Når unge politikere hevder at kvinner som blir voldtatt bør tvinges til å bære frem barnet, kjenner jeg både sinne og sorg.
Ikke bare fordi det er et ignorant utsagn, men fordi det treffer rett inn i et sår som aldri helt gror – hos meg, og hos mange andre kvinner som har overlevd voldtekt.
Jeg vet hva en voldtekt gjør med et menneske.
Du mister følelsen av trygghet, verdighet – og ofte deg selv.
Å bli voldtatt er ikke bare et «overgrep», det er et totalt brudd med virkeligheten. Kroppen blir et minne om smerte. Sjelen blir et minefelt.
Og i det øyeblikket noen foreslår at du skal bære frem et barn etter det … da kjenner du at de virkelig ikke forstår.
Tror noen virkelig at en kvinne som velger abort etter voldtekt elsker barn mindre? Selvfølgelig ikke.
Men en kvinne som har opplevd voldtekt må få velge selv – fordi kroppen hennes allerede har blitt tatt fra henne én gang.
Å frata henne retten til å bestemme igjen, er å gjenta overgrepet med politisk språkdrakt.
La oss også være ærlige om virkeligheten: Bare en brøkdel av voldtekter i Norge ender med dom. De fleste kvinner må leve videre i skyggen av gjerningsmannen – ofte i samme nærmiljø.
Skal hun i tillegg tvinges til å dele omsorg med sin voldtektsmann?
Det er ikke livsvern. Det er overgrep forkledd som moral.
Jeg takker universet og helsevesenet for at voldtektsmottak og legevakt faktisk tilbyr nødprevensjon – slik at ingen kvinner skal måtte ta stilling til hva en politiker eller et ungdomsparti mener er «riktig» å gjøre etter å ha blitt ødelagt.
Det er ikke politikk. Det er empati. Det er livsredning.
Dette handler ikke om religion eller ideologi. Det handler om menneskelighet – og om å forstå at noen sår aldri gror, men de kan heles nok til at man reiser seg igjen.
Jeg overlevde voldtekt. Men jeg overlevde ikke for å la noen andre bestemme over kroppen min igjen.