Etter flere års arbeid med gjentatte utredninger, hjelp fra konsulenter og perspektivmeldinger har Steinkjer kommunestyre bestemt at skolestrukturen skal være som den er i dag. Har allerede torsdag hørt at «ja, da blir det vel en ny runde neste år.» En anna uttalelse: «Jeg kan ikke si at jeg gleder meg til omkampen». Skjønner at slike utsagn kan falle – regelen har vært sentralisering av kommunale tjenester, og knapt noen har turt å tro at det motsatte kan skje. Men denne gangen er det annerledes. Steinkjer kommunestyre «reiste» seg mot sentralisering av skolene. Og for mange var det også et kraftfullt forsvar for bygdene rundt sentrum. Alle partiene var enige om at kvaliteten i opplæringa er like god i små skoler som store. Noen snakka varmt om de sosiale mulighetene som åpner seg i store skoler, mens andre pekte på hvor håpløst det er at seksåringer skal kjøre buss i to-og-en-halv time. Gode innlegg som var godt innpakka emosjonelt. Det endelige resultatet ble at Steinkjer skal beholde skolemønsteret slik det er.
I praksis betyr dette også Steinkjer kommunestyre i tillegg til å satse på desentralisert gjør en u-sving som åpner for å beholde Steinkjer som Bygdenes by. Vedtaket må peke minst to valgperioder fram i tid. Ikke bare er utredninger kostbare, men det tar energien ut av administrasjonen, foreldrene til elevene, og de som arbeider på skolene. Kommunen kan ikke fortsette på denne måten.
Ser i media torsdag at ordføreren med et snev av sarkasme, ser fram til at flertallet etter vedtaket onsdag, må finne 50 millioner på sikt og fem i neste års budsjett. Det er ikke slik det foregår. En ordfører kan ikke furte fordi han tapte. Saken er at det er han som må gå i spissen for å skaffe budsjettbalanse. Kommuneloven åpner ikke for frustrasjoner og beskyldninger. Hele kommunestyret har et ansvar. De som nå tror at det er aktuelt å saldere neste års budsjett med nedlegging av skoler, tar feil.
Det er naturlig å legge til grunn at vedtaket åpner for et bredere engasjement også utenfor sentrum. Det har falt ord og beskyldninger, som det er grunn til å skjemmes over. Men de er også uttrykk for oppgitthet og sinne. Når kommunen ønsker å fjerne noen av de viktigste tjenestene i et lokalsamfunn, er det naturlig at man reagerer. Dessuten – og det er noe av det verste – praksis viser at tar man skolen, så er det bare å vente på neste nedleggelse.
Vi var vitne til en snuoperasjon, og nå er det naturlig å vente på neste positive trekk i kampen for å berge bygdene. Dette dreier seg ikke bare om offentlige tjenester, men også infrastruktur og støtte til utvikling av et aktivt næringsliv. Lykkes man med dette, er grunnlaget for millionene kommunen mangler i gang. Kommunen og privat næringsliv på øverste nivå, må stå sammen og sette felles mål. Pulverisering av ansvar og uklare roller, gir dårlige resultater. Vi må peke på oss sjøl, før fingeren rettes mot staten, som vil komme med sitt når de ser at noe positivt skjer lokalt.
«Men vi har ikke penger!» Det er selvfølgelig alvorlig, og krever smertefulle prioriteringer. De lovpålagte oppgavene må komme først, og det meste av alt anna må dessverre tåle hardere håndtering. Dessuten har spørsmålet om å slanke balansen i budsjettet kommet opp. Kjell Haugan, Ap, pekte på det i sitt innlegg. Her er det mye å ta fatt i. Kommunen trenger ikke å eie så mange hus og anlegg som de har i dag. Her må det til profesjonell bistand foran, under og etter salgsprosesser.
Det som skjedde i kommunestyret onsdag, kan være et paradigmeskifte. Men ingen kan si sikkert hva som vil skje i framtida, det være seg økonomi, demografi og forholdet sentrum-periferi. Kommunestyret var dristig og fattet et vedtak alle mente var bra for barna – et kollisjonsvedtak mellom lokalt demokrati og tunge nasjonale trender. Lokalpolitikerne sa fra om at «nok er nok». Men lett blir det ikke!