Ambisiøst, alvorlig og ubehagelig.
TV-anmeldelse
«Ølhunden Berit»
• Med: Anders Basmo, Jonas Strand Gravli, Ingrid Unnur Giæver, Irena Sikorskyte
• Manus og regi: Thomas Seeberg Torjussen
• Norsk dramaserie i fire deler
• Premiere på NRK søndag 9. november
Vis mer
På papiret kan «Ølhunden Berit» se både komisk og pekefinger-pedagogisk ut. En serie om et kommentarfelt-troll, Tom (Anders Basmo), som blir avslørt og strippet for all verdighet, for deretter å starte et nytt liv – forkledd som kvinne.
Så skal han møte seg selv i døren og komme ut som en «bedre mann» på den andre siden (den engelske tittelen er «A Better Man»), ikke sant? Joda. Det er i og for seg noe á la det som skal skje.
Men ikke på den måten man skulle tro. «Ølhunden Berit» er flere ting, men simpel er ikke én av dem.
Serieskaperen Thomas Seeberg Torjussen har helt siden «Sønner» (2006) vist at han tenker lenger og dypere om maskulinitet, menn og «mannsroller» enn de fleste. Nå gjør han det igjen, med en serie som føles nesten like tankevekkende som vårens store snakkis «Adolescence».
Tom slår oss som en proper godt voksen herre der han står bak disken i sin mors tradisjonsrike (les: eldre kundegruppe) kvinnekonfeksjons-forretning. En mann litt ute av sin tid – og ensom. Men ingen grunn til bekymring heller, liksom.
Det er bare naboen Audun (Jonas Strand Gravli) som aner hvordan det egentlig står til med Tom etter arbeidstid. Han er av og til innom for å få hjelp med noe, og det som møter ham ser ikke bra ut:
Det er leiligheten til en rotløs incel tidlig i 20-årene, der en ubrukt treningsmaskin og en altfor velbrukt datamaskin utgjør hjemmets sørgelige hjerte.
Om kveldene skriver Tom lange rants til en kvinne i Litauen, Ieva (Irena Sikorskyte), om hvor lukt til helvete det er gått i den statsfeministiske vaginalstaten Norge. Om hvordan maskulinitet så godt som er blitt forbudt ved lov, og hvordan menn er blitt kastrert av pappapermisjon og kvotering.
Selv er han ridderlig, og har sendt penger til Ieva, som har ytret ønske om å besøke Tom i det feministiske helvetet Oslo. Han blir lurt. Da tar det ytterligere fyr i trollingen.
Det går i første rekke ut over Live (Ingrid Unnur Giæver), en i det ytre irriterende selvsikker standup-komiker (trolig inspirert av Sigrid Bonde Tusvik, som står oppført som manuskonsulent på rulleteksten). Hun representerer alt som har fremmedgjort Tom.
Live har gjort et offentlig poeng av at hun en gang nesten ble voldtatt. Tom truer med å fullbyrde overgrepet. «Jeg er han som ikke ler», skriver han. Slik at hun hver gang hun opptrer må skanne publikum etter morske mannlige ansikter.
En gruppe data-hackere bestemmer seg for å oute, avsløre og identifisere Tom. Hvorpå hans gamle liv er over, og han har to valg:
Enten ta livet av seg – eller starte et nytt. Han prøver begge deler, men lykkes bare med det siste. Ved hjelp av parykker og klær fra mors butikk, blir Tom til Berit. En ensom eldre kvinne i en hospits på Carl Berner.
Den som utifra dette forventer seg en ellevill forviklingskomedie i «Toostie» (1982) eller «Mrs. Doubtfire» (1993)-tradisjonen, eller fra tusen menn-i-kvinneklær buskis-revyer, har et par solide og ubehagelige overraskelser i vente. Seriens humoristiske tittel, lyver. «Ølhunden Berit» er et drama, i beste fall kullsvart komisk.
Er det så meningen at Tom, ved å opptre i verden som kvinne, skal komme «i kontakt med sine feminine sider» eller noe lignende forutsigbart? Kort sagt bli mer som de femti prosentene av befolkningen som han inntil nå har holdt ansvarlig for alle sine problemer?
Kanskje litt. Men Seeberg Torjussens er for sofistikert til å la det være med det. Det Tom/Berit opplever ved å «skifte kjønn» er ikke bare å bli bedre kjent med den andre halvdelens redsler.
Han opplever også å bli møtt med en vennlighet som føles ham fremmed. Unge jenter på gaten er ikke redde for å bli overfalt av ham/henne/hen. Gamle damer er ikke engstelige for å slå av en prat i parken.
Han får seg en jobb, og en gjeng på en pub, og opplever både fellesskap og en følelse av å være til nytte. Lenge siden sist på begge fronter.
Mens dette foregår, lærer vi overraskende ting om naboen Audun, som på langt nær er så satt som samboer og nybakt småbarnsforelder som vi har trodd.
Nemesisen Live skal vise seg å være mindre hardhudet enn antatt, og minst like internett-avhengig som Tom. (Når hun tar drosje hjem om kvelden, får hun aldri med seg når den er fremme: Så oppslukt er hun av å røkte kommentarfeltene på SoMe-kontoene sine).
«Ølhunden Berit» er ikke perfekt troverdig. Ville mediene kastet seg over privatpersonen Tom slik de gjør her, i virkeligheten? Nei. Er Toms forkledning så overbevisende at han ikke ville ha blitt avslørt tidligere? Absolutt ikke.
Men det er ikke poenget. Poenget er å kaste lys på farene ved å ikke ta menns utfordringer på alvor. De åpenbart katastrofale følgene det vil få om vi bare godtar at mannens tid er over, fordi det var «på tide». Den legitime frykten for å bli overflødiggjort, tilsidesatt, marginalisert, unyttig.
Så får jeg skynde meg å si at Basmo er bemerkelsesverdig i hovedrollen. Med noe ved seg som gjør at vi føler en slags fortvilt sympati med ham, selv når han er på sitt verste. «Mann i kvinneklær» innbyr til store fakter. Basmo gjør det motsatte: Han gjør seg liten.
«Ølhunden Berit» er ikke behagende TV. Det tåler vi.