomfruelig perfeksjon krever at ting ikke er perfekt. Skal musikkens råmateriale klaskes i bordplata, må man tåle at kviser og svettelukt er del av gamet.
Historien viser at den råeste metalmagien ofte oppstår før musikerne får skikkelig peiling på hva de holder på med. Entusiasme trumfer erfaring. Energi er viktigere enn finesse. Ufiltrert lyd knuser god produksjon.
Få album beviser dette bedre enn «Seven Churches». Vokalist Jeff Beccera og gitarist Larry LaLonde var bare 16 år gamle, og måtte ta i bruk sommerferien fra skolen, da skiva ble spilt inn. Possessed var, bokstavelig talt, en gjeng (glade) amatører. Så skal det sies at mange aktiviteter er mest spennende den første gangen!
Hvordan disse tenåringene fra San Francisco klarte å lage et slikt mesterverk over ti kapitler, på første forsøk, vil aldri noen kunne forklare. Derfor blir «magi» den mest passende beskrivelsen.
«Seven Churches» blir ofte omtalt som det første death metal-albumet. 40 år etter utgivelsen hører vi ekkoet av unge Beccera og låtskriver Mike Torrao i veldig mye både ny og gammel ekstremmetall.
Skrekkfilm-introer, som den på «The Exorcist», er i 2025 å regne som en klisjé. Men det funker jo fortsatt, om man ønsker å sette stemninga med litt innledende kvalme og ubehag.
Nagler og sjampo var selvsagt viktig når man skulle sette death metal-skapet på plass.
Foto: Combat Records
Trommespillet til Mike Sus kan fremstå som det glade vanvidd. Her snakker vi dødsmetall-utgaven av Keith Moon, dritings bak rattet, på vei mot stupet. Den unge trommisen endte utrolig nok, stort sett, opp med å ramle ned på rett beat, selv om tempoet ofte er all over the place. Noen ganger må man bare omfavne, og dyrke kaoset.
Med Slayer som et hederlig unntak, tok Possessed thrash metal til nye dybder av okkultisme – både musikalsk, tekstlig og visuelt. På «Seven Churches» er ikke Satan noen fortapt onkel, i en perifer birolle. Han er selve sjefen, han Far, som står ved enden av bordet og spyr ut sin vrede i alle retninger.
Det skulle ta to års tid – en halv evighet i metal-tidsregning – før noen skulle klare å plukke opp album-hansken fra «Seven Churches». Death-debuten «Scream Bloody Gore» (1987), og bandsjefen Chuck Schuldiner, hadde da også vett nok til å stjele masse fra Possessed.
I mellomtiden dukket det opp åpenbare spor av Possessed i musikken til grindcore-pionerer som Repulsion og Napalm Death. Det tilsynelatende kaotiske, forpinte gitarspillet i andrelåten «Pentagram» kjenner vi igjen fire år senere, på en annen megaklassiker: Morbid Angels debutplate «Altars of Madness» (1989).
Også blant flere band i den norske death metal-scenen på 80-tallet, som er glimrende dokumentert i den nye boka «Født Dødt – Norsk Death Metal 1986-1999», hører man Possesseds påvirkningskraft.
Slik kunne vi ha holdt på i det uendelige, men få ting slår å drikke direkte fra kilden. Det er bare å ta på seg ens fineste kjortel og skåle syv ganger for et album som utvidet metal-kartet for alltid.
PS. Oppfølgeren «Beyond the Gates» (1986) er litt for undervurdert av litt for mange, men essensiell lytting for alle som digger «Seven Curses».