Vi tre søsken som er igjen av en søskenflokk på syv vil hedre deres gode minne – for livet de levde og for hvor gode brødre de begge var for oss.
Daniel bygde hus i Holmestrand og flyttet som nygift dit.
Gunnar fikk tomt av sin svigerfar og bygde hus på «Innlaget» i Østbygda.
Samholdet og vennskapet oss søsken imellom har bestandig vært enestående godt. Geografisk sett har ikke avstandene oss imellom vært store, derfor har det vært lett å holde sammen, med familieselskaper og besøk hos hverandre. Kan ikke huske at det noen gang har vært sagt et vondt ord oss imellom, bortsett fra at vi småkranglet litt som barn, som alle søsken gjør.
Vi vokste opp på «Mellomgår`n» på Bekke, der vi bodde på ett rom og kjøkken. Vannet vi brukte ble hentet i bekken 100 meter unna. Predikanter og venner som fra tid til annen sov over, lå på en slagbenk som normalt var sitteplassen ved kjøkkenbordet. Terje minstemann var halvannet år da vi i 1949 flyttet til nybygget hus på Sjølshagen.
Vi var ikke rike på jordisk gods, men på omsorg og kjærlighet fra våre gode foreldre. De underviste oss også om det kristne håpet, om evig liv ved troen på Jesu seier over døden.
Den tiden vi ikke var på skolen, var det lek, sport og aktiviteter hele tiden. Den store gårdsplassen hjemme ble en samlingsplass for barn og unge. Vi konkurrerte og tevlet om det meste. Ei 5 kg kule ble brukt til mange øvelser, høydehopp med og uten stav, spydkast, lengdehopp med og uten tilløp. Vi arrangerte også en form for «mangekamp» i disse øvelsene. Ellers var det mye sang og musikk i hjemmet. Vi hørte på sportssendinger på radio, og spilte diverse spill – som monopol, «rappkjeft» med mere.
Daniel var som ung en ihuga idrettsmann, med ferdigheter i flere disipliner. Alt av sport var interessant, ski, badminton, bordtennis og fotball. Men spydkast var favoritten.
Etter å ha valgt å legge de fleste av disse aktiviteter på hylla, ble han trener for barn og unge i flere øvelser. Han ble en ressurs i lokalmiljøet og bidro positivt for den oppvoksende slekt.
På sine eldre dager var han mest aktiv i petanque-miljøet, der han gjorde det svært bra, ja helt opp til en NM-tittel!
Gunnar engasjerte seg også i den oppvoksende slekt. Han samlet barn og unge i sitt store kjellerlokale, og i tillegg arrangerte han familie/menighets-turer til Borrehaugene. I mange år var han leirsjef på DFEFs leirsted Oven i Råde.
Engasjementet var stort, og i tillegg til «å lære den unge hvilken vei de skulle gå», supplerte han med kroppslige aktiviteter i kjelleren sin. Spesielt i forbindelse med bordtennisbordet – med tevlinger både single og double. «Mann mot mann» med Gunnar i bordtennis endte som regel med tap!
Det var viktig for Gunnar å bruke kroppen. Han holdt seg i form ved bruk av sykkel, ski og løping. Var det dugnad for en god sak, stilte Gunnar alltid opp. Han viste også stor omsorg for de svake i samfunnet.
Gunnar fylte i tillegg oppgaven som leder i menigheten på Betel i rundt 40 år på en svært god måte. I kjærlighet til Gud ledet han menigheten med visdom og omsorg.
Både Daniel og Gunnar var rause, positive, lune og ærlige, og så var det noe som stadig skinte igjennom hos dem: De var svært stolte av familien sin.
Vi lyser fred over Daniel og Gunnars gode minne!