– Jeg har fått utrettet mye, slår Tare Teksum fast der han sitter ved kjøkkenbordet i leiligheten sin.

Han har gjort unna ei to-timers treningsøkt på treningssenteret når OPP kommer på besøk litt over klokka 11 på formiddagen. 

Mens Tare tar imot, er hans assistent Valerii Volkov i gang med å henge opp klesvasken hans. Assistenten sørger også for å gjøre rent, ifølge døvblinde Tare.

Tare Teksum er ikke lenger istand til å forflytte seg på egne ben, og har så dårlig syn nå at han må ha Valeriis hjelp til å styre rullestolen. Foto: Morgan Frelsøy

53-åringen erkjenner at han ikke lenger klarer seg uten assistanse, og da er ukrainske Volkov god å ha; enten det er snakk om å utføre praktiske ting i heimen som Tare selv ikke kan utføre, eller som ledsager på tandemsykkelen, til butikken eller treningssenteret. 

Funksjonshemmingen kom gradvis fra 10-årsalderen og både syn og hørsel utviklet seg gradvis i negativ retning, ifølge Tare. 

– Tidlig i tenårene var jeg så godt som døv; jeg klarte ikke å forstå språk, det måtte skrives for å kunne kommunisere. Sånn var det i cirka 15 år, så fikk jeg det første implantatet i 2001.

Tare forteller at de tre første hørselsimplantatene sviktet etter noen år, og sier han først etter å ha blitt reoperert for fjerde gang i 2013, hadde fått et hjelpemiddel som fungerte tilfredsstillende. 

Selv om hørselsimplantatet er et verdifullt hjelpemiddel, har det hatt en særs uønsket bivirkning.

– Fra 2005 ble balansen merkbart dårligere, forteller Tare og medgir at den fysiske svekkelsen også var mentalt belastende. 

Viljestyrke

Istedenfor å akseptere situasjonen og la seg begrense av funksjonshemmingen, aktiverte Tare tidlig viljestyrken sin.

Tross synet som ble stadig svakere, fullførte han videregående skole, og begynte å studere historie. Han ga seg ikke før han hadde tatt mastergrad. Parallelt med dette var han opptatt av å være fysisk aktiv. 

I 2009 ble oppdalingen invitert til å bli med eventyreren og forbildet, Lars Monsen, på det som ikke bare skulle bli et eventyr, men en ny start for Tare – også mentalt.

Tare Teksum og Lars Monsen samlet nordmenn foran TV-apparatene i 2010 og Ingen grenser ble kåret til årets TV-program. Foto: NRK, arkiv

NRK-serien «Ingen grenser» i 2010 ble en voldsom seersuksess, og Tare ble i etterkant både kåret til Årets trønder og Årets navn i Oppdal.

Tare har tidligere uttalt at serien ikke bare representerte en ny start for hans del, men at den ble retningsgivende for livet han har levd etter TV-suksessen.

Skrev bok

Tare har selv vært en lesehest hele livet, og i 2011 skrev han boka «Med viljens kraft».

Etter «Ingen grenser» har Tare, mer eller mindre, gjort programtittelen til et motto for sitt eget liv. Han har gått og syklet Norge på langs, og landet på tvers sammen med ledsager Hans Grøseth. Han har gått til toppen av Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro, sammen med ledsager Arne Opdahl (og journalisten bak denne artikkelen), og syklet på tandem til samtlige av landets stavkirker. Han har syklet Den store styrkeprøven og Trollheimen rundt.

2010: Deltok i TV-programmet Ingen grenser på NRK.

2013: Gikk Norge på langs (270 mil).

2014: Gikk Norge på tvers (67 mil) og til topps på landets høyeste fjell Galdhøpiggen (2469 moh).
2015: Syklet Den store styrkeprøven Trondheim-Oslo på tandem (54 mil).

2016: Besteg Kilimanjaro, Afrikas høyeste fjell (5985 moh).

2017: Besteg Erciyes i Tyrkia (3917 moh) og gikk Trollheimen rundt (24 mil).

2018: Gikk og syklet Østerdalen (27 mil).

2016-2024: Besteg 150 signalfjell med vei.

2022: Syklet tandem til landets 28 stavkirker.

2023: Syklet tandem 1650 kilometer til Norges ukjente stavkirke i Polen.

– Og i fjor syklet jeg og Arne Opdahl pilegrim til Stiklestad for å overvære spelet om Heilag Olag på Stiklestad. På den samme turen var vi innom klostrene i Levanger og på Tautra.

70 000 høydemeter

På spørsmål om hvordan han opplevde Spelet på Stiklestad, forteller Tare at han fikk forklart av ledsageren sin om hvordan det visuelt utspilte seg. 

– Det fikk jeg ganske godt utbytte av. 

I perioden 2016 og fram til i fjor, har han sammen med ledsager Otto Teksum Lund besøkt (til fots) 150 signalfjell landet rundt.

– Turene til signalfjelltoppene utgjør en distanse 1300 kilometer og 70 000 høydemeter, forteller Tare. 

Selv om han fremdeles trener jevnlig, innrømmer han at det har blitt stadig vanskeligere for ham å bevege seg til fots, grunnet ytterligere svekket balanse og syn. Før kunne oppdalinger se Tare på tur med staver.

Den tida er forbi.

Bevegelsen fra krakken i vindfanget og opp i rullestolen er innøvd. Foto: Morgan Frelsøy

– Jeg klarer ikke lenger gå med staver alene. Nå må noen støtte meg, sier han og forteller at han ikke lenger klarer å lese. 

– Jeg klarer bare å se skygger, ingen konturer eller kontraster. Tidligere kunne jeg skrive og lese på dataskjermen, nå bruker jeg bare punktskrift.

Tare leser- og kommuniserer elektronisk med punkt-skrift ved hjelp av denne elektroniske leselista som er tilkoblet mobiltelefonen via blåtann. Foto: Privat

Tare utdyper at han fra 2015 fikk en iPhone som han bruker ved hjelp av en såkalt leselist med punktskrift. 

– Da ble det enklere å lese OPP og Adressa.

– Hvordan fungerer det for deg om jeg vil sende deg en e-post?

– Det fungerer helt vanlig med et program som omdanner e-posten fra telefonen via blåtann og til leselista der jeg leser meldingen med punktskrift. Teknologien er til stor hjelp. Det ser jeg når jeg skal bruke ChatGPT om jeg lurer på noe. Det er helt utrolig hva man kan finne fram til. 

– Jeg ble spurt av en journalist etter «Ingen grenser» om å miste synet. Da svarte jeg at om jeg hadde vært bitter, hadde jeg vært urealististisk. Jeg forholder meg til realitetene, og da må du gjøre det beste ut av situasjonen.

Foran seg på kjøkkenbordet ligger Tares lokalavis. Han kan imidlertid ikke lenger se hva som står der. 

– Mari leste for meg i går, sier han og sikter til Mari Elisabeth Vassli Breesgård, som har vært Tares personlige assistent (BPA) gjennom en årrekke. 

Tross det dårlige synet, spøker han med at det også har sine fordeler.

– Blant annet at jeg ikke er så nøye med hvilke klær som passer sammen, sier han og trekker lurt på smilebåndet.

Fikk oppleve stavkirkene

Tare forteller at han setter stor pris på hvordan han ble møtt av vertskapene rundt omkring på de forskjellige stavkirkene. 

– Jeg var usikker på hvorvidt jeg kunne bruke den taktile sansen da jeg besøkte stavkirkene. Jeg hadde forventet at det var strengt forbudt å ta på noe, men de var veldig opptatt av hvordan jeg oppfattet stavkirkene og var nøye med å vise alt mulig, og at jeg skulle ta på. Det var imponerende.

– Hvordan synes du selv det var?

– Det var noen fantastiske oppelvelser å få besøke 29 stavkirker. 

Tare har sluttet å bruke tolk.

– Jeg oppfatter ganske mye med høreapparat, så folk skal være forsiktige med å si ting bak min rygg som jeg ikke skal høre. Dessverre har jeg opplevd det flere ganger. 

Harde økter

Mens han tidligere kjørte ganske harde økter på både tredemølle og spinningsykkelen, sier Tare at han ikke klarer noen av delene lenger. Han bruker imidlertid ergometersykkel, dog med lavere belastning enn tidligere.

– Det er velbehag å være fysisk aktiv; det er et behov for meg nå, sier han og legger til at han er generelt i god form.

Skolissene knyter han selv. Foto: Morgan Frelsøy

Tare er helt avhengig av assistanse, både hjemme, når han skal forflytte seg utenfor hjemmet, til det meste av aktivitetene og daglige gjøremål.

Trenger en ekstra assistent

Selv om han har fått innvilget 38 timer i uka,  har ikke de to forannevnte assistentene mulighet til å fylle behovet fullt ut. Til sammen dekker de to 25 timer i uka, ifølge Tare, som har søkt etter en tredje assistent for å få dekket opp de resterende timene, uten hell så langt.

– Hvilke oppgaver har assistentene dine?

– Det avhenger litt av hvor flinke de selv er. Valerii har vasking her i huset, mens Mari Elisabeth, som jeg kaller verdens beste assistent, kan komme med mattips og hjelpe meg litt med maten, sier Tare, som synes det er spennende å lage mat.

Nå håper Tare på en tredje assistent, som kan stille opp inntil 13-14 timer, lese avisa og se TV sammen med Tare. Men stemmen er viktig, understreker han, og forklarer at en lys og skarp stemme er lettere å forstå enn en mørk brummestemme.

Mari Elisabeth Vassli Breesgård har vært Tares assistent i ni år.

– For den som er interessert i høre hvordan det er å være assistent, er det bare å ta kontakt.

– Forstår jeg deg rett, ønsker du deg en assistent som både snakker tydelig og som har humor, Tare?

– Ja, sånne tørrpinner er ikke noe artig å ha!