Kenneth Sandmo Grip Fylkesleder, Norsk Sykepleierforbund Trøndelag
Publisert:
8. november 2025 kl. 14:09
Oppdatert:
8. november 2025 kl. 14:09
Dette er et debattinnlegg. Det gir uttrykk for debattantens egen holdning.
Helseforetaksmodellen er i hardt vær om dagen. Partier som tidligere har regjert og latt den være, er nå ivrige motstandere. Modellen er beskyldt for mye, og er nok på ingen måte en perfekt måte å drive spesialisthelsetjeneste på. Det er klokt at den nå gjennomgås slik at en kan rette på manglende. Kanskje skal den også skrotes og vi kan se tilbake på 25 år med en spesiell måte å drive helsevesen på.
Om vi skulle bygd norsk helsevesen helt fra null, hvordan ville vi gjort det da? Hadde vi hatt to nivåer finansiert helt ulikt med til dels kryssende ansvar? Hadde vi hatt et konglomerat av lovverk som hvert for seg er gode, men som sammen blir et salig rot å forholde seg til? Ville vi kanskje bygd opp ett sammenhengende system fra vugge til grav? Et system der pasienten får den behandling politikerne har vedtatt at vi skal tilby, uten at ulike nivåer krangler om ansvar, penger og hvem som «eier» pasientene til enhver tid? En slik helhetlig modell krever utredning, men det er kanskje verdt det.
Mye kan gjøres med dagens spesialisthelsetjeneste, og ikke alt endrer nødvendigvis med å enten skrote eller ukritisk viderefører dagens modell.
Innsatsstyrt finansiering (ISF) er utskjelt. Ordningen kom på plass i norsk sykehusvesen i 1997 og kan fritt justeres eller skrotes uten at en rører styringsmodellen som sådan. Mengden direktører i sykehus og regionale helseforetak (RHF), og deres lønninger, kan statsråder og storting fritt gjøre noe med uten at modellen i seg selv må røres. Det er mulig å ansvarliggjøre politikere for vedtak fattet av helseforetak, men det krever også politikere som ser at de selv er øverste ansvarlige. De må stå for at de aksepterer vedtak gjort av de regionale helseforetakene. De må tørre å møte kritikken i offentligheten uten å kvede den vanlige «jeg har full tillit til at ….». Alt dette krever politikere som står frem, fatter vedtak og tør å stå i det i ettertid.
Skal fellesskapet betale dette?
Å skille drift og investeringer er forslag som fremmes nå. Det er mulig å få til innenfor dagens modell, men en må vurdere om det er lurt all den tid totalsummen ikke skal endres. Om man ikke får mer penger, så vil en bare «låse» dagens økonomi i to båser. Det kan medføre at en faktisk må legge ned behandlingstilbud, ta ned drift og redusere bemanningen ytterligere, fordi en ikke kan «skyve» på investeringer for å ivareta driften.
Det er ikke slik at alt som er vondt og vanskelig i dagens spesialisthelsetjeneste skyldes denne modellen alene. Det er helt på sin plass at man tar opp det som ikke fungerer og endrer dette. Kanskje må man også skynde seg å endre noe. Men å haste hele spesialisthelsetjenesten inn i en annen modell uten å være klar over hva en vil endre, hvorfor og hvordan, det kan gi oss nye 25 år i et system som ikke er optimalt.
Jeg minner om at dagens modell har blitt sterkt kritisert for at den var mangelfullt utredet, at den ble vedtatt i det samfunnet hadde gått i ferie og iverksatt omtrent umiddelbart. Det er av og til lurt å se an, tenke seg om og planlegge slike skifter. I mellomtiden kan de endringene som er mulige, ønskede og nødvendige fritt gjøres innenfor dagens system.
EU-debatt 8. november: Verden står på hodet. Er EU-medlemskap viktigere for Norge nå?