Forfatteren med det fengende etternavnet Lykke kommer feiende inn i kapp med høstsola, og tar plass i en myk lærstol i Bristols populære bibliotekbar. Hun har akkurat gjort det igjen: Tatt et dypdykk ned i norsk samtidsvirkelighet – og nå var hun lei av mødre og døtre, og fedre og sønner. Hun retter forstørrelsesglasset mot en mor og hennes sønn, og det er igjen det motsatte av Lykke som trylles fram.

Denne gangen er det smertelig vondt, vi leser at en sønn har brutt all kontakt med sin mor, etter det som etter hennes syn er syltynne argumenter.

En hjerteskjærende scene finner sted på Storo storsenter, der hun tilfeldig løper seg på sønnen, kona og barnebarnet – og blir bryskt avvist. Blant argumentene er at hun kjøpte et rosa klesplagg til den lille. Og rosa er fy fy.

Rammer mange

Det blir fristende å spørre forfatteren om det er noe i hennes egen erfaring som har trigget fram tematikken. 

– Jeg kjenner flere som har opplevd at barna deres har kuttet all kontakt. Ofte uten at det ligger store dramatiske ting bak, men kun fordi relasjonen «føles vanskelig». Det er en trend som bekymrer meg, og jeg synes å se at den brer om seg, sier hun. 

– Litt såre følelser – og vipps! Så er mor ute i kulden. Det må være lov til å stille noen spørsmål rundt dette.

Nina Lykke

Født i 1965
Oppvokst i Oslo
Yrke: Forfatter
Kjent for: Romanene Nei og atter nei (2016), Full spredning (2019) og Vi er ikke her for å ha det morsomt (2022)
Har to døtre og tre barnebarn 
Aktuell med romanen “Hvor er de voksne”
Prisbelønt, blant annet Brageprisen 2019 for Full spredning

Vis mer
Vis mindre

Lykke har lagt fra seg jakken, og mens hun studerer menyen legger hun til: 

– Slike brudd rammer jo også de som kommer etter. Barnebarna. Hvert år med dem er verdifulle, ikke minst fordi en 10-12-åring i dag fort kan forsvinne helt inn i vennebobla, og da er det for sent å introdusere bestemor. De mister altså muligheten til å utvikle dette viktige båndet.

Forfatteren er selv mormor til et par to-åringer og en helt fersk verdensborger.

– Det er stor stas, jeg koser meg veldig, sier hun og smiler over farrisglasset. 

Satirisk? Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor folk mener jeg er det, jeg mener jeg framstiller helt vanlige scener fra norsk virkelighet i bøkene mine, sier Nina Lykke. Foto: Veronica Karlsen

– Vår tids lobotomering

Nina Lykke avleverer sine kraftsalver på samme måte som hun gjør i bøkene sine. Uten store fakter og med en solid dose humor. Hun kaller de psykiske plagene, som er blitt en stor faktor til at unge voksne står utenfor arbeidslivet, “den rene epidemien”, og hun mener dullingen med nedstemthet og dørstokkmil en dag vil bli betraktet som “vår tids lobotomering”. 

– Vi møter det med berøringsangst og vil ikke bringe skamfølelsen fram hos noen. Skam er så tabu. Disse som bryter med foreldrene sine får eksempelvis høre: “Nå må du tenke på hva som er riktig for deg”, eller: “Ja, noen ganger blir det rett og slett for vanskelig”. 

– Men det finnes eksempler på narsissistiske og kontrollerende mødre som ikke vil slippe kontrollen over voksne barn?

– Jo, men hva er narsissisme? De fleste i dag har vel noe narsissistisk ved seg, svarer Lykke lakonisk, og utdyper:

– Det går an å ta en kaffekopp innimellom, holde kontakten på et nivå som ikke føles for invaderende og signalisere avstand når det trengs. Men å bryte helt? Ingen relasjoner er friksjonsfrie, og det å være voksen innebærer også at man tar sin del av ansvaret for å balansere nærhet og grenser.

– Og vi snakker ikke nå om hjem der noen har vokst opp med alkoholisme og mishandling?

– Nei, tvert imot. Har du vokst opp med foreldre som strever, så gjør du ofte det motsatte. Du fortsetter å passe på dem i voksen alder også, for der er rollene snudd om. Nei, vi snakker om helt vanlige familier, der de unge føler seg krenket.

Dyrking av sårbarhet

Så hva tenker forfatteren er årsaken til dette behovet for å vende opphavet ryggen?

– Kanskje har det vært for mye nærhet, for mye kjærlighet? Kjærlighet er som penger, blir det for mye av det kan det bli komplisert. Vi tenker jo at jo mer kjærlighet og oppmerksomhet vi pøser ut, jo bedre er det, men det virker ikke som om det fungerer helt slik. 

Dermed er hun inne på curling-fenomenet. At voksne går foran ungene sine og sørger for at underlaget til enhver tid er glatt og uten hindringer. Dukker det opp en liten hump, tar de voksne straks affære. 

– Dermed får vi ungdom som ikke er trent på å takle verken vanskelige følelser eller små praktiske utfordringer. De mangler nødvendige forutsetninger i møte med voksenlivet, og veien blir kort til å ty til psykiske diagnoser som forklaring på manglende oppdrift. 

– Og omgivelsene belønner det. Det blir nesten litt stas å ha det vondt, for da får du mer oppmerksomhet, tilrettelegging og trøst. Det blir som i gamle dager, da noen i klassen satt med brukket arm og hadde fått på flott gips, som alle kunne skrive og tegne på. Jeg husker hvor misunnelig jeg var på de som var så heldige å ha brukket armen. Så ja, jeg ser helt klart en smitteeffekt. 

Nina Lykke har to døtre på 31 og 33 år, og hun er også bestemor til tre. Her er hun på kafétur med den yngste i rekken. Foto: Privat

Ville barn og redde foreldre

Nina Lykke mener videre at autoritetsrollen har abdisert, at folk skygger unna det å være voksen og bestemt. 

– Det er bare å gå på restaurant og se galskapen med egne øyne. Ungene er helt rabiate og blir ikke korrigert. Disse vitale barna med all sin virkekraft får ingen retning eller veiledning, de får lov til å terrorisere omgivelsene, og Gud forby at noen sier “nå er det nok”. Som en nødløsning stikker foreldrene til dem en iPad, det er det eneste verktøyet som står igjen.

Lykke mener vi har en nordisk oppdragermodell som gjør de voksne utslitt – og barna forvirret. Selv er hun tilhenger av den franske oppdragermodellen. Litt fransk korreks, om du vil.

– Men kan det være noe med barndommen til oss som er godt voksne i dag? At nøkkelbarna uten bilsete, med rødstrømpemødre som ropte “opp og stå”, syntes det ble for tøft – og dermed har pendelen svingt i motsatt retning?

– Det er jo det som har skjedd. Men personlig mener jeg at vi ikke tok skade av den der «hei hvor det går”-stilen. Selv var jeg nøkkelbarn, og jeg husker at jeg lå alene hjemme dersom jeg var for syk til å gå på skolen. Men så kom pappa hjem i lunsjpausen med en papirpose fra Narvesen med en banan og et Donald-blad oppi, og dette var alltid så hyggelig, og ikke minst var det – for å bruke et begrep fra psykologien – godt nok.

Lykkes egne, voksne døtre flirer litt over at moren deres går så pass hardt ut mot dagens barneoppdragelse, og de minner henne på at hun selv var en veldig snill mamma for dem. 

– Men jeg har aldri vært redd for å ta upopulære avgjørelser, og det ser jeg at mange sliter med nå – i foreldrerollen. De er jo redde egne barn, redde for å bli uvenner med dem og for ungenes reaksjoner. De står som hjelpeløse ofre for barns raserianfall og lar dem gå med bleie til fire-årsalderen. Fordi barnet selv skal få bestemme alt.

– Selv kunne jeg godt bruke trusler, og jeg gjennomførte dem ved avtalebrudd. Da ble goder fjernet slik at de forsto at det var konsekvenser i den andre enden.

Ukritisk hyllest

Forfatteren mener det ikke er rart folk kvier seg for å bli foreldre når livet fort kan arte seg som en trelldomsaktig tilværelse for barna. Som livlege, privatsjåfør, psykolog, leksehjelper, lekekammerat, assistent og rådgiver i stort som smått, sier hun. 

– Man glemmer jo at disse små er sprekkferdige av vitalitet og ressurser, og de blir helt fratatt muligheten til å finne ut av ting på på egen hånd. Det blir helt hysterisk for meg når det er pauker og basuner så fort de unge, håpefulle fikser noe småtteri selv. Det handler ikke om å gjøre seg fortjent til noe, det handler om å heies fram, mener hun videre.

Forfatteren rister lett på hodet og mener voksenlivet mister sin glans i barnas øyne når foreldrene løper slitne rundt og prøver å strekke til i det berømte hamsterhjulet. 

– De ser at far og mor glemmer både hverandre og sine egne behov, de er nesten mer gift med barna. Og selv om vi lever i et fritt samfunn og folk selvsagt må få gjøre det de vil, er det ingen som slipper unna tidsånden. 

– Magien med voksenlivet er å gjøre ting som er stas og spennende og kun for de voksne, noe ungene kan se på og strekke seg etter. Og så kan ungene på sin side få ha legoen og sandkassen sin i fred for oss. 

– Vi lar oss hundse av tenåringer

Praten dreier også innom woke-bevegelsen – som Lykke mener nå er helt ute av proporsjoner.

– Vi pisker den eldre generasjonen og mener de gjorde så mange feil. Og de fleste godt voksne lar seg hundse med, de tenker at her må vi tenke nytt og være progressive. Men bør vi egentlig ta imot råd fra en 16-åring og la oss presse inn i “tidens melodi”, når vi selv har så mye livserfaring og kunnskap?

– Jeg synes ikke det, fortsetter hun, og legger til at det finnes reelle problemer der de voksne selvsagt må trå støttende til. 

– Men jeg er sikker på at mange 70-tallsmødre, som var bra nok, i dag hadde blitt meldt til barnevernet. 

Hun peker også på at alderen til førstegangsfødende i landet stadig øker, og mener folk ideelt sett bør bli foreldre mens de fortsatt er i 20-årene. Gjerne flere i slengen så de ikke rekker å curle så mye.

– Det er en grunn til at tiltrekningskraften er på høyden i 20-årene, det er jo da vi bør slå til, da kan vi få hvem som helst på kroken. Men nei, da skal det reises jorden rundt, det skal være master og leilighet først, og så er man egentlig i ferd med å bli gamle når barna vokser til. 

– Du sier du ikke overdriver eller prøver å være satirisk i bøkene dine, Lykke, stemmer det?

– Jeg skriver om helt reelle ting, jeg forstår ikke at de leses satirisk. Jeg skriver om det jeg ser og leser rundt meg.Hva med denne new age-psykologen du beskriver i boken din, er hun ikke litt “over the top”?

– Overhodet ikke. Hun er en representant for en gruppe kvinner som har gått på en smell, og som etter utbrenthet finner ut at drastiske endringer må til. Ikke halv stilling eller permisjon. Nei, da er det indre reiser og selvutvikling. Ikke sjelden ender de opp i en eller annen coach- eller terapeut-rolle, med varm belysning, Buddha-statuer og røkelse på kontoret.