Skagerak Arena har aldri vært stillere. Men spørsmålet nå er ikke hvem som har skylda. Spørsmålet er: Hva må gjøres?
TA har i seks deler gått gjennom hva som har gått galt i Odd. Og det er ærlig talt vanskelig å være uenig i konklusjonen. Klubben har mista seg sjøl. For mange trenere, for mange korttidsløsninger, for mye prat om prosjekter og for lite jord under neglene.
I stedet for å bygge videre på det som gjorde Odd til et lag folk kunne kjenne igjen: Telemarksmodellen, fellesskapet, 4-3-3 og hardt arbeid, har klubben løpt etter «det moderne».
Resultatet ble verken moderne eller Oddsk. Det ble ingenting.
Men dette handler ikke bare om systemer og formasjoner. Det handler om mennesker, om fellesskap, og om kultur. Når du bytter trener fem ganger på seks år, mister du ikke bare en plan. Du mister et språk.
Spillere, ansatte og supportere slutter å kjenne igjen hverandre. Da dør noe av det viktigste som finnes i fotball: tilhørighet.
Samtidig har klubben tatt store sjanser økonomisk. De har budsjettert med salg som aldri kom, og leid inn spillere som forsvant før de rakk å lære klubbens sang.
Korttenkthet har blitt en vane. Det er ikke vond vilje, det er desperasjon. Men desperasjon kan aldri erstatte plan.
Så, hva må gjøres?
Først må vi bygge nedenfra. Klubbens styrke ligger i Telemark. I de som alltid stiller opp. I de som bærer flagg og synger fra tribunen, også når vi ligger under. Odd må tørre å være Odd igjen. Satse på egne folk, langsiktige kontrakter, og unge spillere som vet hva drakta betyr. Ikke som et romantisk prosjekt, men fordi det er det eneste som virker i lengden.
Deretter må klubben lære av de som faktisk holder ut: supporterne. Vi har stått der i motgang, i regn, i kulde. Vi er ikke kunder, vi er deltakere. Og hvis klubben vil overleve, må de se på oss som medspillere.
Ta oss med i praten. Del planene. Spør oss hva vi ser fra tribunen. For når klubben og supporterne drar i samme retning, da kan sjøl en nedrykka klubb bli en kraft.
Til slutt må vi, vi som elsker denne klubben, gjøre vår del. Vi må møte opp neste år.
Vi må heie og synge igjen. Enda høyere, enda sterkere. Vi må fylle Skagerak Arena med tru. Ikke fordi alt er bra, men fordi vi vet at det kan bli det.
Det er bare sammen, supportere, spillere og klubbledelse, at vi kan snu dette.
Vi må snakke om Odd som det den er: et folkets prosjekt. En klubb eid av medlemmer, bygd av frivillige, båret fram av et fellesskap som aldri har hatt mye penger, men alltid hatt stolthet. Det er den arven som må reddes, ikke bare poengsummen.
Vi må bygge klubben nedenfra. Vi må finne tilbake til språket, til rytmen, til fellesskapet. Det er ikke sikkert det går fort. Men vi har venta før. Vi sto der da vi var verdens beste i tjue minutter mot Dortmund. Vi kan stå der igjen.
Det er ikke over, det har bare begynt på nytt.
Heia Odd. Heia Telemark. Heia fellesskapet.