(Halden Arbeiderblad) Sammen med Det Norske Blåseensemble tar hun et dypdykk ned i det hun kaller «den ultimate formen» for sitt musikalske uttrykk. Torsdag 30. oktober kommer «DNB+Sanne Kvitnes» til Blå Grotte.

De omfavner Leonard Bernstein og Stephen Sondheims komplekse, krevende og uforutsigbare musikkteater.

Ja, det er ordet hun foretrekker, framfor musikal.

– Det er på en måte vårt ord. Det norske ordet. Når vi sier musikal, så tenker man fort store hits og lys og alt. Men musikkteater er jo egentlig alt som kombinerer musikk og teater, sier 30-åringen.

Folketeateret

Hun som vant prisen for «årets musikalartist» under Musikkteaterprisen 2021. Bare der ligger de to ordene og knuger mot hverandre.

Anerkjennelsen er for fremførelser andre steder enn i hjembyen. Prisen mottok hun for rollen som Florence Vazi i «Chess» på Folketeateret. Senere har hun spilt Elphaba i «Wicked», Maria i «The Sound of Music», Ellen i «Miss Saigon» og Grace Farrell i «Annie».

Alle meget velkjente stykker. Men hun viser til Stephen Sondheim som «det moderne musikkteaterets far».

For Kvitnes er dette prosjektet en hjemkomst på flere nivåer.

– Jeg sier fremdeles «hjemme» om Halden, selv om jeg nå føler meg veldig hjemme i Moss også. I hvert fall der jeg bor på Jeløya.

– Musikkteater er egentlig alt som kombinerer musikk og teater, sier Kvitnes.
Foto: Anders Svendsen

Hjemme

Men det er en annen følelse av tilhørighet som virkelig definerer denne konserten. Den er for lengst utsolgt i Halden, men det er ennå billetter igjen til konsertene i Moss, Sarpsborg og Fredrikstad.

– Dette er, for min del og mitt musikalske uttrykk, den ultimate formen. Det er som jeg føler sånn … nå er jeg veldig hjemme, sier hun og slår ut med armene.

Å ta for seg Sondheim er ingen enkel øvelse. Kvitnes beskriver det som «noe av det mest kompliserte musikkteateret» som finnes.

– Det er mange ord. Det er mange stavelser. Taktskiftene byttes fortere enn du får snudd deg. Det er kjempevanskelig musikk, innrømmer Kvitnes.

Men det er nettopp i denne kompleksiteten gleden ligger. For et orkester som DNBE, er dette materiale de også blir utfordret i.

– Jeg er også stor Sondheim-fan. Ja, det er veldig nerdete å si, men det er utrolig tilfredsstillende å kunne nerde sammen med den gjengen her.

– Dette er, for min del og mitt musikalske uttrykk, den ultimate formen, sier hun.
Foto: Anders Svendsen

Klassisk musikk

Hun sier at musikken Sondheim komponerte ligger i krysningspunktet mellom klassisk musikk og moderne musikk.

– Det gjør egentlig det. På en måte er det satt inn i en mer kommersiell form, som musikkteater er. Men musikken er jo klassisk musikk, ja, sier hun.

Men hun er slettes ingen snobb når det kommer til å inkludere hva begrepet omfatter.

– «Verdiløse menn» som ble satt opp her, er innenfor musikkteater. Mange tenker at det er forskjellige ting, men det er ikke stor forskjell på «Verdiløse menn» og «Les Misérables», påpeker hun.

Hun forklarer en grunnregel i sjangeren, som er essensiell for å forstå rammene for den.

– Når følelser blir for vanskelige, så synges det. Altså, når du ikke kan si det lenger, så synger du det.

Farsarven

Det som løfter Sondheim opp blant de aller største for Kvitnes, er tekstene. Hun nøler ikke med å kalle ham «en av de beste tekstforfatterne noensinne».

– Han skrev ganske tidlig om temaer som vi egentlig ikke snakker så mye om. For eksempel psykisk helse, sier hun.

Hun serverer et eksempel med å synge fra stykket «Passion». Et ord som også oppsummerer hennes forhold til yrket sitt.

– Han går ganske beskrivende til verks. Samtidig er det veldig, veldig poetisk. Det syns jeg er helt unikt, sier Kvitnes.

Vi nevner forsiktig at hun jo bærer samme etternavn som en som er anerkjent for å bedrive tekst i øverste klasse. Hun ler når vi nærer en farsfornærmelse i hennes beskrivelser av Sondheims verker.

– Pappa (Henning Kvitnes, red.anm.) vet hvor utrolig glad jeg er i sånne ting. Han ler bare av det. Han vet at jeg idoliserer sånt. Men jeg hadde kanskje aldri brydd meg så mye om det hvis ikke pappa hadde den bevisstheten til hvordan tekst og musikk forholder seg til hverandre.

– Jeg hadde kanskje aldri brydd meg så mye om det hvis ikke pappa hadde den bevisstheten til hvordan tekst og musikk forholder seg til hverandre, sier hun om faren Henning.
Foto: Anders Svendsen

Respekt og kjærlighet

Når øvelsen før torsdagens premiere går mot slutten, får hun applaus av orkesteret. Hun har dem i ryggen, men snur seg og bukker som takk tilbake.

– Dette må behandles med ganske mye respekt og kjærlighet for å få det ordentlig bra. Alle må sitte på ganske mye kunnskap, og det har jo dette orkesteret, sier hun.

Dette er ikke et prosjekt man bare «drar opp av hatten», som hun sier. Eller sette seg ned ved et piano og fremføre.

Hun snakker inngående, lidenskapelig og med beundring om musikken, tekstene og orkesteret. Men når vi spør om hun har blitt et varemerke som selger ut konsertsaler, blir hun tyst i flere sekunder.

Og snakker nærmest bort faren for å tilstå den erkjennelsen hun har fått på scenen.

– Jeg har ikke tenkt så mye over det, egentlig. Men innenfor mitt felt, så er det her noe av det kuleste du kan gjøre. Dette er det kuleste.

– Dette må behandles med ganske mye respekt og kjærlighet for å få det ordentlig bra. Alle må sitte på ganske mye kunnskap, og det har jo dette orkesteret, sier hun.
Foto: Anders Svendsen