Mørketiden
har allerede sugd ut det siste jeg hadde av oppspart reservestrøm fra sommer og
lys. Hagen er mørk og våt, og det er altfor lenge til jul, i et
pynte-perspektiv. Jeg vet ikke om det er den berømmelige pre-menopausen som
gjør mørketiden tyngre for hvert år, eller om det rett og slett er den
menneskelige erfaringen jeg har fra levd liv, om at tiden vi går inn i nå ikke
akkurat gir ved dørene. 

Men, du får ikke mer hygge og moro enn du skaper deg sjøl.
Og nærmest som bestilt, som en lynrask leveranse fra en nettbutikk levert på
døra, kommer altså 31. oktober, bedre kjent som Halloween. Utkledd som en
helkommersiell aktivitet av sukker og simpleste plast, men som viser seg å ha
kvaliteter av gull, om du tør slippe den inn. 

Selvantennelig pynt

Selv holdt jeg lenge døren lukket, med spissformulerte replikker om hvor trashy jeg opplevde hele sulamitten på tunga.

For den
gjør det ikke lett for seg selv, denne feiringen som ikke av oss voksne har
vokst opp med som barn, og som presenteres i butikkvinduer i den krevende
fargepaletten av svart, oransje og blodrødt. Pynt og kostymer er kjemisk
rensket for naturmaterialer selvsagt, mest sannsynlig også selvantennelige.

Kostymeringen
av både barn og ungdom framstår for mange av oss som en kavalkade av alt vi har
lært oss å ta avstand fra. Det er som om USA og Kina har dannet en skremmende
allianse med det verste fra begge nasjoner, en forflatet horror-estetikk fra
den ene, paret med en skummelt effektiv fabrikkproduksjon fra det andre. Og alt
dette vanskelige serveres altså på en seng av ubegripelige mengder av
lav-kvalitetsgodis. 

Godis som det er helt innafor å både be om og motta fra
fremmede akkurat denne kvelden.

Ikke at de
som ringer på døra gir et spesielt godt inntrykk heller. Jeg har selv vært
blant de mange som låste døra og slo av lyset for å slippe å få horder av
fåmælte barn med halvtomme godtebøtter og enda tommere blikk på besøk i
oppgangen. Kunne de ikke det minste framføre noe? Ytre noe bak de statiske
gummimaskene med nylonhår? Nei.

Hva, om
noe – er positivt med dette idiot-opplegget lurer du vel på, ettersom jeg
innledningsvis har avslørt at jeg har byttet side. Var det så enkelt at jeg
selv fikk barn og nærmest ble tvunget til å se med mildt blikk på noe som for
dem framsto som julaften, bare med frydefull action og mindre venting og
voksenmat?

Godt å øve på å åpne døra

Kanskje.
Men skiftet skjedde før jeg selv fikk barn, og det handlet først og fremst om
meg selv. At jeg innså at jeg som voksen ikke hadde noen formening om hvem som
bodde to oppganger, eller to hus bortenfor meg selv. At jeg ikke siden jeg gikk
med loddbøker for koret mitt på 90-tallet hadde ringt på en fremmed dør. 

Det
slo meg vi nordmenn feirer en dag i året utendørs og det er 17.mai, og at det i
seg selv er noe vi alle har godt av. Komme oss ut av egen hule. Gå gatelangs.
Smile til en fremmed. Det gjør noe med oss å ramle rundt i et stort utendørs
felleskap i høstmørket, og kjenne på den skrekkblandede fryden det er å se egne
og andres barn pile gatelangs fra dør til dør. 

Jeg tror til og med det er godt
for oss voksne å øve på å åpne døra. Kontaktløs levering har gjort noe med oss.
Selv kvepper jeg i stolen om det ringer på døra uten at jeg venter besøk.

Kanskje er
det ikke så rart at det er en øvelse for de som ringer på også. De har knapt
nok fått lov til å gå hjem fra skolen uten klokker med GPS-tracking og lovnader
om å gå rett hjem uten å snakke med fremmede. Plutselig skal de ringe på
ukjente dører og møte fremmede fjes med fremmede stemmer. Dører som åpner seg,
andres hjem, andres hjemme-duft som slår imot dem. Det er klart det føles trygt
å gjemme seg bak et gummifjes fra Nille!

Kom seg inn i oppgangen

Akkurat
sånn var det da fem tenåringsgutter ringte på hos meg for snart ti år siden.
Klokken var nærmere halv elleve, og det ringte på den innerste klokka, den som
kun tilhørte leiligheten. Noen hadde kommet seg inn i oppgangen. 

Ble jeg
urolig? Jeg rakk ikke å analysere min egen følelse før jeg overrasket meg selv
med å åpne døra. Der så jeg rett på fem gutter som antakelig ikke hadde
planlagt å gå knask eller knep i det hele tatt. Dårlig kledd og dårlig
utkledd. Det var kanskje den kombinasjonen som traff noe i meg.

Gutten med
som kanskje kunne minne om et forsøk på kostyme tok ordet etter at både jeg og
gjengen hans hadde brukt noen sekunder
på å vurdere situasjonen. Han holdt seg ikke til manus.

⁃ Har du noe godteri? 

Tømte skapene

Jeg husker
at jeg begynte å le. Og så gjorde han det samme. Det var et øyeblikk av kontakt
med noen jeg strengt tatt ikke hadde ønsket å få på døra, et øyeblikk hvor jeg
kunne ha blitt engstelig, men i stedet kjente at det komiske i situasjonen kom
begge parter til gode. Jeg husker at jeg kommenterte at jeg syntes de var
lovlig sent ute, men ettersom de hadde tatt turen skulle jeg se hva jeg kunne
finne.

Jeg tømte
kjøkkenskapet for det jeg hadde av kjekspakker, en hel sjokoladeplate
forbeholdt meg selv, og en stor pose potetgull som jeg visste samboeren min
hadde spart til fotballkamp. Ikke noe av det jeg rasket sammen var planlagt å
dele ut.

Guttene
som sto ventende i gangen ble helt tydelig overrasket over fangsten. Skulle de
få alt dette? Jeg husker jeg nesten ble litt forlegen over hvor glade de ble.
De glemte seg litt, ble barnslige og høylytte barn, ikke avmålte ungdommer.

Alle
takket, alle møtte blikket mitt, og jeg rakk til og med å legge til noen
formanende ord om at de ikke måtte ringe på flere dører i bygården og heller
komme seg hjem.

 Da ytterdøra nede slamret igjen etter sistemann, ble det
stille. Og jeg kjente at jeg følte meg modigere, rausere og gladere av å ha
åpnet opp døra. For en glede å få muligheten til dette hver eneste høst!

Happy
Halloween!