For meg handler dette ikke bare tall på et ark. Det handler om mennesker – om trygghet. Og la oss legge kortene på bordet, jeg er pårørende til en bruker som blir sterkt berørt av nedskjæringene i helse og omsorg hos Tromsø kommune. Så ja, jeg snakker for min syke mor, bokstavelig talt, men dette er så mye større enn en enkelt sak, dessverre.

Så til det som opprører meg kraftig med dette budsjettforslaget! Det er når strategien blir en festtale og brukes der det passer seg.

Konstituert kommunedirektør Mari Hult sa følgende etter fremlegging av budsjettforslaget:

«Vi har en fersk vedtatt strategi som er veldig tydelig på at vi skal sette inn våre tiltak nederst i denne omsorgstrappa, og det handler jo om det som vi har sagt tidligere, at våres mål er å hjelpe folk så tidlig som mulig, og tilrettelegge for at folk kan bo hjemme lengst mulig og da er det en naturlig konsekvens av det at antall institusjonsplasser skal reduseres».

Det høres flott ut og helt sikker noe alle innbyggerne vil stille seg bak.

Men i guds knepte hender: den strategien må jo implanteres i eget hus! Mener Hult at kommunens ansatte på helse og omsorg har de rammene som trengs for å faktisk leverer på ledelsens uttalte strategi? Vårt nære tilfelle beskriver jo nettopp det stikk motsatte. Her tar kommunen vekk 7 timer omsorg i døgnet som gjør at en sterkt pleietrengende innbygger som både ønsker å bo hjemme og som med den hjelpen kommunen har gitt frem til nå, har evnet å bo hjemme, tvinges ut av hjemmet sitt og over på institusjon. Som kommunen for øvrig planlegger å kutte ned på fordi folk skal bo hjemme lengere, folk skal få tilrettelegging for å kunne bo hjemme lengre.

I budsjettforslaget for 2026 ser vi reduksjon i institusjonsplasser og nedtrekk i Nattjenesten. For de som ikke kjenner Nattjenesten: Nattjenesten er ikke noe luksus, men en livsviktig tjeneste for pleietrengende som bor hjemme. Den gir trygghet, omsorg og akutt hjelp når resten av kommunen sover. Når denne tjenesten svekkes, rammes nettopp de menneskene strategien skulle hjelpe – de som ønsker å bo hjemme, men som trenger støtte for å klare det.

Her ligger den store selvmotsigelsen: Strategien sier «bo hjemme lengst mulig». Budsjettet sier «mindre hjelp til dem som bor hjemme».

Hvordan skal kommunens ansatte evne å levere på målene ledelsen har satt, når rammene forsvinner? Hva skjer når politikerne og administrasjonen foreslår kutt som gjør dette målet umulig å nå? Hvordan henger dette sammen med strategien?

Kommunedirektøren peker på rekrutteringsproblemer som årsak til nedskalering. Men er virkelig løsningen å redusere tilbudet? Eller er dette en måte å skjule at økonomien er presset og ROBEK truer i kulissene? Vi vet alle at kommunen ikke kan si at kutt skyldes penger – det ville være et lovbrudd. Men realiteten skinner gjennom: dette handler om økonomi.

Jeg savner ærlighet. Jeg savner politisk lederskap som tør å si hva som gjelder. Er målet fortsatt at folk skal bo hjemme? Hvis ja – hvordan skal kommunen sikre det når Nattjenesten nedskjæres i stedet for å bygges opp? Hvis nei – si det høyt!

Kjære folkevalgte: rydd opp i mismatchen mellom strategi og virkelighet. Gi oss et klart svar. For akkurat nå er dette ikke omsorgspolitikk – det er festtaler og tåkeprat.