Erling Gjelsvik, Debatt | Stad skipstunnel er den mest forskrudde idéen i norsk samferdselshistorie, skriver Erling Gjelsvik.

«Er ikke det der som å bygge enn innendørs slalåmbakke i Kuwait?»

Det er min fornuftige kone som taler. Hun snakker om Stad skipstunnel. Jeg vil tro at hun uttaler seg på vegne av et overveiende flertall i befolkningen.

Å grave ut en underjordisk led for skipsfart mellom Moldefjorden og Vanylvsfjorden fremstår som kanskje den mest forskrudde idéen i norsk samferdselshistorie, og i den skrotkassen er det mye å velge mellom. For lengst har fagfolk skutt prosjektet ned som samfunnsmessig ulønnsomt.

Hurtigruten, selve emblemet for ferdselen langs kysten, har allerede takket nei til å benytte seg av skipstunnelen. Prisen blir for stiv, og seilasen gjennom fjellet mangler turistappell.

Tunnelen vil bli 36 meter bred, 49 meter høy.
Foto: Kystverket.no

Tunnelen vil bli 36 meter bred, 50 meter høy. Til nå har bare planleggingen kostet nesten 300 millioner. I 2021 ble totalkostnadene anslått til 3,4 milliarder. Bare fire år senere, nå i oktober 25, er anslaget kommet opp i 9,4 milliarder. Alle innser at taksameteret neppe vil stanse der.

Derfor har regjeringen gjort et tappert forsøk på å sette foten ned. Støre & co vil sette en stopper for galskapen. Men uheldigvis er skipstunnelen blitt en fanesak for fjordfylkingen i nordre Vestland, og for vestnorske lokalpolitikere i sin alminnelighet.

Lobbyisten Alfred Bjørlo, forhenværende både som stortingsrepresentant for Venstre og ordfører i Stad, raser mot enhver innsigelse: Tunnelen representerer «en transportrevolusjon til havs». Senterpartiet vi dø for dette hullet i fjellet.

Og selv om utgiftene løper løpsk, er antisløsepartiet Frp likevel tilhenger av skipstunnelen!

Disse kreftene har samlet seg, sammen med Høyre, rundt oppgaven å fremstille vestlendinger som kravstore ødelander. Samt å påføre regjeringen sitt første større nederlag etter valget.

Dermed har Stortinget vedtatt at utredingen av skipstunnelen skal fortsette. Inntil videre har teppet ikke gått ned for denne kostbare farsen.

I henfaren tid kunne det være farlig å runde Stad. Når det stormet som verst, pleide vikingene å trekke skipene sine over land der terrenget lå til rette for det – stedet som derfor kalles Dragseidet.

Det kan storme mye på Stad. Her fra Ervik.
Foto: SKJALG EKELAND

Og frem mot våre dager har det ikke skortet på skipsforlis ved Stad.

Men nå? Hvis dagens kommersielle fartøyer ikke mestrer oppgaven å runde Stadlandet, har de ingen ting på havet å gjøre.

La meg gjøre rede for mitt eget forhold til området. På morssiden stammer familien min fra Salt, like sør for Selje, ut mot Sildagapet. Min mormor – blendende vakker selv i nittiårsalderen, et oppkomme av menneskelighet, og skarp som en rakekniv – kom til Bergen tidlig på 1900-tallet for å være tjenestejente hos en høyborgerlig familie. Hun og alle rundt henne ble en del av arbeiderbevegelsen, jordens salt for fremveksten av det moderne Norge.

Altså har jeg har tilstrekkelig nordfjordsk blod i årene til å ha ytringsrett i denne sammenhengen, uten å bli avfeid som enda en snørrhoven og navlebeskuende bergenser – slik Alfred Bjørlo ynder å karikere noen av skipstunnelens kritikere.

Som seiler har jeg mer enn en gang matet krabbene utenfor Kjerringa. Og i sin tid skrev jeg på oppdrag fra Sogn og Fjordane Teater teksten til en dramatisering av historien om Sankta Sunniva på Selja, som det ikke ble noe av. (Hvorfor ikke? Det er en komedie i seg selv, med pompøse kulturkoryfeer i hovedrollene, som jeg får spare til mine memoarer.)

Poenget er at jeg har jeg et nært forhold til landskapet vi snakker om. At gapende tunnelåpninger skal vansire dette henrivende stykket kyst-Norge, fremstår som forkastelig.

Illustrasjonen viser hvordan skipstunnelen kan se ut når den står ferdig i Moldefjorden, Selje.
Foto: Kystverket / Multiconsult / Link Arkitektur / Handout

Er det ikke snart på tide å besinne seg? Har vi ikke gjort tilstrekkelig skade på dette landet som, ifølge tunnel-entusiasten Vedum, «vi alle er så glade i»?

Bør vi ikke snart ta en fot i bakken, slik regjeringen faktisk ønsket å gjøre, av hensyn til kommende generasjoner og deres behov for å glede seg over et noenlunde intakt norsk landskap?

Burde det ikke være en politisk hovedoppgave å legge en dempet på disse kreftene som vil rasere alt omkring seg – i effektivitetens og profittens hellige navn?

I menneskehetens historie har vi aldri tidligere hatt sterkere midler til rådighet for å endre på det meste, fra leppene og rompene på jåleportretter til jordens overflate. Absolutt alt kan omformes til det ugjenkjennelige. Men skal det være tillatt å ødelegge det vakre og naturlige, bare fordi vi er i stand til det?

Det mest stakkarslige ved prosjekter som Stad skipstunnel er at begrunnelsen ikke vokser ut av rasjonalitet, men en form for malplassert misunnelse. Tåpelighetens skjær hviler over det evige gnålet om hvordan hovedstadsregionen – «Oslo-bygda» – karer til seg på utkantenes bekostning.

Personlig mener jeg at vestlendingene skal være overlykkelige for at det meste av betongen og asfalten dumpes et annet sted enn i deres smellvakre omgivelser.

Oppmerksomheten rundt den skandaløse reverseringen av reverseringen av skipstunnelen har druknet i regjeringens klønete reverseringer og deretter ikke-reverseringer av andre Senterparti-seire. I det hele tatt er reversering blitt en uting som utarmer tiltroen til parlamentarismens styringsevne.

Men når det gjelder skipstunnelen er de ingen vei utenom. Før eller senere må den skrotes. Det motsatte er for dumt: like meningsløst som skiføre på den arabiske halvøy.