Jeg registrerer at politiet har blitt koblet inn i saken om kutt i sykehjemsplasser.
Presset på lokalpolitikken og dens representanter har vært så belastende at ordføreren ikke så en annen utvei enn å kontakte politiet.
Det framstår for meg som om de som opplever seg rammet av kuttene, opplever det som et personlig angrep på dem, og ikke den økonomiske prioriteringen det faktisk er.
I et økonomisk klima som det vi opplever i vår kommune, og mange andre norske kommuner, har man ikke noe annet valg enn å kutte der man kan. Dette rammer alle brukere av kommunale tjenester, men også de ansatte. Dette er ikke en situasjon noen ønsker seg, eller som tas lett på. Vi er i denne båten sammen, alle vi som bor og lever i Harstad kommune.
I sommer kunne NRK melde at Harstad sentrum er et område med svært store sosiale forskjeller — noen av de største i landet. Vi har innbyggere som over et helt liv lever under fattigdomsgrensen. Disse stemmene hører vi lite eller ingenting til.
Poenget er ikke å sette grupper opp mot hverandre. Poenget er å gjøre oppmerksom på at det er mange grupper som trenger velferd fra kommunen. Det er de mest sårbare av oss som rammes hardest, nettopp fordi de trenger mest hjelp.
Jeg gjennomførte nylig et førstehjelpskurs. Der lærer man at når man kommer til et ulykkessted, er det ikke de som roper og gjør mye ut av seg man skal være mest bekymret for. De som er hardest rammet, klarer ikke å rope om hjelp.
Det vil alltid være de med mest ressurser som har lettest for å bli hørt. Det er ingen som ønsker at de som rammes av kutt, ikke skal få protestere og bli hørt. Men det bør kanskje være grenser for hvor stor del av plattformen én enkelt gruppe skal få lov til å okkupere.