I Nittedal var han en av de aller første som traff skiløperen, stafettspesialisten, skiimportøren, dugnadslederen og ildsjelen Odd Martinsen, som gikk bort tidligere denne uka.

Ble brødre

Odd-Willy Martinsen, som han het, ble født i Drammen rett før jul i 1942 og bodde i Lier og Hallingdal de første årene. Han mistet faren da han var tre og et halvt år.

– Faren til Odd døde tidlig, så moren hans kom til oss på Haug i Nittedal som husholderske. Hun var et arbeidsjern av de sjeldne. Men det endte med at vår far giftet seg med Odds mor, og dermed vokste vi opp som brødre, forteller Halvor. Han er født i 1939, mens storebror Tore B. er født i 1937.

– Jeg mener Odd kom til Nittedal som seksåring. Senere fikk vi også en felles søster i Marit (Henriksen), forteller Halvor.

– Det var ikke så mye å foreta seg på fritida, men vi gikk sammen i KFUM-speideren. Den ble ledet av Oskar Bandlien, senere mangeårig rektor på Rotnes skole, forteller Halvor. Selv gikk han samme yrkesvei og har vært rektor på både Slattum og Hagen skole.

God til å løpe

Fotball og friidrett var populære aktiviteter også den gang, og Odd Martinsen spilte som mange andre fotball fra lilleputtalder. Som smågutt fikk han premie for å ha vist størst treningsiver. Senere spilte han også på A-laget til Nittedal i 6. divisjon.

I skoleidrettsstevnet i Nittedal i 1953 var Odd raskest av alle 4. klassegutta på 60 meter og løp på 10,4. På idrettsdagen i 1957 ble han nummer to, men da var tida forbedret til 8,7. I voksen alder var det imidlertid lengre distanser han var best på, spesielt på 3.000 meter var han vanskelig å tukte.

Han vant skoleskirennet for 7. klassinger i Nittedal i 1957, men brakk også høyrehånda i en håndballkamp på skolen samme år.

VIKTIG STØTTESPILLER: Ivar Halvorsen var en av Odd Martinsens aller viktigste støttespillere og beste venner gjennom livet.
Foto: Privat

Reservefar

– Odd viste tidlig tegn på at han var en god skiløper, og vi trente en del sammen, forteller Halvor. – Men det var Ivar Halvorsen som virkelig åpnet opp Nordmarka for Odd. Han var vel nesten som en reservefar for ham.

Ivar Halvorsen drev Blå-Skia i Eventyrveien og så tidlig at Odd hadde talent. Men det var først da Rolf Løvlie startet organisert skitrening i Nittedal IL i 1959 at interessen for å satse på langrenn våknet ordentlig hos Odd. Det lokale gjennombruddet kom vinteren etter da han som 17-åring tuktet alle de eldre skiløperne i bygda i klubbmesterskapet.

Tore B og Halvor Gundersen gikk også på ski, men det var orientering de satset mest på. Nittedal IL hadde en egen orienteringsgruppe den gang.

– Odd var også med på en del treningsløp i orientering, men ellers trente han mest sammen med sine jevnaldrende, sier Halvor.

Selv innrømmer han noe motvillig at, joda – han er faktisk juniornorgesmester i orientering.

– Men jeg hadde flaks den gangen, og Tore B har bedre resultat i senior-NM enn meg, skynder han seg å understreke.

Tøff overgang

I junior-NM i 1961 fikk Odd teste seg på nasjonalt nivå, og han ble nummer fire. I Garderennet slo han for første gang Gjermund Eggen, og i 1962 slo han alle svenskene i juniorklassen i Svenska Skidspelen.

Men etter oppløftende juniorresultater gikk det litt trått de første seniorårene. Odd var for tidlig i form, så resultatene avtok utover vinteren. Men han fikk med seg en seier i patruljeløp under militært VM i 1964.

Odd gikk realskole i Oslo og senere skogskolen. Han begynte i 1966 i Nittedal kommune i oppmålingsvesenet og var en kortere periode også bestyrer for kommuneskogen.

Høsten 1966 giftet han seg med Hanne Henriksen fra nabogården Nedre Haug. Forlovere var Berit Berthelsen og Gjermund Eggen.

Jubel på hjemmebane

I 1966 skulle Oslo også arrangere VM på ski, så det ble et jubelår for Odd. Litt roligere sesongoppladning bar frukter, og under NM vant han 15 km og fikk dermed også kongepokalen. Han gikk også en god startetappe for Nittedal i stafetten, og VM-plassen var sikret.

TRE STAFETTHELTER: Under VM i Oslo i 2011 møttes tre av heltene fra stafetten i 1966. Fra venstre Odd Martinsen, Gjermund Eggen og Harald Grønningen.
Foto: Svein Halvor Moe

På 15 km tok Norge trippelseier med Gjermund Eggen foran Ole Ellefsæter og Odd Martinsen. På stafettlaget fikk de tre med seg Harald Grønningen.

Men Odd, som hadde ladet opp med eksamener på skogskolen, la et så solid grunnlag på første etappe at det ble enkelt for de tre andre å sikre gullet på hjemmebane.

Feiringen av stafettseieren på hjemmebane var utvilsomt en av de artigste opplevelsene i skikarrieren.

OL-triumf i Grenoble

I 1967 ble det gått prøve-OL i løypene i Frankrike, og da vant Odd 15 km og ble nummer to på 30 km. Medaljehåpet var med andre ord sterkt, men en italiener ved navn Franco Nones hadde en kjempedag på 3-mila i OL. Odd sikret imidlertid sølvet, og på stafetten gjorde han en enda grundigere jobb enn i Oslo-VM når det gjaldt å distansere feltet.

42 sekunder ble avstanden til nummer to etter første veksling. Pål Tyldum, Harald Grønningen og Ole Ellefsæter utgjorde resten av seierslaget.

Men det var tilløp til dramatikk før start. De norske lederne hadde ikke fått med seg at starten var framskutt en halv time, så det ble hektisk for Odd å gjøre seg klar til start.

Ettertraktet medalje

På tross av triumfer i NM, VM og OL er det et renn i 1969 Odd i ettertid har trukket fram som det han kanskje husker best. Nemlig seieren på 15 km i Holmenkollen. For da fikk han samtidig Holmenkollmedaljen, og den hadde høy status blant de aktive. Odd vant samme året også 30 km i NM.

Som oppladning til VM i Vysoke Tatry i Tsjekkoslovakia i 1970 drev Odd med takarbeid på det nye huset i Rauerskauveien i tillegg til trening i Ørfiske-traktene. Han vant 15 km i NM, og tok også det første stafettgullet i NM etter at han nå hadde meldt overgang fra Nittedal IL til BUL.

I VM gjorde han to gode løp og tok sølv på 15 km og bronse på 30 km, men stafettlaget måtte nøye seg med fjerdeplass. Innsatsen i VM gjorde at Odd fikk Sondre Norheims ærespris samme år.

Oppskriften

Odd vekslet imidlertid nok en gang først, for tolvte gang av tretten mulige. Unntaket var stafetten i Svenska Skidspelen i 1966. Da Odd ble spurt om årsaken til suksessen på åpningsetappen svarte han at noe av årsaken var at han hadde lyst på oppgaven og trente for den.

Dessuten gjaldt det å beholde konsentrasjonen, for det nytter ikke å planlegge etappen. I tillegg handler det om rytme og selvdisiplin – ikke styrte av gårde. Odd klarte å slå om takten uten å bli stiv og var også brukbar teknisk.

I tillegg fortalte han alltid at han var i kjempeform, og den karakteristiske lua med navnet hans på var alltid med.

Syk under OL

I 1971 tok han sin fjerde NM-seier da han vant 3-mila, og da fikk han også sin andre kongepokal. Samme året gikk han renn i USA og vant sju renn på to uker. Men han rakk også å bli nittedalsmester i terrengløp.

OL i Sapporo ble den største nedturen i karrieren. Odd var tatt ut og gikk testløp i Japan, men et virus satte stopp for all konkurranse.

1974 var året da Magne Myrmo ble siste verdensmester på treski, og den store utstyrsendringen ble tydelig. Norge tok imidlertid bronse i stafetten med Myrmo på første, Odd på andre og unggutta Ivar Formo og Oddvar Brå på de to siste etappene.

Avsluttet med stil

I 1975 var det også kommet i gang en uoffisiell verdenscup, og Odd ledet så å si hele sesongen, bare for å bli snytt for totalseieren av Oddvar Brå i de siste rennene.

Da Norge tok sølv på OL-stafetten i Innsbruck i 1976 var det imidlertid uten Brå. Og startkanon Odd hadde nå i stedet ankeretappen. Pål Tyldum startet, og ellers gikk Einar Sagstuen og Ivar Formo de øvrige etappene.

Odd vant i alt sju NM-stafetter med BUL, den siste i 1978. Han avsluttet karrieren med NM-bronse på 50 km i 1977 og sølv på 15 km i NM 1978 før han høsten 1978 annonserte at han la opp som konkurranseløper. Samtidig byttet han ut BUL med Nittedal IL igjen.

VETERANTREFF: I 1996 møttes denne gjengen med gamle skiløpere på Finor. Foran fra venstre sitter Sverre Stensheim, Reidar Hjermstad, Ivar Formo, Håkon Brusveen og Hallgeir Brenden.
I midten fra venstre ser vi Ivar Halvorsen, Audun Nerland, Odd Martinsen, Oddmund Jensen, Gjermund Eggen, Reidar Bekkemellem og Harald Grønningen.
Bak fra venstre Johs Harviken, Magne Myrmo, Halfdan Kluften, Åge Bjerkland, Kjell Pettersen og Lorns Skjemstad.
Foto: Privat

Mange utmerkelser

Odd fulgte landslaget også etter skikarrieren, som smører i 1980, leder i 1984, gjennom vervet i det internasjonale skiforbundet FIS i 1988 og 1992 og som rennleder på Lillehammer i 1994. Han ledet også arbeidet i 2018 da det var snakk om å finne en norsk by som kunne søke OL igjen.

Odd Martinsen ble æresmedlem i Nittedal Idrettslag allerede i 1968 og fikk Paul Harris-medaljen av Rotary i 1996. Han fikk Norges Skiforbunds hedersplakett i 2002, King Olav Trophy i 2003, Norges Idrettsforbunds hederstegn i 2012 og ildsjelprisen fra langrennskomiteen i Norges Skiforbund i 2021.

Men det er liten tvil om hvilken utmerkelse som henger høyest. I 2014, med familie og venner på plass, ble han slått til ridder av 1. klasse av den kongelige norske St. Olavs orden. Dét er en utmerkelse som henger høyt.

Nødvendige endringer

Odd ledet langrennskomiteen i FIS i hele 16 år, (1986-2002) og er æresmedlem i FIS. Fri teknikk var så vidt på plass, men jaktstart kom i hans periode.

Allerede i sin aktive karriere hadde imidlertid Odd tanker om andre måter å arrangere langrenn på. Han deltok på 70-tallet blant annet i et renn i Sverige der distansen var 1.000 og 4.000 meter, på en måte en forløper til dagens sprintrenn.

– Jeg er overbevist om at vi får spesielle distanser i langrenn, eventuelt i spesielle baner der det gis poeng. Vi må gå nye veier for å tekkes publikum, men det vil ta tid da ski-Norge er temmelig konservativt, sa han i et intervju på 70-tallet.

Startet Finor

I 1970 ble Odd ansatt som konsulent i Splitkein, og han var i flere år konsulent for norske skiprodukter.

Men han ønsket å drive noe eget, og 1. august 1983 åpnet bedriften Finor på Rauerskauveien med seks ansatte. De solgte ikke bare Fischer-ski fra Østerrike, men også tennisutstyr.

– Ivar Halvorsen produserte jo Blå-Skia, og Odds viktigste stafettriumfer fra VM og OL er tatt på Blå-Skia. Men når Odd etter karrieren begynte med skiimport var det i full forståelse med Ivar, understreker Halvor Gundersen.

Finor har vokst kraftig siden starten, og familien Martinsen har tjent gode penger. Odd overlot for noen år siden jobben som daglig leder til sønnen Harald og datteren Bente sitter i bedriftsstyret.

Harald ble, som Odd, også født ved juletider. Han meldte sin ankomst i 1969, mens Bente kom høsten 1972. Harald giftet seg med Tone Bollvåg og fikk døtrene Mina og Vilde, mens Bente ble gift med Geir Skari og har barna Filip, Oda og Selma.

Alle har prøvd skiene i NIL, men nå er det Oda og spesielt Filip som satser. Filip har allerede to gull i junior-VM-gull, et NM-gull i U23 og en bronse i sprint i senior-NM.

Venninnas skyld

Bente startet med langrenn fordi hun ble trukket med av venninna Hanne Staff. Suksessen kom raskt, og Bente fikk kommunens stipend til ung aktiv idrettsutøver i 1989.

Hennes største øyeblikk er OL-gullet på 10 km klassisk i Salt Lake City i 2002 da det også ble sølv på stafetten. Bente har ellers fem VM-gull individuelt og to sølv i stafett, hun vant verdenscupen fire ganger og har 16 individuelle NM-gull og 19 NM-medaljer for øvrig inkludert stafett.

Som Odd er hun æresmedlem i Nittedal IL og hun fikk Holmenkollmedaljen i 2001.

Lokalt engasjement

Da Odd Martinsen besøkte Rotary i 1973 mente han at skogen som treningsarena måtte markedsføres bedre og at den måtte merkes bedre. Han var allerede engasjert i Skiforeningens lokalutvalg og ble leder for rodegjengen som også satte i gang med utvidelser av løypenettet.

Han ble valgt til leder av skigruppa i NIL i 1992, og satt senere som revisor og i kontrollutvalget i idrettslaget. Han var sentral i arbeidet med å få ferdig skihytta på Sørli i 1997 og å få snøkanonanlegg samme sted i 2017.

Det siste oppdraget var å klippe snora for å åpne rulleskiløypa og den nye Martinsen-runden i oktober 2022.

Ski i bygdesamlingen

Halvor Gundersen peker også på at samarbeidet mellom Odd Martinsen og Ivar Halvorsen fortsatte i alle år. I 1994 samarbeidet de om å bygge opp den historiske skiutstillingen i bygdesamlingen, først i Mølleparken og senere flyttet til Hagen skole. Her finnes både Blå-Skia og flere av Odds stafettski utstilt.

– Odd kom også med en bunke avisklipp, så jeg har bidratt med å redigere en veggavis der, forteller Halvor Gundersen, som selv fikk Nittedal kommunes kulturpris i 2005.

Han vil også få fram at Odd absolutt hadde andre interesser enn skigåing.

VOKSTE OPP SAMMEN: Halvor Gundersen var en av de første i Nittedal som traff Odd Martinsen, og de vokste opp sammen.
Foto: Privat

– Han var veldig godt kjent med norsk skihistorie, men var også interessert i å bringe idretten framover. Han sto langt nede på en politisk partiliste ett år, men vi har hatt mange interessante diskusjoner om politikk, forteller Halvor. Ikke minst engasjerte Odd seg i riksvei 4-debatten etter århundreskiftet og argumenterte for et vestalternativ.

– Han var i det hele tatt flink til å takle ulike situasjoner, men hadde også veldig god støtte fra familien, ikke minst kona Hanne, sier Halvor Gundersen.

Ikke til å tro

Vi avslutter med en episode fra boka Stafett-Martin der Odd forteller at svigermor på Nedre Haug hadde fått besøk av en ivrig symaskinselger.

Hun var skeptisk i utgangspunktet, og det ble bare for mye av det gode da fyren presenterte seg. Det ble ingen handel, men fremmedkaren hadde ikke løyet.

Symaskinselgeren het Odd Martinsen!