TV 2s oppslag 6. november om at Helse Nord brukte 1,49 millioner kroner på pendling, har utløst en indignasjon som nesten virker uavhengig av fakta. Det er som om hele Norge i fellesskap glemmer geografien, historien og arbeidslivet vårt idet tallene presenteres. Som om pendling var en skandale – og ikke en struktur som Nord-Norge har båret seg på i generasjoner.

Visst pokker koster det å bo og jobbe i nord.

Det skulle selvfølgelig bare mangle – når avstandene våre er som de er, når samferdselen er utilstrekkelig, og når infrastrukturen i praksis gjør reise til en ekstra arbeidstid i seg selv.

Pendling i nord er ikke en luksus. Det er kulturen vår, arbeidshistorien vår, og et nødvendig kompetansefelleskap som holder landsdelen i gang. Livsnerven faktisk!

I et sørnorsk perspektiv fremstår pendling som et særtilfelle, noe eksotisk, noe som nesten må begrunnes moralsk. «Helse Sør-Øst, Helse Vest og Helse Midt-Norge svarer at ingen av foretakslederne deres pendler» (Stoksvik. Tv2, 6.11.25). Mon tro hvorfor! I nord er pendling en grunnpilar. Det har det alltid vært. Lærere og prester reiste fra bygd til bygd for å dekke flere sokn. Lensmenn hadde ansvar for «hele dalfører». Leger dro mellom fiskevær for å sikre liv og helse. Fiskere pendlet mellom Finnmark, Lofoten og hjemplassene sine gjennom årstidene. Arbeidsfolk har seilt på hurtigruta i åresvis. Reindrifterne følger flokken, ikke kalenderen. Tekniske tjenester, håndverkere, montører og fagfolk har reist nord norges kyst opp og ned for å sikre drift, beredskap og teknisk infrastruktur. Og i dag pendler folk til Svalbard,offshore, til havbruk, til helsetjenester, til utdanning – og alle disse pendlerkostnadene er hundre ganger høyere enn det Helse Nord bruker på å tilby ledere et sted å bo mens de arbeider for hele Nordland, Troms og Finnmark.

Det er ingen skandale i det. Det er arbeidslivet i nord.

Likevel skapes det overskrifter som om Helse Nord har funnet opp pendlingen som fenomen. Det har de ikke. De viderefører en nødvendig praksis som gjør det mulig å levere helsetjenester i en landsdel der avstander ikke kan forhandles med – bare håndteres.

Og i denne håndteringen ligger det menneskelige kostnader som sjelden nevnes, men som preger livene til svært mange. Pendling er ikke bare et spørsmål om fly- og båtbilletter og leiligheter. Det er fravær fra familietid, to husholdninger, emosjonell slitasje og en arbeidshverdag som ikke slutter når døra til kontoret lukkes. I nord bæres pendlingen av hele familier – foreldre, ektefeller, barn og besteforeldre som sjelden ser hverandre i hverdagen, men som likevel står i det fordi regionen trenger innsatsen. Dette er usynlig arbeid, men helt avgjørende for at samfunnsoppdragene våre i det hele tatt kan løses.

Det som samtidig overses totalt, er hvordan pendling faktisk skaper verdier i distriktene. Når fagfolk pendler inn og ut av ulike deler av nord, betyr det at folk kan fortsette å bo der de har røtter, der barna går på skole, der skatteinntektene skaper lokale tjenester, og der lokalsamfunn får beholde livskraften sin.

Det som burde vekke reaksjoner, er at vi fortsatt mangler en nasjonal forståelse av hva det faktisk vil si å drifte velferd, helse og beredskap i en region som fysisk er større enn Danmark – men med færre innbyggere enn Oslo.

Pendling i nord handler ikke om å flytte mennesker vekk fra hus og hjem – men om å slippe at familier må forlate dem. Det er en strategi for å unngå fraflytting, ikke en årsak til den.

At ledere i nord pendler, er dermed ikke et symptom på grådighet og stormannsgal styring– men på geografi. Avstanden mellom kompetanse og behov er ikke moralsk feil. Den er fysisk, demografisk og uunngåelig. Alternativet til pendling er ikke billigere tjenester, bedre drift eller et mer rettferdig system. Alternativet er at kritiske funksjoner står tomme, og at lokalsamfunn mister de tjenestene de har krav på.

Det er derfor både historieløst og analytisk svakt når pendling i Helse Nord behandles som et særtilfelle verdt skandalisering.

Det som burde vekke reaksjoner, er at vi fortsatt mangler en nasjonal forståelse av hva det faktisk vil si å drifte velferd, helse og beredskap i en region som fysisk er større enn Danmark – men med færre innbyggere enn Oslo.

Det er dette debatten burde handle om:

Hvordan vi bygger et land der geografien ikke gjør store deler av befolkningen til tapere i offentligheten, men der vi anerkjenner at strukturelle forskjeller krever strukturelle løsninger.

Pendling er en slik løsning. Den er ikke perfekt, men den er nødvendig. Og den er langt rimeligere enn konsekvensene av å ikke ha den.

Til syvende og sist handler dette om å forstå at når en leder pendler i nord, er det ikke bare en individuell beslutning – det er et kollektivt bidrag. Det er et samfunnsoppdrag. Og det burde respekteres, ikke latterliggjøres.

Kanskje er det ikke pendlingen som er problemet. Kanskje er det at staten ikke har levert infrastrukturen som kunne gjort pendling overflødig. Kanskje er det ikke regionen som skylder forklaringer – men resten av landet som skylder regionen anerkjennelse.

Og kanskje, burde ikke pendlerutgifter i nord skandaliseres – men subsidieres.