Medier i Nordland og særlig de Bodø-baserte, har de siste månedene gått inn i en tilnærmet komplett kampanjemodus i den såkalte PCI-saken. (PCI er en behandlingsform for å åpne opp trange/tette kransårer i hjertet). Målet er å skaffe Bodø døgnåpent PCI-tilbud i tillegg til dagtilbudet man allerede har. PCI-kampanjen er imidlertid bare det synlige og strategisk valgte uttrykk for et mindre uttalt- men langt større og konsekvensrikt helsepolitisk prosjekt i Nordland.
Først om kampanjen – som nå drives i sikker distanse fra bredt aksepterte standarder for god presseskikk. Noen eksempler:
I januar i år hadde NRK Nordland, Avisa Nordland og Bodø Nu store oppslag om en 88-årig mann fra Salten. Han er tidligere sykepleier, og natt til julaften forsto han at han hadde fått hjerteinfarkt. Men i stedet for å ringe 113 og bli transportert til Tromsø for medisinsk hjelp, holdt han ut med smerter, og ventet til tredje juledag da dagtilbudet for PCI-behandling i Bodø åpnet. NRK Nordland fremstiller gamlingen som litt av en helt. Overskriften deres var denne: «(Navn) 88: Nektet å reise til Tromsø etter hjerteinfarkt: Den gleden skulle de ikke få». Det er fortellingen om den gamle tøffingen som sto imot selveste Belsebub (sett fra Bodø) – nemlig det høyspesialiserte hjertemedisinske tilbudet ved landsdelens felles universitetssykehus.
Bodø Nu kjørte samme helte-narrativ som ramme for sin fremstilling. Overskriften der var «(Navn, 88) ringte ikke 113 på julaften: Ville ikke til PCI-behandling i Tromsø». Her kom det heller ingen redaksjonell kommentar om at 88-åringens handling selvsagt var potensielt livstruende. Enda mer påfallende var imidlertid at heller ingen med helsefaglig kompetanse sto frem med medisinsk-faglige advarsler til heltefortellingen. Det er en indikasjon på at svært viktige hensyn er lagt til side – effektivt fortrengt av den komplette kampanjemodus i bodøbaserte medier.
Kommentarfeltene fremstår i mange tilfeller som uredigerte avløpsrør med rent hat mot fagfolk – særlig ved universitetssykehuset.
NRK Nordland har levert særs mange ensidige fremstillinger av PCI-saken. Onsdag 29. oktober, for eksempel, lå en sak fra NRK-redaksjonen i Bodø på tung rotasjon på NRK fjernsynets nyhetssendinger. Kilden var kun PCI-folk i Bodø, og budskapet var dette ene; kravet om døgnåpent PCI- behandling i Bodø – usjenert journalistisk dandert med agg mot vårt felles universitetssykehus. Man kunne forledes til å tro at hele journaliststanden i Bodø hadde fått kollektivt fritak fra timene på journalistutdanningene når det ble undervist i det viktige skillet mellom kildestyrt og kildekritisk publisering.
Kommentarfeltene fremstår i mange tilfeller som uredigerte avløpsrør med rent hat mot fagfolk – særlig ved universitetssykehuset. Meldinger som denne: «De er kaldblodige mordere alle sammen fra UNN og deres Helse Nord-styre» – og denne: «Helse Nord-styret og deres overbetalte ledere kan breinn i hælvette førr min del» – lå ute i flere timer i Avisa Nordland før de ble moderert. Da jeg sjekket, hadde den sistnevnte kommentaren ligget ute i seks timer, umoderert, og hadde på det tidspunktet oppnådd 172 likes. Det er ikke utenkelig at slike kommentarfelt ville kunne ført til nok en PCI-relatert fellelse av Avisa Nordland i Pressens Faglige Utvalg (PFU) dersom noen av de berørte hadde brydd seg med å klage. Det sier mye om det utrolige agget som med hjelp av mediene er pisket opp i Bodø mot landsdelens universitetssykehus og den nåværende toppledelsen i Helse Nord.
Grepet som brukes er overtydelig: ensidig, ensrettende, taktfast og kildestyrt medieaktivisme.
PCI-kampanjen i Bodø og Nordland unnlater selvsagt klokelig å nevne at dersom Bodø gis døgnåpent tilbud, så vil hensynet til likeverdige helsetjenester bety at også andre områder i Nord-Norge må få etablert tilsvarende tilbud. Dersom avstandsargumentet skal vektlegges slik man gjør det i Bodø, finnes det ikke argumenter mot å etablere PCI-tilbud i Kirkenes og kanskje også i Hammerfest. Slike krav er allerede fremmet fra Finnmark, blant annet av ansvarlig redaktør i avisa iFinnmark, Arne Reginiussen.
I så fall må Helse Nord gå i gang med omfattende utdanning av flere kardiologer og blant annet sørge for oppsetting av doble vaktordninger på de nye PCI-lokasjonene. Spørsmålet er selvsagt om dette vil være riktig prioritering av knappe helsetjenesteressurser. To forhold bør da tas i betraktning.
Det første er at hjerteinfarkt gledelig nok er en sykdom på klar retur. Bare siden 2022 har antall tilfeller sunket med 6 prosent på landsbasis og hele 9 prosent i Helse Nord-regionen, og med forventninger om ytterligere nedgang i nær fremtid. Det andre er hensynet til at helsetjenester drives innenfor en gitt ressursramme. Et grunnpremiss i Regjeringens nye såkalte prioriteringsmelding (Meld. St. 21, 2024-2025) er at å forholde seg til en gitt ressursramme heretter må få tydelige praktiske konsekvenser for prioriteringer.
Et gjennomgående argument i meldingen er formulert slik:
«Å si ja til noe betyr at det blir tilsvarende mindre til noe annet. De samlede helsekonsekvensene i befolkningen må derfor tas i betraktning når man vurderer å utvide eller innføre nye tiltak i helse- og omsorgstjenesten».
Med dette som premisser kan det lett tenkes andre områder av helsetjenester i nord som bør prioriteres høyere enn etablering av flere PCI-senter i landsdelen. Ikke minst bør etablering av regionalt kreft-senter komme klart foran ut fra hensynet til å sikre likeverdig behandling for nordnorske pasienter i forhold til sørnorske pasienter.
Driveren er at man i Bodø og Nordland aldri fullt ut har akseptert at den nordligste helseregionen skal ha et felles regionsykehus og helsefaglig hovedmuskel lokalisert i Tromsø.
Råkjøret fra Bodø-medier i PCI-saken mot regionsykehuset og Helse Nord-ledelsen er imidlertid et symptom på et langt større helsepolitisk prosjekt i Nordland – som forøvrig NRK-kommentator Tone Sofie Aglen også var inne på i Politisk Kvarter 5. november. Driveren her er at man i Bodø og Nordland aldri fullt ut har akseptert at den nordligste helseregionen skal ha et felles regionsykehus og helsefaglig hovedmuskel lokalisert i Tromsø. Denne mangelen på aksept har bl.a. sitt uttrykk i den særegne balanseringslogikken som har gjennomsyret Helse Nord siden etableringen i 2002. Den innebærer at funksjoner og ressurser til regionsykehuset systematisk er blitt balansert opp og fordelt med noenlunde tilsvarende til Nordlandssykehuset i Bodø.
Balanseringslogikken er spesielt negativ for den nordligste helseregionen fordi befolkningen her er liten og pasientgrunnlaget dermed begrenset. Men til tross for at sammenhengen mellom pasientvolum og behandlingskvalitet er meget godt dokumentert, har skiftende styrer og ledere i RHF’et likevel praktisert denne logikken. Det har ført til at man har fått et utilstrekkelig ressurs-satt regionsykehus og et nummer 2–sykehus (NLSH) med tillatelse til å vedvarende utfordre regionsykehuset på funksjoner og ressurser.
Så skjedde det imidlertid at Helse Nord-ledelsen fra november 2022 fikk ny toppledelse med direktør utgått fra UNN og styreleder – begge med postadresse og bosted i Tromsø. Da gikk alarmen i Nordland, fordi Helse Nord etter dette ikke lenger ble oppfattet som en garantist for – men en trussel, blant annet mot fortsatt praktisering av balanseringslogikken. Dette er et særs viktig bakteppe for at Fylkestinget i Nordland for et par uker siden (22. oktober) vedtok et krav om at Helse Nord må legges ned umiddelbart og at styringen av spesialisthelsetjenestene i regionen midlertidig overlates til Helsedirektoratet.
Helse Nord-sjef Marit Lind |
Foto: Marius Fiskum
Diagnosen som ligger bak dette kravet, er høyst uklar og basert på syltynn analyse. Nordlandspolitikerne tenker seg at stort sett alt av utfordringer i spesialisthelsetjenesten nå skyldes Helse Nord og følgelig skal løses ved dette nedleggingsgrepet. Men i Nordland har likevel alle problemers mor et navn. Navnet er Marit Lind, Helse Nords direktør. Det er stort sett bare dårlig vær i landsdelen som hun ikke får skylden for. Og man kan være sikker på at forslaget i Nordland fylkesting om nedleggelse av Helse Nord aldri ville fått flertall om ikke direktøren hadde hatt postadresse i – og blitt assosiert med Tromsø-interesser. Like sikkert er det at forslaget med stor sannsynlighet ikke engang ville blitt fremmet om direktøren hadde hatt postadresse i – og tydelig tilknytning til Bodø.
Hva er det så direktør Lind har gjort feil – utover å ha feil bostedsadresse? Lønnsøkningen til en direktør nå i høst var åpenbart ikke et klokt sjakktrekk. Men det kokende agget mot henne ble etablert allerede tidlig i 2024 da hun tillot seg å lojalt forsøke å implementere Regjeringen ved helseministerens utvetydige oppdrag om endring av funksjons- og oppgavefordelingen i spesialisthelsetjenesten – og med sikte på å etablere en ny struktur som både lar seg bemanne og er økonomisk bærekraftig. Dette ble umiddelbart oppfattet som en trussel – ikke minst mot den uuttalte, men likevel rådende balanseringslogikken. Slikt gjør man ikke ustraffet i Helse Nord. Dette er derfor en meget viktig del av det nordlandsaktørene oppfatter er Linds «synderegister» og som også er bakgrunnen for at mange ønsker hennes avgang.
Og der kom dreieboka, som er Nordland-politikernes våte drøm om et Nordlandssykehus som et fylkessykehus for Nordland…
Det er uklart hva som er tenkningen bak kravet fra Nordland fylkesting om å midlertidig overlate styringen av helseregionen til Helsedirektoratet mens man utreder ny modell. I vedtaket gis det ingen signaler om hvordan ny modell bør se ut. Man trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det ikke vil være en utredning med mandat om styrking av vårt felles nordnorske regionsykehus – snarere tvert om.
Høyreordfører i Bodø, Odd-Emil Ingebrigtsen slapp imidlertid katta litt ut av sekken i Politisk Kvarter, onsdag 5. november. På spørsmål om hvordan man tenker seg «ny-ordningen» etter et nedlagt Helse Nord, svarte han at man egentlig ikke trenger et administrativt mellomnivå som i dag, og at sykehusene må få styre seg selv.
Nordlandssykehuset i Bodø |
Foto: Kjetil Rakkenes Anda, Avisa Nordland
Og der kom dreieboka, som er Nordland-politikernes våte drøm om et Nordlandssykehus som et fylkessykehus for Nordland, frikoplet fra alt åk fra regionsykehuset, fullt ressurs-satt og med alle funksjoner som et universitetssykehus. Ingebriktsen hadde imidlertid ingen svar på spørsmålet om hva som i så fall skal skje med de 138 personer som i dag er ansatt i Helse Nords hovedadministrasjon i Bodø. Det er mer enn merkelig holdning fra ordføreren i et spørsmål som angår fremtiden for et stort antall kompetansearbeidsplasser i hans egen by.
Kravet fra Nordland om å umiddelbart overlate styringen av Helse Nord til Helsedirektoratet er imidlertid interessant. Sett fra regionsykehusets synsvinkel kunne dette kanskje vært fordelaktig – bortsett fra at det da burde bli permanent og ikke en midlertidig ordning. Det er nemlig ingen hemmelighet at mange ved regionsykehuset opplever å ha langt flere venner – og langt lettere oppnår forståelse hos landets sentrale helseforvaltning enn i Bodø.
Folk i landsdelen bør nå få med seg at vårt felles nordnorske regionsykehus er i fare og kan ryke. Nordlandspolitikernes vedtak om å legge ned Helse Nord er uten tvil et grep som sikter mot å få til en varig svekkelse av denne helsefaglige hovedmuskel nordpå.
Dette fylkespatriotiske og særs bakstreverske nordlandsprosjektet er på ingen måte tilpasset tunge demografiske trender i Nord-Norge, ei heller utvikling innen moderne spesialisthelsetjeneste.
Og her står tankekorsene i kø: Mens for eksempel Bodø/Glimt ber om- og får oppslutning og ovasjoner fra et tilnærmet samlet Nord-Norge, er landsdelens felles regionsykehus ikke i nærheten av å oppnå det samme. I stedet for oppslutning om- og anerkjennelse av denne fabelaktige institusjonen (som i løpet av sin 23-årige historie med stor sannsynlighet har gitt helt avgjørende høykvalitets helsehjelp til et eller flere medlemmer av de aller fleste nordnorske familier) så blir den utsatt for vedvarende og systematisk nedsnakking, til dels av hatefull karakter.
Stort sett alt dette kommer fra nordlandsbaserte aktører. Det etterlatte inntrykket er dessverre at det ikke finnes folk i Nordland som er i stand til å offentlig gi uttrykk for anerkjennelse av regionsykehuset. Men da bør man minne seg på om de fabelaktige forskningsbaserte kvantesprang som vårt nordnorske universitetssykehus i flere tiår har bidratt med i behandling av sykdommer for folk i landsdelen. Man behøver ikke gjøre en veldig lang tidsreise tilbake for å minnes ei tid da helsetilbudet nordpå var dramatisk forskjellig.
Selv husker jeg godt da jeg som femåring på begynnelsen av 1960-tallet fulgte min bestefar på ei kai fordi han skulle reise med en liten motorbåt og deretter sjøfly på en lang og strabasiøs tur til Radiumhospitalet for tre måneders behandling der. Den politiske kampen som nordlandspolitikerne nå fører mot selve ideen om et nordnorsk helsefellesskap kan ende med at det som møysommelig er bygd opp de siste 23 år forbløffende fort kan gå tapt. Dette fylkespatriotiske og særs bakstreverske nordlandsprosjektet er på ingen måte tilpasset tunge demografiske trender i Nord-Norge, ei heller utvikling innen moderne spesialisthelsetjeneste. Det vil likevel med all sannsynlighet fortsette inntil nasjonale myndigheter innser alvoret og tar grep for å få det avsluttet.