- I sine memoarer tar ekskong Juan Carlos I et oppgjør med familien, kritiserer Felipe, Sofía og Letizia, og beskriver livet i eksil.
- Han roser Franco, provoserer hjemlandet, forsvarer sin innsats under 1981-kuppet og håper å vende hjem fra Abu Dhabi, mens hoffet kaller boken «uheldig».
Vis mer
En sønn – kong Felipe – som ikke vil ha noe med ham å gjøre; en ekskone – dronning Sofia, som ikke har besøkt ham i eksileksilÅ leve utenfor sitt hjemland, ofte på grunn av politiske eller juridiske grunner. på fem år, samt en svigerdatter – Spanias nåværende dronning, Letizia – som han anklager for å ha splittet kongefamilien.
Også Juan Carlos profilerte elskerinne, Corinna zu Sayn-Wittgenstein-Sayn, får det glatte lag av eks-majesteten, som befinner seg i en bitter juridisk feide med den dansk-tyske sosietetskvinnen.
Den britiske avisen The Times skriver at den spanske eks-kongens memoarer søker tilgivelse, men vekker forargelse i hjemlandet.
Også fordi han roser Francisco Franco, Spanias diktator gjennom 37 år, og takker ham for å ha gjort ham til monark.
«Hvorfor skulle jeg lyve, når det var han som gjorde meg til konge, og faktisk gjorde det for å skape et mer åpent regime?» sier Juan Carlos til den franske avisen Le Figaro.
Avisen bemerker at det er en uttalelse som kommer til å sjokkere mange av hans landsmenn, som ser fascistlederen Franco som en spansk Mussolini eller Hitler.
I Spania har det vakt en viss bestyrtelse at kongens memoarermemoarerEn bok eller skriftlig verk der en person forteller om sitt eget liv og erfaringer., symbolsk nok, utkommer i måneden som også markerer 50-årsdagen for Francisco Francos død.
«Sønnen min har vendt meg ryggen av pliktfølelse», skriver den 87 år gamle ekskongen.
«Jeg forstår at han som konge må holde en fast offentlig linje, men det gjorde vondt … at han var så ufølsom.»
Far og sønn har knapt snakket sammen siden 2020, da Juan Carlos forlot Spania etter flere korrupsjonsanklager.
Disse etterforskningene er avsluttet og sakene er henlagt, men skadene ble varige. Den en gang så folkelige monarken, som ledet landet gjennom overgangen fra diktatur til demokrati, ble et symbol på privilegienes uspiselige sider.
I memoarene beskriver han den dagen han forlot fedrelandet. Han hadde allerede gått om bord i flyet som skulle ta ham til Abu Dhabi, da telefonen ringte.
«Hvor skal du, sjef? Til London?» spurte sønnen.
«Nei, til Abu Dhabi.»
«Ta vare på deg selv!» svarte Felipe.
Det var deres siste samtale på lenge, ifølge faren.
Juan Carlos beskriver livet i eksil som et vakuum:
«Jeg lever uten fremtidsutsikter, uten visshet om at jeg noen gang får bo i mitt eget land igjen. Jeg håper bare på en fredelig alderdom, å gjenopprette et harmonisk forhold til sønnen min – og å vende tilbake til Spania, til mitt hjem.»
Men hjemlandet vil ikke ha ham tilbake. Ifølge spanske medier har hoffet kalt utgivelsen av memoarene «uheldig», og kongehuset frykter at boken vil skade monarkiets omdømme ytterligere.
Juan Carlos insisterer på at han dro i eksil for ikke å stå i veien for sønnens oppgaver som konge. Men mellom linjene aner man bitterhet, skriver The Times.
«Jeg kan ikke holde tilbake følelsene når jeg tenker på familiemedlemmer jeg ikke lenger har kontakt med, og på Spania, som jeg savner så inderlig.»
I boken uttrykker han bittert savn overfor sin tidligere hustru, dronning Sofía, som ikke har besøkt ham i Abu Dhabi. Bare døtrene, prinsessene Elena og Cristina, har reist dit.
Han skriver ellers respektfullt om sin eks-dronning, og beundrer hennes stoiske lojalitet, men konstaterer at hun ble igjen i Madrid «for institusjonen og folkets skyld».
Sofía, den greskfødte dronningen som gjennom et halvt århundre sto ved hans side, ble værende for å beskytte det monarkiet som han selv hadde svekket – og sveket.
Forholdet mellom dem har vært distansert i flere tiår, etter utroskapsskandalene og en rekke offentlige ydmykelser. Men i memoarene finnes et glimt av anger, ifølge Le Figaro; en erkjennelse av at kongens egen rastløshet ødela både ekteskapet og kongefamiliens indre liv.
Der han skriver varmt om Sofía, er tonen langt kjøligere overfor svigerdatteren, dronning Letizia.
«Hennes inntreden i kongefamilien bidro ikke til samholdet i familien,» skriver han tørt. Mellom ham og Letizia eksisterer det «personlig uenighet».
Juan Carlos mener Letizia – tidligere journalist og republikaner – har forandret monarkiets indre liv og skapt avstand mellom Felipe og resten av familien.
De to har lenge hatt et kjølig forhold, og memoarene etterlater liten tvil om at den gamle kongen aldri godtok sin svigerdatters stil; selvstendig, moderne, kontrollert.
Forholdet mellom Sofía og Letizia er heller ikke varmt. I 2018 ble de to filmet i en pinlig scene etter påskemessen i Palma, der Sofía forsøkte å posere med barnebarna mens Letizia hindret fotograferingen. Klippet gikk viralt, og ble et symbol på et kongehus der familiekonfliktene var blitt offentlige.
Men det som virkelig har fått Spania til å sperre opp øynene, er Juan Carlos’ omtale av Francisco Franco. Der de fleste i dag ser diktatoren som en autoritær hersker med blod på hendene, beskriver ekskongen ham som «øm og velvillig».
Han hevder at Franco hadde «en klar visjon for staten og dens fremtid» og at han «aldri skjulte sin sympati» for den unge prinsen.
Juan Carlos forteller at han var ved diktatorens dødsleie i 1975: «Han tok hånden min og sa, med sitt siste åndedrag: ‘Deres høyhet, jeg ber Dem bare om én ting – bevar landets enhet.’ Det var hans siste ønske.»
Han legger til at Franco ikke ba ham videreføre regimet eller dets ideologi.
«Jeg hadde frie hender til å gjennomføre reformer, så lenge Spanias enhet ikke ble satt i fare. Jeg ga friheten tilbake til det spanske folk.»
Utsagnet har utløst raseri blant historikere og Franco-ofrenes etterlatte, som mener Juan Carlos forsøker å omskrive diktaturets ettermæle, og sin egen rolle som arvtager.
Juan Carlos bruker også memoarene til å forsvare sin rolle under kuppforsøket i 1981, da bevæpnede soldater stormet nasjonalforsamlingen i Madrid.
Han hevder at det ikke var ett kupp, men «tre på én gang»: ett ledet av oberstløytnant Antonio Tejero, ett av general Alfonso Armada – kongens egen rådgiver – og ett fra Franco-vennlige politikere.
«Armada forrådte meg,» skriver Juan Carlos. «Han hadde stått ved min side i 17 år. Jeg var glad i ham, og han lurte generalene til å tro at han handlet på mine vegne.»
Han fremholder at han forsvarte demokratiet – og at den natten da soldatene stormet parlamentet, reddet han landet fra å falle tilbake i diktatur.
Men det var skandalene – ikke kuppene – som veltet ham.
I 2012 ble det avslørt at han hadde vært på luksus-safari i Botswana med sin elskerinne Corinna zu Sayn-Wittgenstein mens Spania var i økonomisk krise. Han brakk hoften under turen, og da nyheten sprakk, reagerte folket med raseri.
«Jeg måtte vise det spanske folk at jeg forsto alvoret,» skriver han. «Derfor sa jeg: ‘Jeg beklager veldig. Jeg tok feil, og det skal ikke skje igjen.’»
I 2014 abdiserteabdiserteNår en monark frivillig gir opp sin trone og makt. han til fordel for sønnen – og trakk seg langsomt ut av offentligheten.
Juan Carlos sier han skrev boken «for å drive ut våre demoner, som vender tilbake» – med henvisning til den voksende polariseringen i den spanske befolkningen.
Men resultatet er like mye et oppgjør med familien som med fortiden. En gammel mann i eksil, som ser seg selv glemt av sønnen, forrådt av hoffet og feilaktig fortolket av historien.
Juan Carlos I
Juan Carlos I, født 5. januar 1938 i Roma, var konge av Spania fra 1975 til 2014. Som barnebarn av Alfonso XIII, Spanias siste konge før monarkiet ble avskaffet i 1931, levde han i eksil i sine tidlige år. Han ble utpekt av diktatoren Francisco Franco som sin etterfølger i 1969. Da Franco døde i 1975, ble Juan Carlos konge, og til tross for tidligere lojalitetsed til Franco-regimet, ledet han landet i en fredelig overgang til demokrati. Hans engasjement for demokrati ble ytterligere demonstrert da han i 1981 spilte en sentral rolle i å slå ned et militærkuppforsøk.
I store deler av sin regjeringstid var han en svært populær konge, anerkjent for sin rolle i å gjeninnføre demokrati og modernisere Spania. Mot slutten av regjeringstiden ble hans rykte imidlertid svekket av en rekke skandaler, inkludert en kontroversiell elefantjakt midt under finanskrisen og korrupsjonsanklager mot familiemedlemmer.
Juan Carlos abdiserte til fordel for sin sønn Felipe VI i 2014. Etter at nye anklager om økonomisk utroskap dukket opp, valgte han i 2020 å forlate Spania for å bosette seg i De forente arabiske emirater.
«Demokratiet falt ikke ned fra himmelen,» skriver han. «Jeg nølte med å skrive denne boken, men jeg innså at mine venners barn og barnebarn ikke lenger vet hvem Franco var – eller hvordan demokratiet ble født.»
I Abu Dhabi bor Juan Carlos omgitt av en liten krets av gamle venner og rådgivere. Han spiller golf, leser, ser spanske nyheter på satellitt-TV – og venter.
Han venter på et brev, en telefon, et signal fra sønnen som en gang kalte ham «sjef».
«Fremfor alt ønsker jeg å gjenoppta et harmonisk forhold til sønnen min og å vende tilbake til Spania, til mitt hjem,» skriver han.
Men i Madrid er palassdørene lukket.
For mange spanjoler er Juan Carlos fortsatt mannen som reddet demokratiet. For andre er han bare enda en konge som falt. Ikke i kamp, men i luksus.
Les også