Tidligere finansminister Trygve Slagsvold Vedum vil helseforetakene til livs, og har fått medvind av nye presseoppslag om at det er 641 personer med «direktør» i tittelen i de fire helseforetakene.

Det høres mye ut hvis du ikke kan regne.

Få varslinger for hver Nett på sak i Nettavisen-appen til iPhone og Android.

I et intervju med VG bruker Senterparti-lederen uttrykk som «voldsomt» og «enormt» om helsesektorens ledere.

– Det er nesten ikke til å tro. Vi ønsker en debatt rundt hele dette direktørveldet. Dette er altfor mye penger, og det er altfor mange som jobber med ledelse, sier Trygve Slagsvold Vedum i intervjuet.

Sorry, Vedum, men her er du helt på jordet!

Hvor mange ledere trengs til 150.000 ansatte?

Det blir nødvendigvis store tall når vi vet at det er snakk om 150.000 ansatte i de fire regionale helseforetakene:

  • Helse Sør-Øst: 85.000 ansatte
  • Helse Vest: 25.000 ansatte
  • Helse Midt-Norge: 23.000 ansatte
  • Helse Nord: 19.000 ansatte

Hvis man lever i en anarkistisk utopi, kan man kanskje drømme om at alle bør få gjøre som de vil, uten ledelse.

I den virkelige verden organiserer de fleste virksomheter seg med en form for hierarki, der noen leder, mens andre utfører oppgaver.

Spørsmålet er altså hvor mange ledere som trengs for 150.000 ansatte?

Helse-Norge har faktisk få ledere

Det finnes ingen fasitsvar, men noen tommelfingerregler. Når man kommer over en viss størrelse, er det vanlig med tre til fem nivåer av ledere – for eksempel gruppeledere, mellomledere og toppledere.

La oss ta noen eksempler:

  • Hvis vi sier at hver leder skal ha 10–15 medarbeidere i frontlinjen, og det er tre til fem nivåer, så blir tallet et sted mellom 8.000 og 14.000 ledere totalt. Dette er i tråd med anbefalingene til konsulentselskapet McKinsey, som ikke akkurat er kjent for å anbefale byråkratisk sløseri.
  • For sykehussektoren viser forskning i Danmark at ledere som får for mange å lede, oftere får helseplager som stress, utbrenthet, jobbtilfredshet og turnover. Forskerne anbefaler faktisk flere ledere i mange tilfeller, ifølge artikkelen fra Universitetet i Aarhus.

Det er kanskje ikke noe sexy funn, men kan det være at påstått dårlig ledelse skyldes for få ledere, og ikke for mange?

Lederpyramiden

Om tittelen er direktør eller overlege, er ikke så viktig. Navnet skjemmer ingen.

Men vi kan også gjøre regnestykket nedenfra, for å være pedagogisk:

  • La oss si at det er 130.000 ansatte i førstelinjen – altså leger, sykepleiere, renholdsarbeidere og helseassistenter.
  • Hvis vi sier at det er 13 medarbeidere per leder, trengs 10.000 gruppeledere.
  • Hvis disse igjen skal ledes av noen med 13 personer å lede, trengs 770 ledere på tredje nivå.

Og da virker det ikke så voldsomt med 641 ledere med direktør i tittelen.

I gjennomsnitt leder de en virksomhet på rundt 340 millioner kroner hver i gjennomsnitt, og drøyt 230 ansatte.

Heller ikke det virker voldsomt.

Ingen vet hva som er alternativet

Et flertall på Stortinget vil fjerne helseforetakene – det gjelder både Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Miljøpartiet De Grønne, Rødt og Sosialistisk Venstreparti.

Men de er ikke enige om hva som skal komme i stedet:

  • Frp vil ha en nasjonal styringsenhet – altså StatHelse.
  • Senterpartiet vil ha folkevalgte styrer på fylkesnivå – altså FylkesHelse.
  • Mens MDG vil ha regionale helsestyrer – altså RegionHelse.

Det er vanskelig å se at disse modellene vil gjøre noe særlig fra eller til.

I dag er de helseministeren som er ansvarlig for helseforetakene, pengene bevilges over statsbudsjettet og det er helseministeren som oppnevner de eiervalgte styremedlemmene i de regionale helseforetakene.

I min bok betyr det at det er full politisk kontroll. Det er verken for lite politisk styring eller for mye ledelse som er problemet, men de økonomiske rammene. Som altså Stortinget bestemmer. Å kalle dette for markedsstyring er en voldtekt av begrepet.

Fri oss fra en ny reverseringsreform

Med forrige stortingsperiode i frisk minne er det lite fristende med en ny reverseringsreform.

Det er for lettvint å skyte på antall direktører og lansere ny organisering uten utredning.

Heldigvis beholder helseminister Jan Christian Vestre roen i stormen. Han oppnevnte det såkalte Helsereformutvalget i august 2025, og har gitt dem frist til 1. november 2026 med å utrede og foreslå ulike modeller for helse- og omsorgstjenester i Norge. Utvalget ledes av Gunnar Bovim, og vi må ta oss tid til å vente på utredningen. En reverseringsreform i blinde er det verste som kan skje.

Mangler folk, ikke penger

Samme Gunnar Bovim ledet Helsepersonellkommisjonen. Den slo alarm om at vi kommer til å mangle fagfolk – kanskje 100.000 helsemedarbeidere til kommunene, og rundt 75.000 til i spesialisthelsetjenesten:

– Utvalget bekrefter at vi går tom for folk før vi går tom for penger, konkluderte daværende forsknings- og høyere utdanningsminister, Ola Borten Moe, da han fikk utredningen i 2023.

Siden har bemanningskrisen tiltatt. Sykehusene i distriktene sliter med å få tak i fagfolk, og ender opp med dyre innleide folk med høye kostnader til ekstra bolig og pendling. Det skjer samtidig som man klager på lønnsnivået – altså et nivå som fagfolk takker nei til. Farvel virkeligheten!

Hva må skje?

Sannsynligvis må pasientene leve med lengre reisetid til færre, men store, sykehus. Det er tross alt bedre å få god behandling med litt reisevei, enn å bli feilbehandlet lokalt.

Trolig må vi også oppgi et merkelig syn på at vi ikke skal importere leger og sykepleiere fra utlandet.

Så lenge vi ikke kan kommandere allmennleger og legespesialister til å jobbe i Distrikts-Norge, er lønn, titler og andre ytelser det viktigste virkemiddelet

Uansett om det heter FylkesHelse, RegionHelse eller StatHelse, så betyr det flere direktører og enda flere høytlønte.

Det kan du regne med.

Har du meninger om denne saken? Da kan du kommentere i kommentarfeltet her.