FPIC, Samepolitikk | Idealet om samtykke (FPIC) kan ikke lovfestes som krav

Både John Arne Markussen fra Nordkalottfolket og Anne Henriette Nilut, parlamentarisk leder i NSR på Sametinget, har skrevet innlegg på Nordnorsk debatt om den politiske plattformen til samarbeidspartiene i det nye sametingsrådet, nærmere bestemt om hva fritt og informert samtykke, gitt på forhånd, (ofte forkortet FPIC) innebærer.

Siden Kommunal- og distriktsdepartementet har ansvar for reglene om konsultasjoner med samiske interesser, vil jeg komme med en kort kommentar.

Målet om at myndighetene skal søke å oppnå at samiske rettighetshavere gir fritt og informert forhåndssamtykke før tiltak får tillatelse, er allerede del av norsk lov, i sameloven § 4-6. Inspirasjon til lovteksten er hentet fra ordlyden i ILO-konvensjon nr. 169 artikkel 6, der andre ledd lyder, i norsk oversettelse:

«Konsultasjoner som finner sted ved anvendelse av denne konvensjon, skal foregå i god tro, i former som er tilpasset forholdene, og med målsetting om å oppnå enighet om eller samtykke til de foreslåtte tiltakene.»

At myndigheter på alle nivåer skal etterstrebe å komme til enighet eller oppnå samtykke i konsultasjoner, følger allerede av lovens ordlyd. Forarbeidene til loven, sammen med formuleringene i § 4-6, gjør det videre klart at myndighetens målsetning også skal være at samtykket skal være informert, fritt og gitt på forhånd.

Dersom debatten handler om hva målet skal være, er altså det sametingsrådet ønsker, allerede gjeldende rett. Å skrive inn ordene «fritt», «informert» og «på forhånd» inn i sameloven § 4-6, ville ikke endre på gjeldende rett.

Nilut beskriver i så måte hvilke idealer myndigheter (og potensielle utbyggere) bør strebe etter i en konsultasjonsprosess. Erfaringsmessig er alle saker enklere å løse når vi snakker sammen.

Dersom det Nilut og NSR ønsker derimot er at tilbakeholdelse av samtykke fra de samiske partene alltid skal innebære at et prosjekt må stoppe, er vi grunnleggende uenige. Det ville jo nettopp være en vetorett, bare beskrevet med andre ord. Siden det NSR og samarbeidspartiene sier i erklæringen blir oppfattet på litt ulike måter, ville det være nyttig for debatten framover om NSR klargjør hva som faktisk er ment.

Noe generelt krav om at manglende samtykke skal føre til at prosjektet stopper, følger ikke av folkeretten. En slik vetorett er ikke aktuell politikk for regjeringen. Både regjeringen og Høyesterett har anerkjent at samtykke eller enighet, er et krav i de mest alvorlige sakene, der manglende samtykke ellers ville innebære et menneskerettighetsbrudd. Det er gjeldende rett.

Men det er ikke grunnlag i folkeretten for å kreve faktisk oppnådd samtykke i enhver sak der samiske rettighetshavere er berørt. Sameloven, sammen med forarbeidene og bindende praksis fra Høyesterett sørger for at gjeldende rett i Norge er fullt ut i samsvar med folkeretten på dette området.

Regjeringen er opptatt av å føre en samepolitikk som sørger for våre folkerettslige forpliktelser blir etterlevd, samtidig som vi bidrar til vekst og utvikling av samfunnet. Da må vi snakke bedre sammen om hvordan vi i fellesskap skal få det til – og ikke hvordan én part skal ha ensidig rett stoppe prosjekter ved å holde tilbake samtykke.