Steinkjer, Debatt | Steinkjers framtid – vi trenger klok styring framfor tilfeldige og kortsiktige beslutninger

Administrasjonen i Steinkjer kommune har foreslått å legge ned fem bygdeskoler. Lokalsamfunnene i de fem foreslåtte nedlagte skolene mobiliserer. De slåss for sin eksistens, for ungene sine, for framtida. Foreldre, lærere, elever og bygdelag stiller opp med bannere, fakkeltog og argumenter som handler om noe helt annet enn økonomi – det handler om verdier, livskvalitet, fellesskap og tilhørighet. Samtidig sitter politikerne på Rådhuset, stirrer ned i budsjettskjemaene og kjenner på avmakta. De vet de må spare. De vet det ser stygt ut på papiret. I avmakta kan det være lett å gjøre som Trump – ta en «rådmannsordre» og skyve ansvaret nedover i systemet.

Og resultatet blir fort både tilfeldig, historieløst, kortsiktig og uten fotfeste i det som betyr noe: barna.

Historieløse beslutninger

Når et lokalsamfunn mister skolen sin, mister det også hjertet sitt. Skolen er mer enn en bygning – den er nervesenteret i et levende lokalsamfunn. Den knytter mennesker sammen, gir barn trygghet, foreldre fellesskap og eldre stolthet. Når den forsvinner, følger idrettslaget, ungdomslaget og korpset like etter. Det vet vi. Det har skjedd før.

Likevel skal fem lokalsamfunn i Steinkjer settes på vent. Ingen helhetlig plan, ingen visjon, ingen forståelse for ringvirkningene og ingen langsiktige konsekvensvurderinger for samfunnsregnskapet. Bare et Excel-ark med røde tall og panikk i margen.

Tor Svarva skrev i går en kronikk som løftet debatten dit den hører hjemme: til barna. Han minnet oss på hva skolen faktisk handler om – oppvekst, tilhørighet, verdier og framtidig verdiskaping. Det er barna som er Steinkjers viktigste ressurs. Ikke bygg, ikke budsjetter, men mennesker i vekst.

Verdiskaping starter i barnehøyde

Vi liker å snakke om «framtidens kommune». Om innovasjon, næringsliv og teknologi. Men det finnes ingen framtid uten barn som tror på den. Om vi vil at neste generasjon skal bli de som reiser ut, henter kunnskap og erfaring – og kommer tilbake for å bygge Steinkjer videre – må vi gi dem en barndom verdt å vende tilbake til.

Vi må vise at vi tror på dem. At vi investerer i dem. At vi vil gi dem lærere som ser dem, medelever som kjenner dem og nærmiljø som favner dem. Ikke lange bussreiser, nedlagte gymsaler og lærere som ikke rekker å lære navnet deres før neste omorganisering.

Kjære politikere – dette er den mest lønnsomme investeringen dere kan gjøre. Ikke i kroner og øre på kort sikt, men i menneskelig kapital, samfunnskraft og framtidstro.

Tilfeldig styringsmodell

Gjennom framlagte mangelfulle saksutredning er det igangsatt spill vi kjenner altfor godt: Hvem skal ut? Et spill som skaper varig utrygghet, konflikt mellom bygder, og mistenksomhet mot kommunen, både administrasjon og politikere – en slags «kommunal kannibalisme» der man spiser sine egne for å overleve én budsjettrunde til.

Når avgjørelser tas tilfeldig, med uferdige tall og uten verdigrunnlag, føles det som om skjebnen til hundrevis av barn blir avgjort fullstendig tilfeldig.

Den kortsiktige løsningen er fristende: Legg ned skoler, konsentrer elevene i to store siloer i byen. Det ser ryddig ut på budsjettet, og transportregningen kan vi alltids forklare bort med «effektiv ressursbruk».

Men la oss være ærlige: Dette mangler både styring og retning. Det er flaut!

Lokalsamfunn som infrastruktur for framtida

Kommunen er ikke en administrativ enhet – den er et fellesskap. Den består av mennesker som lever, lærer, hjelper og bygger sammen. Når vi reduserer Steinkjer til tall og struktur, mister vi selve grunnen til at kommunen eksisterer.

Lokalsamfunnene med sine skoler, barnehager, kirker og idrettslag er ikke utgifter – de er infrastrukturen for sosial bærekraft. De er det som gjør at noen faktisk vil bo her, jobbe her og bidra her. Det er her framtiden bygges…

Fjerner vi den infrastrukturen, står vi igjen med tomme bygg og tapte generasjoner. Da kan vi like gjerne følge samme logikk hele veien: legg ned grendene, steng butikkene og sats på en fullstendig sentralisering av Steinkjer. Som første konsekvens i livsløpet der folk fortsatt bor i lokalsamfunnet, må det transporteres mennesker; til barnehagen, til skolen, sykehjemmet – på motorvei. Effektivt. Men dødt. Neste konsekvens vil være fraflytting og ingen tilflytting. Da er lokalmiljøene lagt død – ei heller ingen verdiskaping.

En appell til politikerne

Dere står midt i en krevende situasjon, det er ingen som misunner dere. Men dere har et valg: Dere kan enten bli husket som generasjonen som tok sjansen på å tenke nytt om skole, fellesskap og framtid – eller som C-laget som spilte med barns liv og lokalsamfunnets sjel.

Historien vil dømme dere, ikke etter hvor mange små millioner dere sparte, men etter hva dere bygde – eller rev ned. «De sparte seg til fant»

Steinkjer kan fortsatt være et forbilde på hvordan en kommune tenker helhetlig og langsiktig. Men da må dere ta debatten ut av budsjettskjemaene og inn i virkeligheten. Inn til barna, skolene og lokalsamfunnene.

Endring i Steinkjerskolen er nødvendig, men dere må lage en god prosess der alle får muligheten til å ta ansvar og barna våre får en oppvekst som lokker dem tilbake til Bygdenes By – det koster lite å legge en belønning i potten. Nå er det svarteper og uro for hvem er neste skole som skal ut når regnskapet fortsatt ikke balanserer.

Det handler ikke om «skolestruktur». Det handler om livsstruktur. Om hva slags kommune vi vil være. Om vi vil være en kommune som fostrer fellesskap – eller et regneark som forvalter forfall.

Kjære politikere: Dere har fortsatt muligheten til å snu. La oss bli enige om å løfte Steinkjerskolen – der vi sammen utvikler innholdet i framtidas skole i stedet for å spille bingo om skolens beliggenhet.

Men om dere lar kusjitbingoen råde, blir dette deres ettermæle – et C-lag som lot kommunen rakne, mens ROBEK tok den styringa dere aldri klarte