Helt siden premieren i 1902 har Claude Debussys «Pelléas et Mélisande» delt operaelskere i to leire.
På den ene siden har du den som mener at operaen er fullstendig virkelighetsfjern og dørgende kjedelig.
På den andre siden den som mener at den er toppen av gåtefull mystikk og vakker musikk.
Om «Pelléas et Mélisande»
Foto: PUBLIC DOMAIN / PUBLIC DOMAIN
- Tittel: «Pélleas et Mélisande»
- Premiere: 30. april 1902, Salle Favart (Opéra-Comique), Paris
- Komponist: Claude Debussy (1862-1918)
- Tekstforfatter: Maurice Maeterlinck (1862-1949).
- Bakgrunn: Operaen er basert på Maeterlincks teaterstykke ved samme navn fra 1893. Med tillatelse fra forfatteren kortet Debussy selv ned teksten og komponerte musikken direkte til den forkortede versjonen.
- Handling: Prins Golaud, sønnesønn av kong Arkel av det utarmede riket Allemonde, finner den unge og vakre Mélisande gråtende ved en brønn i skogen. Han tar henne med hjem til et dystert slott som er omgitt av mørke skoger.
- Der blir hun tatt imot av hans mor Geneviève, og hans yngre halvbror Pelléas. I tillegg har Golaud sønnen Yniold fra et tidligere ekteskap.
- Mélisandes gåtefulle vesen påvirker alle rundt henne.
- Pelléas har en far som ligger for døden, men når han blir bedre bestemmer Pelléas seg for å reise fra Allemonde.
- Under et siste møte erklærer Pelléas og Mélisande sin kjærlighet for hverandre, men Golaud er vitne til det hele og dreper Pelléas.
- Etter å ha født en datter dør Mélisande.
Debussy selv ville nok vært nokså tilfreds med denne situasjonen.
Hans mål var å komponere en opera som var fri for alle tingene ved sjangeren som han hatet.
Som melodier. Eller arier fulle av krumspring og høye C-er som operastjerner kunne lire av seg til stormende applaus fra publikum.
Eller gripende (les: banale) kjærlighetshistorier.
Drømmeaktig trekantdrama
Sett fra litt avstand kan riktignok «Pelléas et Mélisande» ligne til forveksling på det typiske trekantdramaet med dødelig utfall.
DØDELIG TREKANT: Pelléas (Julien Behr) og Mélisande (Sofia Nesje Enger) erklærer sin kjærlighet for hverandre. Men i bakgrunnen står den sjalu ektemannen og halvbroren Golaud (Alexandre Duhamel) og venter på det rette øyeblikket.
Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera
Men måten dramaet utspiller seg på, er alt annet enn typisk.
Tvert imot foregår handlingen i en mystisk og drømmeaktig virkelighet, hvor hovedpersonene synes å dras maktesløse mot en uunngåelig skjebne, omgitt av illevarslende tegn og uhyggelige forutanelser.
Påfallende misforhold
Kanskje er det mest mystiske med Bergen Nasjonale Operas oppsetning hva regissør Alan Lucien Øyen egentlig vil med denne merkverdige operaen.
Jeg savner rett og slett et tydeligere og mer utviklet konsept, både for helheten og karakterene.
TREVERK: Høye flyttbare vegger dominerer scenografien. Julien Behr (Pelléas, til venstre i trappen), Sofia Nesje Enger (Mélisande) og Alexandre Duhamel (Golaud, i skygge i midten).
Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera
Det mest slående ved oppsetningen er Åsmund Færavaags scenografi, som domineres av to høye, vinkelformede vegger i ubehandlet kryssfiner.
Disse trilles ut og inn til stadighet, og stilles opp i et stort antall formasjoner tilpasset de ulike scenene i operaen.
Det skal sies at de mange sceneskiftene er forbilledlig løst. Både skoger, brønner, grotter, tårn, klippeavsatser og blytunge steiner kommer hendig til rette når handlingen krever det.
Samtidig er det et påfallende misforhold mellom Golauds beskrivelse av slottet Allemonde som «svært gammelt og dystert» og «omgitt av mørke skoger», samtidig som han befinner seg i et scenebilde omtrent like dunkelt som et snekkerverksted en mandagsmorgen.
Klarhetens lys
Misforholdet gir trolig et hint om oppsetningens grunnleggende ide.
Alan Lucien Øyen ønsker formodentlig å kaste et klarhetens lys over Maeterlincks og Debussys tåkefylte drama, kanskje til og med alminneliggjøre de heller forunderlige karakterene i stykket.
SKJEBNETUNGT: Golaud (Alexandre Duhamel) finner Mélisande (Sofia Nesje Enger) gråtende ved en brønn. Han får i løpet av operaen aldri vite hvem hun er, hvor hun kommer fra, og hva som har skjedd med henne.
Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera
I så fall lykkes han bedre med det siste enn det første.
For oppsetningens problem er nettopp at hovedpersonene er for pregløse og «alminnelige».
Særlig fraværet av en tydelig tilspisset Mélisande skaper et tomrom nettopp der hvor dramaet trenger en sterkt gravitasjonsfelt.
Den store utfordringen er at Mélisande er en karakter som synger overraskende lite i løpet av operaen, selv om hun er til stede i flesteparten av scenene.
Mélisande er ikke en karakter som aktivt driver dramaet fremover. Likevel er hun karakteren som trekker alle, inkludert seg selv, på uforklarlig vis mot en uunngåelig skjebne.
Hør kritiker Eystein Sandvik om operaen i «Spillerom» på NRK P2:
Å få frem dette uforklarlige er det kritiske punktet i enhver oppsetning av «Pelléas et Mélisande».
Dette krever et mer aktivt regiarbeid enn det Alan Lucien Øyen legger for dagen i Grieghallen.
At dette mangler, går særlig ut over scenene med Pelléas og Mélisande, som rett og slett blir tamme og langtekkelige.
Den store og fatale kjærlighetsscenen i fjerde akt ender opp som et stort antiklimaks.
Stemningsfull sluttscene
Betydelig bedre i Øyens regi fungerer scenene med Golaud, kanskje simpelthen fordi han er den mest «normale» av karakterene.
OPPRIVENDE: Jalusien tar overhånd når Golaud (Alexandre Duhamel) møter Mélisande (Sofia Nesje Enger) i begynnelsen av 4. akt.
Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera
Selvfølgelig har Golaud et sinnemestringsproblem, men sinnet i seg selv er en forståelig reaksjon på hendelsene han konfronteres med.
Den opprivende scenen i fjerde akt hvor Golaud slenger Mélisande rundt etter håret, er sjokkerende velspilt i all sin gru.
Og sluttscenen, som utgjør hele femte akt, er både stemningsfull og gripende.
Kanskje fordi elementene her faller på plass. Det skjebnesvangre utfallet er allerede inntrådt.
Mélisande ligger for døden, Pelléas er allerede død, og den sønderknuste Golaud har kun en siste runde med menneskelig irrasjonalitet å spille ut før teppet faller.
GRIPENDE: Sluttscenen er et høydepunkt i Alan Lucien Øyens regi.
Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera
Til og med kryssfineren har falt til ro, og er virkningsfullt lyssatt.
Overbevisende soprantalent
Rent musikalsk holder forestillingen jevnt over et bra nivå.
Rollen som Mélisande synges overbevisende av den talentfulle Sofia Nesje Enger. Hennes lyriske sopran har en fyldig og vakker klang, og med et lett og attraktivt vibrato som kler Debussys språknære melodilinjer svært godt.
TALENT: Sofia Nesje Enger fullførte sin mastergrad ved Operahøgskolen i Oslo i 2024. I denne forestillingen deler hun scene med franske Julien Behr, som er en av de mest etterspurte operatenorene i disse dager.
Foto: Monika Kolstad / Bergen Nasjonale Opera
Mer skuffende er den for tiden meget ettertraktede franske tenoren Julien Behr i rollen som Pelléas.
Det er noe lukket over stemmeklangen til Behr som gjør at noen av operaens mest lidenskapelige øyeblikk liksom aldri helt inntreffer.
Derimot er baryton Alexandre Duhamel mer på plass vokalt i rollen som Golaud, selv om jeg til tider kunne ønske meg et enda strammere og mer fokusert uttrykk.
Bergen Filharmoniske Orkester låter fargerikt og presist under Dinis Sousa, som leder en fremførelse med fleksibilitet og fremdrift.
Tar ikke nok tak
Det er mye fint som kan sies om Bergen Nasjonale Operas oppsetning av «Pelléas et Mélisande», ikke minst at den har en ung norsk sopran i hovedrollen.
Det er også prisverdig at operasjef Eivind Gullberg Jensen nok en gang velger å satse på et verk som krever en god del av publikum.
Det overveiende inntrykket av denne oppsetningen er likevel at Alan Lucien Øyens regi ikke tar nok tak til å løfte dramaet opp dit det må være for å virkelig åpne opp sin forunderlige verden.
Det blir rett og slett for tamt, utydelig og retningsløst.
Om forestillingen
Foto: BNO
- Dirigent: Dinis Sousa
- Regissør: Alan Lucien Øyen
- Scenograf: Åsmund Færavaag
- Kostymedesigner: Stine Sjøgren
- Lysdesigner: Martin Flack
- Kormester: Håkon Matti Skrede
- Medvirkende: Julien Behr (Pelléas), Sofia Nesje Enger (Mélisande), Alexandre Duhamel (Golaud), Tijl Faveyts (Arkel), Annika Beinnes (Yniold), Nadine Weissmann (Geneviève), Ludvik Lindström (En doktor), Ørjan Hartveit (En gjeter), Bergen Filharmoniske Orkester, Edvard Grieg Kor
Publisert
04.11.2025, kl. 16.16