Tromsdalen skole, Tromsø kommune | Når hustaket lekker, hjelper det ikke å male garasjen

Tromsø kommune står overfor et valg som handler mindre om økonomi og mer om ansvar. Saken om Tromsdalen skole handler ikke om hvorvidt det trengs nybygg, men om hvor lenge man kan utsette det man allerede vet må gjøres.

I et brev fra Kunnskapsdepartementet datert 6. november 2025 blir det understreket at «alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, inkludering, trivsel og læring» (opplæringsloven § 12-2). Departementet skriver videre at «det er kommunen som skoleeier som har det faglige, juridiske og økonomiske ansvaret for grunnskoleopplæringen til alle som er bosatt i kommunen … Dette innebærer også et ansvar for å stille til disposisjon de ressurser som er nødvendige for å oppfylle lovens krav. Kommunen har under dette ansvaret for at skolebyggene er i tråd med lover og regler.»

Det er vanskelig å tolke dette på noen annen måte enn at Tromsø kommune ikke kan skyve ansvaret foran seg. Når skolen ikke er godkjent, handler det ikke lenger om prioritering, men om lovoppfyllelse.

Likevel omtales ny skole i Tromsdalen på linje med en ny idrettshall. Det vitner om en manglende evne til å skille mellom kjerneoppgaver og tilleggsprosjekter. En skole er ikke et «ønske» på kommunens handleliste. Det er et samfunnsoppdrag.

Økonomien i Tromsø er presset, og gjeldsgraden høy. Men det fritar ikke kommunen fra å levere på sine lovpålagte oppgaver. Tvert imot forsterker det behovet for nytenkning og samarbeid. Når økonomien ikke strekker til, må man vise evne til å finne nye løsninger, ikke nye forklaringer.

Det finnes måter å løse dette på, hvis man tør å tenke nytt.

Kommunen kan vurdere modeller som reduserer investeringskostnaden på kort sikt, men som likevel sikrer fremdrift. Man kan kombinere skolebygg med andre kommunale funksjoner for å utnytte arealer bedre. Man kan invitere samarbeidspartnere inn i planleggingen, slik at prosjektet skaper merverdi for flere enn kommunen alene.

Det handler ikke om å selge ut det offentlige, men om å bruke det offentlige handlingsrommet smartere. I Tromsdalssamfunnet har vi mange eksempler på at kreftene har gått sammen og løst store samfunnsoppdrag basert på lokalt initiativ og engasjement. Hva med å bygge videre og høste av disse erfaringene?

Kommunen må vise at den evner å finne løsninger, ikke bare utsettelser. Det er fullt mulig å tenke nytt innenfor ansvarlige rammer, men det krever vilje, kreativitet, lederskap og at man tør å legge initiativet over til de som er berørt.

Manglende penger kan være en utfordring, men manglende handlekraft er et valg. Hvordan Tromsø kommune velger å håndtere denne saken, blir en test på politisk lederskap og evne til å ta og delegere ansvar.

Til slutt koker alt ned til dette: Skal vi fortsette å diskutere hvorfor det ikke går, eller skal vi endelig finne ut hvordan det kan gjøres?