Tom Sandberg betraktes som en av våre aller fremste kunstfotografer. Han hadde sin første separate museumsutstilling på Høvikodden i 1985.
Nå, 40 år senere, folder Henie Onstad Kunstsenter igjen ut dette egenartede kunstnerskapet.
Denne gangen i full bredde – med den største presentasjonen noensinne.
Om Tom Sandberg
Foto: Nasjonalgalleriet / NRK
- Norsk kunstfotograf. Født 14. september 1953 i Narvik, død 5. februar 2014 i Oslo.
- Var på 70-tallet en viktig aktør i kampen for fotografiets plass på den trange, maleridominerte norske kunstscenen.
- Var blant annet med på å starte Fotogalleriet som frem til i dag har spilt en viktig rolle som visningsarena for kamerabasert kunst.
- Han var ikke del av den ironiske postmodernistiske strømningen som preget samtiden, men svermet for store, fotografiske modernister som Edward Weston og Ansel Adams.
- Dyrket ideen om det «rene fotografiet», eller «Straight Photography», som de kaller det i USA.
- Innenfor denne strømningen var man opptatt av det fotografiske mediets spesifikke muligheter og kvaliteter, og ville ta et oppgjør med den malerietterliknende piktorialismestilen.
I bildeflommen
Det er ti år siden den store Sandberg-utstillingen på Kunstnernes hus, og jeg har ikke sett mye til fotografiene hans siden den gang.
I løpet av det tiåret har den sosiale mediekulturen og bildevirkeligheten forvandlet seg ganske voldsomt.
Flommen av selfier, banale snapshots og hverdagsfotografier er blitt enda mye større.
VARIERT: Utstillingen inkluderer en rekke ikoniske verk fra høydepunktet av hans karriere, men løfter også frem mindre kjente verk preget av eksperimentering med format og teknikk.
Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter
På vei til Høvikodden grubler jeg på hvordan Sandbergs uttrykk står seg i dag midt i denne bedøvende bildestrømmen.
Men i det jeg trer inn i de store utstillingssalene, kan jeg lettet konstatere at Sandbergs uttrykkskraft er helt intakt.
Det er virkelig en mektig sanselig, drømmeaktig og kontrastfylt svart-hvitt-verden vi kommer inn i.
PÅ SPORET: Sandberg var vel så opptatt av sporet av en gjenstand, som av gjenstanden selv. Slik sett er flere av fotografiene hans nesten helt abstrakte.
Foto: Tom Sandberg Foundation
Hverdagens vakre detaljer
Jeg synes det er så fint å få se så mange bilder samlet.
I utstillingen kan vi følge hans utvikling fra de tidlige arbeidene, der kontrastene er harde og detaljene skarpe, og der han gjerne har blikket rettet mot bakken med fokus på fortauskanten eller en sølepytt, før uttrykket gradvis lysner og myknes opp, og kameraet rettes mer mot himmelen og skyene.
Tom Sandberg næret en dyp fascinasjon for hverdagens vakre og underlige detaljer: Han så de visuelle mulighetene i de mest unnselige ting.
Som mørket inne i en papirpose fylt med luft, en flortynn gardin som løftes av vinden, eller en skygge som tegner seg på asfalten.
En maler eller skulptør viser det som ikke er, og kan slik utvide vårt mentale rom, men fotografens utgangspunkt er jo det som er.
Dermed er også fotografens utfordring å finne måter å heve bildet utover den rene virkelighetsgjengivelsen og forvandle det til et kunstverk.
Det handler om å tilby noe annet enn gjensyn. Man må klare å skape en form for nysyn – og dermed få betrakteren til å se kjente fenomener fra nye vinkler, eller i nye sammenhenger.
Mer enn en virkelighetsrapport
Et bilde som kan stå som eksempel på dette, er Sandbergs fotografi av en naken fot mot en mørk tekstil.
RYNKETE FOT: Ikke bare en fot, men et bevis på et levd liv.
Foto: Hoff Collection
Bildet har noe intenst, noe uventet og overraskende som griper fatt i meg, og som tvinger meg til å se på det flere ganger.
Dette er ikke kun en rapport om et lite stykke virkelighet. Det er en slags påtrengende påstand.
Det handler både om det estetisk intense spillet mellom hudens lyse, litt blanke, samtidig tørre overflate, og det matte, myke og mørke stoffet. Men det ligger også en fortettet fortelling bakenfor: Rynkene vitner om levd liv.
Kanskje kan vi se det som et slags memento mori, en påminnelse om jordelivets flyktighet. Men selv om bildet slik bærer i seg et element av noe fortellende, var Sandberg veldig opptatt av å ikke fortape seg i det litterære.
Han unngikk ganske konsekvent titler for at det verbale ikke skulle forstyrre det visuelle.
←
En fiolin betyr ulike ting for ulike mennesker. For meg som er mor til en fiolinist er bildet ladet med mange positive følelser. Men uavhengig av hva bildet viser, er det den store valørrikdommen hos Sandberg vi kan legge merke til her. Vi ser hans blikk for motivets abstrakte sider. Her er det den vakre f-formede klangåpningen som får mest oppmerksomhet.
Foto: Sparebankstiftelsen DNB
Dette bildet er fascinerende på grunn av trestammens mørke fallende diagonal, men også sanseligheten i både valør og overflatespill. Den knudrete, mørke barken mot det lett, gråmelerte bladverket, og den bleke, nesten helt skyfrie himmelen.
Foto: Sparebankstiftelsen DNB
Dette portrettet av John Cage viser Sandbergs fantastiske evne til å hente frem det egenartede og spesielle i et ansikt. Han ser de visuelle mulighetene som ligger i motivet. Hårstråene som drysser nedover pannen, det melankolske blikket og de dype rynkene, huden mot skjorten og strikkegenseren. Rikdommen og spenningen gjør dette til mye mer enn en god avbildning av en særegen personlighet og en stor komponist. Det har også sterke abstrakte kvaliteter som et rent bilde.
Foto: Tom Sandberg Foundation
→
Mestrer virkelig sitt bildespråk
Selv om Tom Sandberg ikke skapte et flunkende nytt formspråk, men hentet inspirasjon fra en tidligere strømning i fotohistorien, var han ingen kopist.
Han utviklet et svært individualisert og egenartet stiluttrykk. Og det er så herlig i dag med en kunstner som virkelig mestrer sitt bildespråk.
Jeg mener det er det tidløse og bunnsolide ved Sandbergs prosjekt som gjør at det står seg mot tiden og fortsetter å tale til oss med uforminsket styrke.
«Verden vibrerer» er en utstilling som jeg tror vil glede både ung og gammel, lek og lærd.
Se flere av Tom Sandbergs fotografier her:
←
Dette er så mye mer enn et fotografi av et stykke vei i tunell. Se den visuelle spenningen i linjeforløpet: spillet som oppstår mellom veikantene, midtstripen og lyspunktene i taket. Her skapes det en rytme og en dynamikk i uttrykket, og et virkningsfullt, sugende sentralperspektiv.
Foto: Kunstsilo / Tangen-samlingen
Her stopper vi opp ved det uvante ved denne skildringen av et barn på stranden. Barnet ligger på bakken med ansiktet presset ned i et badehåndkle. Uavhengig av litteraturen i bildet ser vi formene: Det skallede hodet som danner en hvelvet bue, som en myk klode mot den langstrakte, øde sandstranden i bakgrunnen, den dunkledde skallen mot frottéstoffet og den fuktige sanden. Det runde, organisk formede hodet kan også gi assosiasjoner til vakre rullesteiner formgitt av havet.
Foto: Tom Sandberg Foundation
Her ser vi hvordan han aktivt bruker kontrastene i oppbyggingen av komposisjonen; det firkantede mot det buede, det opake mot det gjennomskinnelige, treverk mot tekstil. Tom Sandberg er en mester i å skildre valører og teksturer.
Foto: Tom Sandberg Foundation
I dette bildet ser vi bakhodet til en liten pike. Vi tenker ikke så mye på hvem hun er, og hva hun eventuelt føler. Det handler om de lyse sjatteringene i det blonde museflettene, slik de tegner seg som to spinkle fontener mot den mørke jakkekragen. Noe som bidrar til å gjøre bildet visuelt interessant er spillet mellom de skarpe strekene i bakgrunnen som kanskje er flisene i et gulv, og kroppens mykere linjer og former.
Foto: Kunstsilo / Tangen-samlingen
I dette bildet stopper jeg opp ved den gåtefulle nålformen som lyset skaper i vannet.
Foto: Tom Sandberg / The Erling Neby Collection
→
Om utstillingen
Tittel: «Verden vibrerer»
Kunstner: Tom Sandberg
Tid: 31. oktober 2025 – 1. mars 2026
Sted: Henie Onstad Kunstsenter
Kurator: Susanne Østby Sæther og Morten Andenæs
Estimert tidsbruk: 40 – 60 minutter
Publisert
03.11.2025, kl. 15.59