Til tross for at norsk økonomi samlet sett går så det suser, opplever kommunene nå den dårligste økonomiske situasjonen på mange år. Staten har rekordstore inntekter, privatøkonomien til store grupper er sterk – men kommunene og fylkene som skal levere de mest grunnleggende velferdstjenestene, presses stadig nærmere konkurs.
Over hele landet føres det en kuttpolitikk som rammer innbyggerne direkte. Skoler, barnehager, sykehjem, fritidstilbud og kulturtilbud legges ned. Grunnbemanningen i de basale velferdstjenestene kuttes som en standardløsning. Som et tegn på kronisk underfinansiering over tid ser vi et enormt etterslep på vedlikehold av bygg og infrastruktur, noe som vil koste langt mer å rette opp i senere.
I Tromsø har de siste årene med kutt blant annet ført til lavere grunnbemanning og høyere sykefravær. I helse- og omsorgssektoren har sykefraværet økt med over ett prosentpoeng på ett år – fra et allerede høyt nivå. Det er et tydelig signal om for stort arbeidspress og en situasjon som på sikt verken er forsvarlig for ansatte eller for brukerne av tjenestene.

Les også
Smalhans og trengsel
Nå varsles det nye, dramatiske kutt: 265 millioner kroner i helse- og velferdssektoren allerede i 2026, og rundt 420 millioner over fire år. Slike kutt vil få alvorlige konsekvenser – for pasienter, eldre, barn, lavinntektsfamilier, frivilligheten og ikke minst de ansatte som allerede står i en krevende arbeidshverdag.
Samtidig vet vi at behovet for tjenester øker kraftig framover. Tromsø trenger minst 160 nye sykehjemsplasser innen 2030. Det første nye sykehjemmet kommer tidligst i 2031 – og da bare med 100 plasser. I tillegg trengs det flere hundre nye omsorgsboliger. Vi ligger allerede etter, og kuttene vil gjøre avstanden enda større.
Situasjonen i Tromsø er ikke unik. Fra Kristiansand til Hammerfest kuttes det i kommunale budsjetter og bemanning. KS anslår at 80–100 kommuner kan havne på ROBEK-lista innen 2027. Dette viser at problemet ikke handler om lokal styring – det handler om at kommuneøkonomien nasjonalt ikke er tilstrekkelig finansiert for å dekke lovpålagte oppgaver og grunnleggende velferd.

Les også
Skremmende lesning fra politisk redaktør i Nordlys
Derfor må Tromsø – som den største byen med rødgrønt styre – gå tydelig ut overfor den samme «tutti-frutti»-koalisjonen som skal forhandle om det endelige statsbudsjettet: Vi trenger et varig løft i kommuneøkonomien. Vi trenger en finansiering som gjør det mulig å gi innbyggerne forsvarlige helsetjenester, skoler med nok ansatte, trygge arbeidsvilkår og verdige liv for dem som trenger mest hjelp.
Å si nei til uforsvarlige kutt er ikke økonomisk uansvarlig – det er ansvarlig velferdspolitikk. Det er langt dyrere å bygge opp igjen en nedslitt velferdstjeneste enn å sikre den i tide. Vi vet at en økt grunnbemanning vil være fornuftig både økonomisk og menneskelig, så hvorfor da gjøre det motsatte?
Vi forlanger derfor at regjeringa og Stortinget tar inn over seg realiteten ute i kommunene og styrke kommuneøkonomien betydelig i statsbudsjettet. Dette mener vi er nødvendig for å hindre at kommunene tvinges inn i et kuttregime som fører til nødmodus. Og for å sikre en velferdsstat som faktisk fungerer i praksis.
Når ROBEK nå synes som en reell mulighet, både for Tromsø og veldig mange andre kommuner, er det på tide at vi starter et folkelig opprør. Vi vil ikke være med på å bryte ned velferdsstaten – opprøret kan vi starte her!