Hva handler egentlig «Ni kjepphester og ei fillebikkje» om? Næsj. Alt mulig, er vel det dekkende svaret. En blanding av forfatterens både flyktige og grundige tankespinn rundt egne arbeidsforhold og erfaringer i alt fra juss, historiekunnskap, hundehold, faktabasert nerding, litt egenterapi, filosofi og kjepphester.
Aller først får vi forklart hva en kjepphest er, når det ikke er snakk om leketøyet. I overført betydning er det rett og slett forfatterens favorittema å diskutere. Emner som hans nærmeste kanskje ikke er like opptatt av å kjøre debatt rundt, eller har gått lei av å høre om. Skrivetrangen forklarer han med: «For mange kjepphester i stallen til en sånn fyr som meg kan være direkte utmattende på omgivelsene. Det er på tide med en opprydding». Og vi får ta del i både rengjøring av stallen, vi får spa møkk og strø med sagflis, børste og strigle, fylle på med høy og kraftfôr, og til og med være med på ridetur med kjepphestene. Alt dette også i overført betydning. Og det var en glede å få bli med.
Carl Rune Fagerviks énruteserie «Manøvers Meningsløse Malerier» har fått innlede hvert kapittel. Mange vil huske denne som en populær gjenganger i nettavisa AB24 for en del år siden. Manøvers naive streker er en slags bløt humor både på høyt og samtidig veldig lavt nivå. Tørrvittige blødmer og lek med ord som ufravikelig er tegnet med gode, gamle MS Paint. Disse vittighetene har fått krydre boken som innledning til hvert kapittel, og passer ypperlig sammen med Aas’ tekster. Jeg smilte godt underveis, og lo lunt av å kjenne igjen både meg selv og andre. Og det fine skjedde: Jeg ble litt klokere og mer reflektert rundt temaer jeg sjelden har tenkt særlig over. Jeg fikk kjennskap til ting jeg aldri har bedt om å få vite noe om, og som jeg burde ha en mening rundt. Slikt har man godt av.
Den lille boken på vel hundre sider er perfekt for den som vil lese anekdoter om bredt og smalt, og for den som ønsker svar på spørsmål en ikke visste man hadde. Også det meningsløse; livets sorger og dødens forferdeligheter beskrives fint og smålåtent med varhet og respekt. Alle de ni kjepphestene er enkeltstående, så hvert kapittel starter med ny frisk og nytt tema uten klippehengere. Om man vil lese når man har lagt seg, er en sengehes … unnskyld, kjepphest fin for å roe ned og å føle at man sovner med et litt klokere hode enn man hadde før en la seg. Jeg tok meg forresten i å håpe at et av kapitlene vil bli lest høyt på neste møte i formannskapet i hvilken som helst kommune.
Fillebikkja er stille logrende med i bakgrunnen som en slags taus og snill eminense i pels. Den får være med som sammenligningsgrunnlag; noe mykt må man jo ha å sette hardt opp mot. Det er dermed også en bok for alle hundeeiere. Og alle med egne kjepphester.
Fullt fortjent stjerne i lakken.
Takk for rideturen, Aas.
Vigleik M. Aas (tv) og Carl Rune Fagervik.