Helseforetaksmodellen, Helse Nord | Nei, Troms og Tromsø

I et leserinnlegg som går på trykk i flere nordnorske aviser ser vi at fylkesordfører i Troms Kristina Torbergsen og Tromsøordfører Gunnar Wilhelmsen ser på debatten om helseforetaksmodellen som er forsøk fra oss å lage en kamp mellom Bodø og Tromsø. Det er helt feil.

Vi mener at helseforetakene har vokst seg for stor, er for kostbare – og er et unødvendig mellomledd mellom staten som eier og sykehusene. Ved å kutte i unødvendig byråkrati kan vi frigjøre folk og ressurser som kan tilføres sykehusene våre. Dette vil kunne styrke sykehusene ikke svekke dem.

I tillegg ser vi tendenser til og er bekymret for at en svekket sykehusøkonomi nå overføres til kommunene ved at pasienter skrives tidligere ut og påfører kommunene store kostnader.

Innlegget fra Gunnar Wilhelmsen og Kristina Torbergsen fremstår som et forsøk på å avspore en debatt som foregår over hele landet. Selv om det med rette finnes en del lokale debatter om Helse Nords prioriteringer, er altså ikke misnøyen med måten de regionale helseforetakene er organisert på et særnordnorsk fenomen.

Norge har blitt et overadministrert land. Vi ser at ressursene i for stor grad forsvinner i unødvendig administrasjon isteden for å styrke tjenestene direkte ut mot pasienter og folk.

For mye tid og ressurser går til rapportering og administrering mellom de ulike nivåene. Av samme grunn som at Høyre vil legge ned fylkeskommunen, mener Bodø og Nordland Høyre det er hensiktsmessig å legge ned de regionale helseforetakene. Vi ønsker rett og slett færre mellomledd i offentlig forvaltning.

Wilhelmsen og Torbergsen hevder at vårt forslag vil svekke Universitetssykehuset i Nord-Norge. Det er feil. Med mindre politikerne fra Troms mener at helseforetakene i seg selv bidrar til et sterkere UNN på bekostning av andre tilbud i Nord-Norge, så vil det å fjerne unødvendig byråkrati i helseforetakene frigjøre ressurser som vil styrke UNN og de andre sykehusene. Vårt forslag handler først og fremst om å overføre mer ansvar og ressurser direkte til sykehusene, og skape et større skille mellom investeringer og drift. Slik kan vi for eksempel samkjøre anbudsprosesser slik at vi unngår IT-skandaler ala den i Helse Midt-Norge som har kostet samfunnet milliarder.

Dagens modell har flere utfordringer, som er godt dokumentert. Vi vil for eksempel peke på at modellen bidrar til en ansvarspulverisering, der regjeringen ikke lenger tar ansvar for sin politikk. Det er helseministeren som skal ha ansvaret for statens eierstyring, men det har blitt alt for lett å skyve styrene og foretakene fremfor seg som en enorm bølgedemper. Vi ser at det skjer gang på gang. Nå sist knyttet til debatten om lederlønninger, der ministeren helt enkelt kunne sendt ut brev til styrene. Slik vi har gjort til våre foretak i Bodø kommune. Det er pussig at Ap er så opptatt av aktiv eierstyring bortsett fra når det gjelder helseforetakene.

Vi har stor mangel på kvalifisert helsepersonell. Det er egentlig et problem i hele Norge, men i Nord-Norge har disse utfordringene kommet frem tidligere. Wilhelmsen og Torbergsen peker også på dette, men i stedet for å ta diskusjonen om sin egen regjerings statsbudsjett som har gått inn for å flytte nærmere 100 studieplasser i sykepleie fra nord til sør, velger de altså heller å spille opp til en konstruert bykamp mellom Bodø og Tromsø. Det er en grov forenkling, helt feilaktig og noe vi mener ikke tjener samfunnsdebatten. Alt i nord er nemlig ikke bykamper. Vi vet at studenter i større grad får seg jobb der de studerer, og derfor er det dette en sak vi heller burde løfte frem når det er snakk om helsepolitikk som går ut over Nord-Norge. Her kunne vi dessuten stått samlet.

Til slutt vil vi legge til at dagens finansiering av sykehus ikke er ideell. Nasjonale politikere har dessverre ikke tatt inn over seg kostnadene ved å drive og utvikle desentraliserte spesialisthelsetjenestetilbud som vi trenger her i nord. Vi tror derimot ikke pengene kommer av seg selv. Nettopp derfor må vi se på organiseringen av offentlig forvaltning. Slik at pengene ikke forsvinner i byråkrati, men heller kommer frem til der de hører hjemme.